Utsatt skolestart for umodne gutter?

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Det rettes mye oppmerksomhet mot at gutter taper i skoleløpet. I Morgenbladet 10. februar skriver Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg at dette kan skyldes manglende modenhet. Hun mener løsningen er å la umodne gutter vente et år med å begynne på skolen.

En alternativ tilnærming er å se kritisk på se senere årenes satsing på tidlig innsats, der ingen har snakket om naturlig modning. Det eneste det har handlet om, er læring og utvikling, forstått som noe som kan stimuleres og forseres. Å ta hensyn til barns modning, gjøres ensbetydende med å innta en 'vente å se'-holdning, som er noe ingen ønsker.

En av de få som har vært opptatt av konsekvensene av å ikke ta hensyn til barns modenhet, er Dion Sommer, professor i psykologi ved Aarhus universitet. Sommer har gjennomført en analyse av rundt 400 internasjonale forskningsartikler om hvordan små barn lærer mest og med størst langtidsvirkning. Konklusjonen er entydig: Jo tidligere barn blir utsatt for målstyrt opplæring, jo dårligere går det når de begynner på skolen. De er mindre parate til skolestart, og de har ofte prestasjonsangst, mindre selvtillit og større atferdsproblemer. Den mest åpenbare grunnen er ifølge Sommer at barna ikke er kognitivt i stand til å takle strukturerte læringsaktiviteter i det store omfanget som preger en del førskoletiltak. Det som gir størst gevinst på lang sikt, er det han kaller veiledet lek i barnehagen.

Det som vekker størst bekymring hos Sommer, er motstanden blant de som forvalter fellesskapets ressurser, mot å ta denne kunnskapen innover seg. Han kaller politikerne «tonedøve» overfor forskningsresultater som taler imot tidlig opplæring og testkultur allerede i barnehagen. Ideen om at voksenstyrt, læringsrettet pedagogikk er viktig og nødvendig, bygger ikke på kunnskap eller forskning, men på en politisk vedtatt «sannhet». Sommer viser til at et flertall av danske forskere står for et helhetlig syn på omsorg, lek og læring, men disse forskerne blir oversett av politikere og forskningsforvaltning, som foretrekker å låne øre til forskere som argumenterer for tidlig innsats i form av strukturert opplæring.

Tendensen i Norge har vært den samme. Med forestående valgkamp er det sannsynlig at kampen om å eie ’tidlig innsats’-begrepet vil hardne til. La oss håpe at flere politikere lar hensynet til barna veie tyngre enn egen interesse av å vise vilje til å sette inn innsatsen tidligst mulig. Hvis ikke, er det flere enn de umodne guttene som blir tapere.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem

Dette innlegget er også publisert i Morgenbladet 24. februar 2017.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Barn som mestrer - og ikke mestrer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

15. mars 2012 ble boka «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet» lansert. Samme dag sto denne kronikken på trykk i Dagbladet. Når vi nå republiserer den som blogginnlegg, er det fordi den ser ut til å være like aktuell nå fem år etter. Vi får fortsatt tilbakemeldinger fra lesere som først nå er blitt oppmerksom på boka, og som forteller at de kjenner seg godt igjen i det vi skriver om.

Sara er en viljesterk jente på tre år. Når hun ikke får det som hun vil, blir hun sint. Barnehagen vil gjennomføre en systematisk kartlegging av Saras sosiale kompetanse. Hun får også tilbud om å delta i et program for sinnekontrolltrening. Foreldrene ønsker at Sara får hjelp, og takker ja til det som tilbys. Det de ikke vet, er at «hjelpen» innebærer at det samles sensitive opplysninger om datteren uten garanti om at juridiske føringer om personvern blir fulgt. De tenker ikke over at skjemaet som viser hva Sara ikke mestrer, danner et bilde av henne som vil bli lagret i årevis. De vet heller ikke at noen tjener gode penger på å «hjelpe» flest mulig helt vanlige treåringer som Sara.

I boka «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet», presenterer vi kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som mange kommuner pålegger barnehagene å bruke. De dreier seg om språkkartlegging og språkstimulering, matematikk og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at alle verktøyene, også de som utgir seg for å måle barns språk og matematikkforståelse, handler mer om å følge regler og innordne seg bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at hvis Sara er en normal treåring, kan hun sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun skal kunne vise følelser, men ikke så mye at det går ut over andre. Barn skal ifølge skjemaene være selvstendige, renslige og enkle å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner. De skal kunne konsentrere seg om en aktivitet, men ikke bli så opptatt av noe at de ikke «takler overganger» og villig rydder opp etter seg når de har lekt.

Det samme mønsteret går igjen i alle de kartleggingsskjemaene vi har sett på: Man leter etter et «normalt barn». Men rammene for hva som er normalt, er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker. Det er lett å få merkelappen «mestrer ikke». Kartleggingsmateriell brukes for å finne ut hva barn mangler, mens standardiserte programmer brukes for å rette opp mangler og feil. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske barnehager. De er opprinnelige rettet mot barn og ungdom med store atferdsproblemer, aggressiv atferd tilhørighet til kriminelt belastete miljøer. Et av programmene, ART, er utviklet i amerikanske ungdomsfengsler.

Til tross for grundig oversettelsesarbeid og forsøk på tilpasning til vanlige småbarn, skinner angsten for det utagerende barnet som ikke passer inn, gjennom. Det som legitimerer programmene, er at de hevdes å fungere forebyggende. Undervisningsopplegg for å trene sosial kompetanse, slik at et barn som Sara blir mindre sint, blir nærmest framstilt som vaksine mot vold og kriminalitet. At programmene holder det de lover, garanteres ved at det vises til studier der effekten av programmene er målt. Vi har imidlertid gått programmene og effektstudiene etter i sømmene. Det viser det seg at de som har undersøkt om programmene virker, også er direkte involvert i utvikling og salg av programmene. Der uavhengige forskere har studert effekten av tilsvarende programmer som tilbys i skolen, er konklusjonen at de ikke virker. Et godt læringsmiljø skapes ikke gjennom programmer.

I norske kommuner foregår det daglig en «jakt» på det normale barnet. Jakten har store omkostninger. I iveren etter å lage standardiserte løsninger for alle barnehager, har det utviklet seg en standard for hva som er et normalt barn. Skjemaene åpner ikke for forskjellighet og ulik utvikling, premissene for hva som er normalt for barn er utviklet av eksperter utenfor barnehagen. Loven om personopplysninger brytes i iveren etter å kartlegge barnehagebarn. Sensitive opplysninger samles i stor skala uten de forbehold loven angir. Det vil si at barns personvern ofres til fordel for politikernes iver etter å iverksette tiltak i tråd med en politikk for «tidlig innsats». Der hvor Datatilsynet har blitt gjort oppmerksom på hva som foregår, har lovbrudd blitt avdekket. Dette har skjedd i flere kommuner, blant annet i Oslo.

Det er relativt vanskelig å finne faglig støtte til den politiske ideen om å kartlegge alle barn. Fagpersoner som har markert seg som tilhengere av kartlegging gjennom standardiserte verktøy, er selv produsenter av slike verktøy. Det ligger følgelig både faglig prestisje og økonomisk vinning i at deres materiell blir brukt i flest mulig kommuner, og på flest mulig barn. Likevel er det disse fagpersonene myndighetene søker råd hos når de ønsker å gi faglig legitimitet til politiske vedtak om å kartlegge alle barn.

Private og offentlige aktører har gode inntekter på salg av kurs og materiell til kommuner og barnehager. Søk i skattelistene viser at flere av dem som står bak de mest brukte kartleggingsverktøyene, har hatt en markant økning i sin personlige inntekt i perioden 2006 til 2009. For enkelte dreier det seg om en fordobling av både inntekt og formue. Alt dette er det lagt til rette for fra politisk hold. Verktøy og programmer betales fra allerede slunkne kommunekasser. I kommunale planer for kvalitet i barnehagen framstilles generell bruk av kartleggingsverktøy og programmer nærmest som kvalitetsindikatorer. Politikere på høyre- og venstresiden ønsker å vite «hvor barna står» med hver sine begrunnelser. Der høyrestyrte kommuner vil ha målbare resultater for å vinne konkurransen om å ha landets beste barnehage, vil venstresiden identifisere potensielle tapere for å vite hvor tiltakene skal settes inn.

Sara trenger ikke ALLE MED, TRAS eller ART. Hun har det beste utgangspunktet hun kan få. Hun har foreldre og førskolelærere som ser at det kan være gode grunner til at hun blir sint, og som sammen kan finne gode løsninger. De kan gjøre problemet mindre, og ikke større. En forutsetning er at førskolelærerne gis tillit og ansvar, slik at de kan arbeide i samsvar med barnehagens formål og verdier.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Baksiden av «tidlig innsats»-medaljen

Av Solveig Østrem

For tiden har jeg lange samtaler med min gamle far om situasjonen i barnehage og skole. Gjennom et langt yrkesliv dedikert psykisk utviklingshemmede, opplevde han at denne gruppens rett til undervisning gradvis ble styrket. Det uroer ham sterkt at utviklingshemmedes rett til opplæring i dag synes å være svekket.

Ideen om «tidlig innsats» innebærer at enorme ressurser øremerkes spesialpedagogiske tiltak i skole og barnehage. I barnehagen har trenden de siste årene vært at spesialpedagogikk blir allmenn pedagogikk, vel å merke i den forstand at individuell ferdighetstrening erstatter barnehagepedagogikkens tilnærming til barnegruppa som fellesskap, og at programmer utviklet som behandling av atferdsvansker markedsføres som universalforebyggende tiltak. Men «tidlig innsats»-logikken impliserer at innsatsen settes inn der man kan regne med å få mest igjen – i form av bedre skoleresultater. Dette går ut over de aller svakeste, dem det er minst lønnsomt å satse på.

Samtalene med faren min har inspirert meg til å lete fram Østrem-utvalgets rapport fra 1994 om Kompetanseutvikling i arbeidet for psykisk utviklingshemmede. På side 60–67 i rapporten finner vi «Vedlegg 1» signert Knut Østrem, der han punkt for punkt identifiserer hvilken kompetanse som trengs i arbeidet med psykisk utviklingshemmede. Det historiske bakteppet var en holdning som tilsa at kompetanse knapt var nødvendig i arbeidet med denne gruppen. Dette blir illustrert med følgende fortelling: «Da en kollega av meg søkte studiepermisjon fra sin stilling for å lære mer om psykisk utviklingshemmede, kunne jeg lese følgende fra skolestyredokumentene: ‘Skulesjefen kan ikkje sjå at XX skule har trong for den kompetansen det her vert søkt om’. Psykisk utviklingshemmede får værsågod finne seg i noe mindre. 80 % ufaglærte hjelpere er omtrent det de bør forvente.»

Spørsmålet er om ikke dette synet på kompetanse også eksisterer i dag. Trenden er at innsatsen settes inn der det gir mest utslag på statistikken, det vil si der man kan vise til bedre resultater på nasjonale prøver. Dermed blir det nærliggende å spørre om de som trenger mest tilrettelegging, og som har svakest forutsetninger for å tilegne seg grunnleggende ferdigheter, må ta til takke med «ufaglærte hjelpere»? Simon Malkenes mener en av bieffektene av politikken i Oslo-skolen er «at de mest ressurskrevende elevene, de aller svakeste som trenger mest hjelp og oppfølging, i større grad ikke får den hjelp og oppfølging de burde fått».

Det paradoksale er vi i dag ser en enorm interesse for spesialpedagogikk. Det er ingen masterstudier innen pedagogikk som har flere søkere enn master i spesialpedagogikk. Jeg møter stadig barnehagelærerstudenter som sier at de helst vil jobbe med «de som trenger noe ekstra». I lys av denne massive interessen vies de aller svakeste gruppene påfallende lite oppmerksomhet. Utviklingshemmede barn og elever hører vi ganske sjelden om. Det vi hører om, er språkvansker og atferdsvansker og minoritetsspråklige barn som ikke kan tilstrekkelig norsk når de begynner på skolen.

Poenget mitt er ikke å sette svake grupper opp mot hverandre, men å påpeke at når forestillingen om hva som er normalt, snevres inn, vil flere og flere havne i kategorien «de som trenger noe ekstra». Slik blir spesialpedagogikk allmenn pedagogikk, og spørsmålet om kompetansebehov stilles på helt nye og muligens falske premisser.

Det er flere interessante paralleller i mellom dagens situasjonen og konteksten for Østrem-utvalgets rapport, også for den som er opptatt av kompetansebehovet i barnehagen. Dette skriver jeg mer om en annen dag. Men se gjerne på denne så lenge: «Kompetansebehov for arbeid med psykisk utviklingshemmede».

Knut Østrem husker tiden da utviklingshemmedes rett til opplæring gradvis ble styrket. Foto: Veslemøy Østrem.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.