Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
En kortere versjon av innlegget er publisert i Dagbladet 31. mars.
Filmen Barndom av
Margreth Olin skaper debatt. Mari
Rege og Ingunn Størksen skriver 21. mars at førskoleopplegget de har ansvar
for gjennom Agderprosjektet, ikke skiller seg fra det vi ser i filmen. I vår omtale av
filmen 14. mars bruker vi Agderprosjektet, som har en foreløpig prislapp på
50 millioner kroner, som eksempel på tendensene Olin kritiserer gjennom filmen.
Vi forsøker å si noe om hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører
læringsmål i barnehagen, slik Agderprosjektet baner vei for. Dersom vi ønsker
en barnehage der vi ikke måler hva barn kan, og ikke møter barn med krav om at
det er noe bestemt de i en viss alder må kunne, er Agderprosjektet
problematisk.
I Agderprosjektet prøves det ut et såkalt førskoleopplegg to
timer daglig fire dager i uka for de eldste barna, og da med ekstra bemanning i
denne tiden. Barnas kunnskap om matematikk, språk, sosial kompetanse og
selvregulering kartlegges før og etter forsøket. Resultatet av innsatsen skal
også måles ved å følge barnas skoleprestasjoner over flere år. En
kontrollgruppe fortsetter med «vanlig» barnehage, og så vidt vi vet, uten ekstra
ressurser tilsvarende forskoleopplegget til å gjennomføre det «vanlige» på en
mer ideell måte enn et trangt barnehagebudsjett vanligvis åpner for.
Ifølge Rege og Størksen er «lekbasert læring en av
hovedpilarene» i Agderprosjektet. Problemet er at det de kaller «lekbasert»,
ikke har noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er at den er initiert
av barn, at den har verdi i seg selv og ikke «utnyttes» til et formål utenfor
leken. At noe virker «gøy og engasjerende» for barna, betyr ikke at det er lek.
Det eneste Rege og Størksen mener skiller Agderprosjektet
fra filmen, og fra det som foregår i barnehager generelt, er at de ansatte «støtter
mer aktivt opp om utvikling av barnas sosiale ferdigheter». Med dette utsagnet
blottlegger Rege og Størksen uvitenhet om barnehagelærere. Vi lurer også på om
vi kan ha sett samme film. Er det noe Kristofer i filmen virkelig er dyktig
til, så er det nettopp dette. Noe av det som beveget oss mest, var hvordan han
så alle barna, unngikk å definere og korrigere dem. Tilnærmingen til konflikter
mellom barna vitnet om et gjennomtenkt pedagogisk arbeid.
Rege og Størksen
stiller seg undrende til at filmen fra Margreth Olin «brukes som et
eksempel på å kun dyrke den frie leken, siden filmen er full av
aktiviteter initiert av voksne. Denne kritikken treffer særdeles dårlig, siden
ingen har hevdet at fri lek er det eneste som gjelder, og ingen har ytret
motstand mot at personalet initierer aktiviteter i barnehagen. I den norske
barnehagetradisjonen er det ingen motsetning mellom aktive voksne og barns
medvirkning. Barns medvirkning handler om å lytte til barn og nærme seg deres
perspektiv, for så å gå inn i deres verden med en voksens erfaringer og
autoritet. Rege og Størksen ser ut til å forstå barns medvirkning som at barna
bestemmer alt, og at de ansatte abdiserer. Dermed er det ikke verdt å
tilstrebe. De bruker Barndom som et
«bevis» på at de har rett. De skriver at medvirkning ikke ble vektlagt, siden «styltene
og kjepphestene ble laget etter en mal eller oppskrift og ble veldig like».
Det er et problem at Rege og Størksen mangler ydmykhet overfor
et felt de kjenner dårlig. Med en sjelden arroganse underkommuniserer de hva
som er kjernen i Agderprosjektet, og viser til hva som skiller det fra det som
foregår i alle barnehager, på et feilaktig grunnlag.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side som du finner HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar