Hvilken barndom vil vi ha?

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

En kortere versjon av innlegget er publisert i Dagbladet 31. mars. 

Filmen Barndom av Margreth Olin skaper debatt. Mari Rege og Ingunn Størksen skriver 21. mars at førskoleopplegget de har ansvar for gjennom Agderprosjektet, ikke skiller seg fra det vi ser i filmen. I vår omtale av filmen 14. mars bruker vi Agderprosjektet, som har en foreløpig prislapp på 50 millioner kroner, som eksempel på tendensene Olin kritiserer gjennom filmen. Vi forsøker å si noe om hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen, slik Agderprosjektet baner vei for. Dersom vi ønsker en barnehage der vi ikke måler hva barn kan, og ikke møter barn med krav om at det er noe bestemt de i en viss alder må kunne, er Agderprosjektet problematisk.

I Agderprosjektet prøves det ut et såkalt førskoleopplegg to timer daglig fire dager i uka for de eldste barna, og da med ekstra bemanning i denne tiden. Barnas kunnskap om matematikk, språk, sosial kompetanse og selvregulering kartlegges før og etter forsøket. Resultatet av innsatsen skal også måles ved å følge barnas skoleprestasjoner over flere år. En kontrollgruppe fortsetter med «vanlig» barnehage, og så vidt vi vet, uten ekstra ressurser tilsvarende forskoleopplegget til å gjennomføre det «vanlige» på en mer ideell måte enn et trangt barnehagebudsjett vanligvis åpner for.

Ifølge Rege og Størksen er «lekbasert læring en av hovedpilarene» i Agderprosjektet. Problemet er at det de kaller «lekbasert», ikke har noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er at den er initiert av barn, at den har verdi i seg selv og ikke «utnyttes» til et formål utenfor leken. At noe virker «gøy og engasjerende» for barna, betyr ikke at det er lek.

Det eneste Rege og Størksen mener skiller Agderprosjektet fra filmen, og fra det som foregår i barnehager generelt, er at de ansatte «støtter mer aktivt opp om utvikling av barnas sosiale ferdigheter». Med dette utsagnet blottlegger Rege og Størksen uvitenhet om barnehagelærere. Vi lurer også på om vi kan ha sett samme film. Er det noe Kristofer i filmen virkelig er dyktig til, så er det nettopp dette. Noe av det som beveget oss mest, var hvordan han så alle barna, unngikk å definere og korrigere dem. Tilnærmingen til konflikter mellom barna vitnet om et gjennomtenkt pedagogisk arbeid.

Rege og Størksen stiller seg undrende til at filmen fra Margreth Olin «brukes som et eksempel på å kun dyrke den frie leken, siden filmen er full av aktiviteter initiert av voksne. Denne kritikken treffer særdeles dårlig, siden ingen har hevdet at fri lek er det eneste som gjelder, og ingen har ytret motstand mot at personalet initierer aktiviteter i barnehagen. I den norske barnehagetradisjonen er det ingen motsetning mellom aktive voksne og barns medvirkning. Barns medvirkning handler om å lytte til barn og nærme seg deres perspektiv, for så å gå inn i deres verden med en voksens erfaringer og autoritet. Rege og Størksen ser ut til å forstå barns medvirkning som at barna bestemmer alt, og at de ansatte abdiserer. Dermed er det ikke verdt å tilstrebe. De bruker Barndom som et «bevis» på at de har rett. De skriver at medvirkning ikke ble vektlagt, siden «styltene og kjepphestene ble laget etter en mal eller oppskrift og ble veldig like».

Det er et problem at Rege og Størksen mangler ydmykhet overfor et felt de kjenner dårlig. Med en sjelden arroganse underkommuniserer de hva som er kjernen i Agderprosjektet, og viser til hva som skiller det fra det som foregår i alle barnehager, på et feilaktig grunnlag.

 

Kristofer og barna i Margreth Olins film Barndom.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.