«Vi kan si nei!» Dette utsagnet er fra Ane, en av 15 norske
barnehagelærere som har deltatt i et forskningsprosjekt om å motsette seg
detaljstyring i form av konsepter og prosedyrer som er til for systemets skyld.
Det Ane og kollegaene sier nei til, er å implementere Aggressive Replacement
Training (ART) i barnehagen, fordi det bygger på et syn på barn de er kritiske
til.
Bakteppet for prosjektet er velkjent: Det dreier seg om
detaljstyring fra myndigheter og forvaltning og om krav som kan føres tilbake
til målstyring og effektivisering av velferdstilbud, utdanning og andre
offentlige tjenester. Det dreier seg også om at beslutningene tas av noen andre
enn de som kjenner feltet best, og som står nærmest barna, elevene eller
pasientene. Profesjonsutøvernes kunnskap marginaliseres, og kjerneoppgavenes
verdi reduseres.
Ofte framstilles profesjonsutøverne som avmektige i møte
styringsiveren fra myndigheter og forvaltning. Dette er bare en del av
sannheten. Vår kjennskap til utdanningssektoren, og til barnehagefeltet
spesielt, tilsier at noe er i ferd med å skje. Det har blitt mer kritikk, den
er blitt mer eksplisitt, velfundert og velformulert og den blir fremmet av
flere. Dette ble tydelig gjennom det som fikk betegnelsen «Barnehageopprør
2016». Foranledningen til opprøret var den norske regjeringens forslag til ny
barnehagelov, der det ble åpnet for å innføre læringsmål i barnehagen og for
mer kartlegging av barnas ferdigheter. De siste månedene før saken ble
behandlet i Stortinget, ble det skrevet rundt 100 avisinnlegg der
barnehagelærere, lærerutdannere, studenter, forskere, foreldre og
fagforeningsrepresentanter tok til orde for å hindre regjeringens forslag i å
få gjennomslag. Det lyktes.
Barnehageopprøret våren 2016 handlet om motstand mot en
politisk tendens på nasjonalt nivå. Fortellingene vi har samlet, handler om
motstand mot konkrete utslag av den samme tendensen på lokalt nivå.
Motstanden hos samtlige informanter bunner i at det som skal
iverksettes, strider mot hva de finner faglig og etisk forsvarlig. De sier nei
til en rekke konsepter, og de sier nei til å ta i bruk skjemaer for vurdering
av barn, der det defineres hva et «normalt» barn mestrer, og hva som er
aldersadekvat. Til tross for at det er bestemt, sier de nei. Til tross for at
de ikke blir invitert til å si sin mening, ytrer de seg. De argumenterer med at
det som skal settes i gang, virker tilfeldig og dårlig begrunnet, at det bare
er bestemt uten diskusjon, og at synet på barn i konseptene de pålegges å ta i
bruk, er i strid med barnehagens verdier. Om barnehagelærerne blir lyttet til,
varierer, men flere opplever at kritikken får betydning og fører til endring.
Der Rasmus Willig i flere publikasjoner viser at kritikk mangler infrastruktur
og kommer i retur som selvkritikk, ser vi flere nyanser.
Kritikken blir møtt på tre forskjellige måter.
Den første er lederne som formidler eksplisitt at kritikken
er uønsket, og som bruker sin maktposisjon til å hindre kritikk gjennom
sanksjoner. Flere forteller at de er blitt kalt inn på teppet eller blitt truet
med tjenestepåtale eller oppsigelse. En ble utskjelt på telefon etter at hun
hadde ytret seg i media. En annen fikk munnkurv etter at han hadde uttalt seg
kritisk om programmet «De utrolige årene». Flere forteller om emosjonelle
utbrudd fra sine ledere, et eksempel er lederen som reagerte med å dunke hodet
i bordplata foran seks barnehageansatte. Barnehagelærere som har blitt møtt på
denne måten, forteller om sterkt ubehag og søvnløse netter i en periode. Men de
mister ikke jobben. Trusler om oppsigelse viser seg å være tomme trusler.
Den andre tilsvarer det Rasmus Willig kaller kritikkens
U-vending: Kritikken vendes om og slynges tilbake til den som kom med
kritikken. Oppmerksomheten flyttes fra sak til person. En av informantene sier
det slik: «Hvis noen stiller spørsmål ved bydelsledelsens detaljstyring, blir
det personen som kommer med kritikken, som er problemet, ikke saken det dreier
seg om. Hvis man engasjerer seg i en sak, blir den fort omdefinert til en
personalsak. Den som engasjerer seg, blir selv problemet.» En som har kritisert
en kartleggingspraksis hun mener er på kant med personopplysningsloven, får
høre at hun er kverulant, at hun ikke er endringsvillig, og at hun er negativ.
At kritiske medarbeidere kalles lite endringsvillige, kan forstås i lys av det
Rune Lykkeberg i en kronikk i Information i 2001 med tittelen «Anti-ledelse»
kalte ledelsessludder. Lykkeberg viser til bildet som gis av hvem som er
endringsvillige og framtidsrettede, og hvem som ikke ønsker forandring:
«Ledernes verdensbillede er, at ledelsen står for visionerne og forandringen,
mens medarbejderne er konservative, og det man på ledelseskurserne kalder
’forandringsresistente’. Det giver lederen en fordel ved at fremtræde som den,
der tør møde fremtiden».
Den tredje måten kritikken blir møtt på, er at den blir
lyttet til.
En av informantene forteller at hun har gjort det klart for
barnehagesjefen i kommunen at hun «kommer til å stå bestemt i døråpningen inn
til barnehagen» og kun slippe inn det hun synes er formålstjenlig. Det synes
han er helt fint. Ane forteller om møtet de ble innkalt til, da de nektet å ta
i bruk ART: «Vi opplevde en god dialog, og vi opplevde at vi ble lyttet til.
Spesielt de faglige argumentene som lå til grunn for at vi ytret oss kritisk
til de verdiene ART bygger på, ble tatt på alvor – og vårt nei ble akseptert.»
At kritikk møtes på denne måten, gir håp om at det nytter å si ifra. Et problem
er likevel lederne som synes å være mer opptatt av å framstå som lyttende
ledere enn av selve saken. De har sansen for de faglige argumentene, men lar
dem ikke få betydning for andre barnehager. De som sier ifra, slipper det andre
barnehager må. Slik risikerer vi å få et A-lag og et B-lag: Noen barnehager
fylles av faglighet og profesjonelt skjønn, andre fylles av konsepter og
standardiserte verktøy.
Som et resultat av forskningsprosjektet finnes boka «Profesjonell
uro. Barnehagelæreres ansvar, integritet og motstand». Tittelen viser til
uroen flere av de 15 barnehagelærerne forteller om: En uro over noe som ikke
stemte, en fornemmelse av at det de ble pålagt, er noe annet enn hva det gir
seg ut for. At et tiltak ikke er så forskningsbasert, nødvendig og uskyldig som
det presenteres som. Denne uroen kan være kilde til motstand og et utgangspunkt
for spissing av argumenter for å hegne om barndommen. Uroen kan hindre at
vilkårlige detaljmål, og ikke barnehagens formål, blir styrende.
Vi ønsker derfor å inspirere til mer uro, mer åpen kritikk og
flere fortellinger, og vi oppfordrer flere til å bruke sin ytringsfrihet og
følge sin moralske plikt til å si ifra. Studien vi har gjennomført, viser at
det finnes et handlingsrom, og at det kan være større enn vi ofte antar. Den
viser også at det er mulig å stille spørsmål ved legitimiteten til pålagte
oppgaver. Faglige argumenter kan trumfe kommuners lite gjennomtenkte beslutninger.
Motstand som begrunnes eksplisitt og forankres i verdier, kan bidra til å snu
den krisen nyliberalistiske styringsregimer har skapt i offentlig sektor. Åpen
kritikk kan, i motsetning til den skjulte kritikken som vi vet finnes, bidra
til et mer opplyst offentlig ordskifte. Dermed kan politikere fatte klokere
beslutninger og sørge for en mer ansvarlig forvaltning av fellesskapets
ressurser.