Barnehagens egenart

Av Solveig Østrem

Dette innlegget er også pulisert på Cappelen Damms Fagsnakk.

Hvis vi spør barn, foreldre, barnehageansatte, forskere, politikere, næringslivsledere, barnehageeiere eller andre som er opptatt av barns oppvekstsvilkår, om hva barnehagen er godt for, får vi mange ulike svar. Det er fordi barnehagen har et bredt mandat og mange oppgaver, og fordi hvilke oppgaver som vektlegges, varierer med hvilket perspektiv som inntas. Svarene vil også være avhengig av hvilke mål og intensjoner man har, og av hvordan man er berørt av spørsmålet. Hvis man som barnehageeier må konkurrere om «kundene» for å unngå økonomisk tap, vil man legge vekt på noe annet enn hvis man er et barn som tilbringer hverdagen i barnehagen.

Det er i dag stor politisk interesse for barnehagen og mange som mener noe om hva slags pedagogisk tilbud små barn trenger. Det er mange som vil mye med barnehagen, og det er store forventninger til hva den kan utrette. Men det kan se ut til at jo flere aktører som ser et potensial i barnehagen, jo snevrere forstås barnehagens mandat. Den helhetlige tilnærmingen til omsorg, lek, læring og demokratisk danning, som ligger i barnehagens formål, blir ofte satt til side for en ensidig vektlegging av læringsutbytte. Mange er primært opptatt av hvordan barnehagen kan gjøre barna i stand til å møte kravene på skolen og til å mestre arbeidslivet i framtiden.

Nylig kunne vi lese om Espira-barnehagene som profileres som realfagsbarnehager (Klassekampen, 13. august 2018). Andre utvikler nisjebarnehager med vekt på for eksempel idrett eller språk. Full barnehagedekning har gjort strategisk profilering nødvendig, hevder barnehageeiere. Slik blir kampen om å få fylt opp plassene til en kamp om innholdet, med det resultatet at det brede mandatet snevres inn.

Det som kjennetegner barnehagen, er at den favner bredt. Den er på en og samme tid omsorgsarena og lekeplass, et sted for læring, arnested for vennskap, spesialpedagogisk tiltak og et fellesskap der små barn kan få sine første erfaringer som samfunnsborgere i et demokrati. Som et universelt velferdsgode er barnehagen møtested for barn og familier med variert kulturell og sosial bakgrunn, og med ulike erfaringer, interesser, ønsker og behov.

Boka Barnehagen som samfunnsinstitusjon er skrevet ut fra forståelsen av at barnehagens egenart ligger i det komplekse og mangfoldige og derfor ikke kan beskrives enkelt og endimensjonalt. Forfatterne som bidrar i boka, har ulik faglig bakgrunn og skriver ut fra forskjellige innfallsvinkler, men med respekten for og lojaliteten til barna i barnehagen som et felles utgangspunkt.

Omsorg, livskvalitet, lek, læring, inkludering, medvirkning og demokratisk deltakelse er blant temaene som blir belyst. Barnehagen blir blant annet beskrevet som spesialpedagogisk virksomhet, som forebyggingsarena, som multikulturelt fellesskap og som arbeidsplass. Barnehagens brede mandat og mange dimensjoner – i et historisk og aktuelt perspektiv – er viet et eget kapittel. Det er også pedagogikkfagets betydning. Fra hvert sitt faglige ståsted bidrar forfatterne til økt kunnskap om barnehagens kompleksitet og om vilkårene for å realisere intensjonene i barnehagens brede samfunnsmandat. Som redaktør for boka håper jeg den vil skape nye spørsmål og nye diskusjoner om hva barnehagen er godt for.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Barnehagefeltet går glipp av viktig kunnskap

Danske Clearinghouse, som vurderer kvaliteten på barnehageforskningen i Skandinavia, har i sin siste rapport utelatt mer enn halvdelen av studiene som er vurdert. Begrunnelsen for at studiene er valgt bort, er utilstrekkelig kvalitet. Det er særlig kvalitativ og praksisrettet forskning som er utelatt. Går man rapporten nærmere etter i sømmene, blir tydelig at problemet ikke er utilstrekkelig kvalitet, men at uklare kvantitative og evidensorienterte – og til dels svært ideologiske – kriterier legges til grunn. Konsekvensen er at samfunnet går glipp av viktig forskning om pedagogisk praksis og barns hverdagsliv i barnehagen.

I en kronikk i Altinget kommer 30 barnehageforskere fra Norge, Sverige og Danmark med skarp kritikk av rapporten fra Clearinghouse. I kronikken rettes oppmerksomheten spesifikt mot dansk barnehageforskning, men saken er like aktuell i Norge. For også norske kvalitative studier sorteres bort når Clearinghouse’s kriterier legges til grunn for hva som teller som forskning.

Kronikken kan leses her.

Halvpartene av studiene er valgt bort i Clearingshouse's 

kartlegging av skandinavisk barnehageforskning.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

Vi kan si nei!

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

«Vi kan si nei!» Dette utsagnet er fra Ane, en av 15 norske barnehagelærere som har deltatt i et forskningsprosjekt om å motsette seg detaljstyring i form av konsepter og prosedyrer som er til for systemets skyld. Det Ane og kollegaene sier nei til, er å implementere Aggressive Replacement Training (ART) i barnehagen, fordi det bygger på et syn på barn de er kritiske til.

Bakteppet for prosjektet er velkjent: Det dreier seg om detaljstyring fra myndigheter og forvaltning og om krav som kan føres tilbake til målstyring og effektivisering av velferdstilbud, utdanning og andre offentlige tjenester. Det dreier seg også om at beslutningene tas av noen andre enn de som kjenner feltet best, og som står nærmest barna, elevene eller pasientene. Profesjonsutøvernes kunnskap marginaliseres, og kjerneoppgavenes verdi reduseres.

Ofte framstilles profesjonsutøverne som avmektige i møte styringsiveren fra myndigheter og forvaltning. Dette er bare en del av sannheten. Vår kjennskap til utdanningssektoren, og til barnehagefeltet spesielt, tilsier at noe er i ferd med å skje. Det har blitt mer kritikk, den er blitt mer eksplisitt, velfundert og velformulert og den blir fremmet av flere. Dette ble tydelig gjennom det som fikk betegnelsen «Barnehageopprør 2016». Foranledningen til opprøret var den norske regjeringens forslag til ny barnehagelov, der det ble åpnet for å innføre læringsmål i barnehagen og for mer kartlegging av barnas ferdigheter. De siste månedene før saken ble behandlet i Stortinget, ble det skrevet rundt 100 avisinnlegg der barnehagelærere, lærerutdannere, studenter, forskere, foreldre og fagforeningsrepresentanter tok til orde for å hindre regjeringens forslag i å få gjennomslag. Det lyktes.

Barnehageopprøret våren 2016 handlet om motstand mot en politisk tendens på nasjonalt nivå. Fortellingene vi har samlet, handler om motstand mot konkrete utslag av den samme tendensen på lokalt nivå.

Motstanden hos samtlige informanter bunner i at det som skal iverksettes, strider mot hva de finner faglig og etisk forsvarlig. De sier nei til en rekke konsepter, og de sier nei til å ta i bruk skjemaer for vurdering av barn, der det defineres hva et «normalt» barn mestrer, og hva som er aldersadekvat. Til tross for at det er bestemt, sier de nei. Til tross for at de ikke blir invitert til å si sin mening, ytrer de seg. De argumenterer med at det som skal settes i gang, virker tilfeldig og dårlig begrunnet, at det bare er bestemt uten diskusjon, og at synet på barn i konseptene de pålegges å ta i bruk, er i strid med barnehagens verdier. Om barnehagelærerne blir lyttet til, varierer, men flere opplever at kritikken får betydning og fører til endring. Der Rasmus Willig i flere publikasjoner viser at kritikk mangler infrastruktur og kommer i retur som selvkritikk, ser vi flere nyanser.

Kritikken blir møtt på tre forskjellige måter.

Den første er lederne som formidler eksplisitt at kritikken er uønsket, og som bruker sin maktposisjon til å hindre kritikk gjennom sanksjoner. Flere forteller at de er blitt kalt inn på teppet eller blitt truet med tjenestepåtale eller oppsigelse. En ble utskjelt på telefon etter at hun hadde ytret seg i media. En annen fikk munnkurv etter at han hadde uttalt seg kritisk om programmet «De utrolige årene». Flere forteller om emosjonelle utbrudd fra sine ledere, et eksempel er lederen som reagerte med å dunke hodet i bordplata foran seks barnehageansatte. Barnehagelærere som har blitt møtt på denne måten, forteller om sterkt ubehag og søvnløse netter i en periode. Men de mister ikke jobben. Trusler om oppsigelse viser seg å være tomme trusler.

Den andre tilsvarer det Rasmus Willig kaller kritikkens U-vending: Kritikken vendes om og slynges tilbake til den som kom med kritikken. Oppmerksomheten flyttes fra sak til person. En av informantene sier det slik: «Hvis noen stiller spørsmål ved bydelsledelsens detaljstyring, blir det personen som kommer med kritikken, som er problemet, ikke saken det dreier seg om. Hvis man engasjerer seg i en sak, blir den fort omdefinert til en personalsak. Den som engasjerer seg, blir selv problemet.» En som har kritisert en kartleggingspraksis hun mener er på kant med personopplysningsloven, får høre at hun er kverulant, at hun ikke er endringsvillig, og at hun er negativ. At kritiske medarbeidere kalles lite endringsvillige, kan forstås i lys av det Rune Lykkeberg i en kronikk i Information i 2001 med tittelen «Anti-ledelse» kalte ledelsessludder. Lykkeberg viser til bildet som gis av hvem som er endringsvillige og framtidsrettede, og hvem som ikke ønsker forandring: «Ledernes verdensbillede er, at ledelsen står for visionerne og forandringen, mens medarbejderne er konservative, og det man på ledelseskurserne kalder ’forandringsresistente’. Det giver lederen en fordel ved at fremtræde som den, der tør møde fremtiden».

Den tredje måten kritikken blir møtt på, er at den blir lyttet til. 

En av informantene forteller at hun har gjort det klart for barnehagesjefen i kommunen at hun «kommer til å stå bestemt i døråpningen inn til barnehagen» og kun slippe inn det hun synes er formålstjenlig. Det synes han er helt fint. Ane forteller om møtet de ble innkalt til, da de nektet å ta i bruk ART: «Vi opplevde en god dialog, og vi opplevde at vi ble lyttet til. Spesielt de faglige argumentene som lå til grunn for at vi ytret oss kritisk til de verdiene ART bygger på, ble tatt på alvor – og vårt nei ble akseptert.» At kritikk møtes på denne måten, gir håp om at det nytter å si ifra. Et problem er likevel lederne som synes å være mer opptatt av å framstå som lyttende ledere enn av selve saken. De har sansen for de faglige argumentene, men lar dem ikke få betydning for andre barnehager. De som sier ifra, slipper det andre barnehager må. Slik risikerer vi å få et A-lag og et B-lag: Noen barnehager fylles av faglighet og profesjonelt skjønn, andre fylles av konsepter og standardiserte verktøy.

Som et resultat av forskningsprosjektet finnes boka «Profesjonell uro. Barnehagelæreres ansvar, integritet og motstand». Tittelen viser til uroen flere av de 15 barnehagelærerne forteller om: En uro over noe som ikke stemte, en fornemmelse av at det de ble pålagt, er noe annet enn hva det gir seg ut for. At et tiltak ikke er så forskningsbasert, nødvendig og uskyldig som det presenteres som. Denne uroen kan være kilde til motstand og et utgangspunkt for spissing av argumenter for å hegne om barndommen. Uroen kan hindre at vilkårlige detaljmål, og ikke barnehagens formål, blir styrende.

Vi ønsker derfor å inspirere til mer uro, mer åpen kritikk og flere fortellinger, og vi oppfordrer flere til å bruke sin ytringsfrihet og følge sin moralske plikt til å si ifra. Studien vi har gjennomført, viser at det finnes et handlingsrom, og at det kan være større enn vi ofte antar. Den viser også at det er mulig å stille spørsmål ved legitimiteten til pålagte oppgaver. Faglige argumenter kan trumfe kommuners lite gjennomtenkte beslutninger. Motstand som begrunnes eksplisitt og forankres i verdier, kan bidra til å snu den krisen nyliberalistiske styringsregimer har skapt i offentlig sektor. Åpen kritikk kan, i motsetning til den skjulte kritikken som vi vet finnes, bidra til et mer opplyst offentlig ordskifte. Dermed kan politikere fatte klokere beslutninger og sørge for en mer ansvarlig forvaltning av fellesskapets ressurser.

Denne kronikken ble først publisert i den danske avisa Information under tittelen «Pædagoger, sig fra over for detailstyringstyranniet– det nytter» (2.6.2018). Den er også publisert i Klassekampen under tittelen «Det nytter å gjøre opprør» (15.6.2018).

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.