Bekymringsindustrien

Av Solveig Østrem

Innlegget er også publisert i Klassekampen 3. desember 2016.

Medieoppslag om alle som sliter, kommer nesten ukentlig. Det blir mer og mer av angst, depresjon, ensomhet, spiseforstyrrelser og ensomhet, skal vi tro alle oppslagene. De følger et ganske fast mønster: Først presenteres foruroligende høye tall fra en ny undersøkelse. Deretter kommer ekspertuttalelsene fra bekymrede fagpersoner, ofte med påstander om at mørketallene er høye. Og til slutt etterlyses tiltak i form av mer penger til behandling og enda mer til forebygging. At alle potensielle problemer kan forebygges, og at nøkkelen ligger i mer kunnskap, synes alle å være enige om.

Sist ut er Klassekampen som med førstesideoppslag 1. desember kan fortelle at over 20 prosent av jentene på videregående skole sliter med emosjonelle vansker. Det er ingen grunn til å tvile på at mange unge jenter er misfornøyd med seg selv, slik det framgår av reportasjen. Det kan likevel være grunn til å stille spørsmål ved premissene for både undersøkelsene og medieoppslagene.

Kritikken av slike studier og bruken av dem er kanskje ikke så egnet for førstesideoppslag. Men den finnes. Blant annet i en artikkel av Gunn Engelsrud og Birgit Nordtug i siste utgave av Tidsskrift for Kjønnsforskning. Engelsrud og Nordtug viser hvordan alminnelige problemer, som at mange av og til er misfornøyd med kroppen sin, forveksles med diagnoser, slik at forekomsten av spiseforstyrrelser blir urovekkende høy.

«Mer kunnskap» betyr at visse måter å snakke om et fenomen på, får forrang framfor andre måter. Hvordan spørsmålene stilles, får betydning for hvilke svar man får. Engelsrud og Nordtug får fram hvordan ekspertenes språk og fortolkninger blir en del av ungdommens språk om seg selv. Som eksempel viser de til at unge jenter kan snakke om egen slanking ved å si at de har «et snev av» anoreksi eller bulimi, selv om de ikke har spiseforstyrrelser.

De som tjener på at vi ser vansker overalt, er neppe de som faktisk er syke eller har store problemer. Det som virkelig er urovekkende, er at et ukritisk fokus på vansker av alle slag skaper en bekymringsindustri uten magemål. For jo høyre tall man kan vise til, jo større er behovet for mer forskning, mer kunnskap og flere tiltak.

Les også innleggene En voksende bekymringsindustri og Presset på kroppspresset.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.