Av Solveig Østrem
Kronikken er også publisert i Morgenbladet.
En forsker med integritet og etos kan ikke gå på akkord med
kravene til sannferdighet, ansvarlighet og akademisk frihet for å vinne
konkurransen som publiseringspoeng eller komme først i mål med professoropprykk.
Men dagens forskere står overfor et dilemma: Vi er forpliktet på kvalitet, med sannhet,
ansvar og frihet som peilemerker, mens vi måles ut fra kvantitative indikatorer
– og kravet om å publisere mest mulig.
Tellekantsystemet ble innført for å gjøre forskningen målbar
og stimulere til økt vitenskapelig publisering. Konkurranse ble et viktig
prinsipp: Det ble et mål for institusjonene å oppnå flere publiseringspoeng enn
andre institusjoner for ikke å tape økonomisk, og det ble et mål for den
enkelte forsker å oppnå flere poeng enn kollegene for ikke å miste privilegier.
Når det som teller, er det som kan telles, er det en risiko
for at vi mister det vesentligste av syne. Uheldige konsekvenser av tellekantsystemet
ble tydelige da Aftenposten tidligere i høst avslørte hvordan ren nonsens kan
bli publisert som forskning – bare man betaler. Men ren fusk er ikke det største
problemet med tellekantsystemet. Den slags kan trolig forebygges ved å gjøre systemet
bedre og mer vanntett, slik at røvertidsskrifter og useriøse aktører på open
access-markedet svartelistes. Men det forhindrer ikke at tellekantlogikken kommer
inn i hodene våre, og at den gjør seg gjeldende der en annen kvalitetslogikk –
basert på vitenskapssamfunnets normer – er nødvendig. Eksempler på dette er når
ledere vil pålegge vitenskapelige ansatte å publisere i bestemte kanaler ut fra
hva som gir flest publiseringspoeng og best skår på
internasjonaliseringsindeksen, eller når institusjoner lager retningslinjer for
opprykk til professor ut fra hva som er lett å telle, som antall publikasjoner
eller antall doktorgradsstudenter man har veiledet.
Tellekantlogikken er også blitt avgjørende for hvordan en
del vitenskapelig ansatte orienterer seg. «Jeg trenger noen doktorgradsstudenter
jeg kan veilede, slik at jeg kan bli professor», er en uttalelse jeg har hørt
flere ganger. Noen steder diskuteres det i fullt alvor hvor mange artikler på nivå
2 man må ha skrevet for å bli professor. Noen steder snakkes det om at bidrag i
antologier ikke har noen verdi, særlig ikke hvis boka er skrevet på norsk. Jeg
har også registrert at enkelte har begynt å snakke om «forskning på nivå 2». Men
som forskere kan vi ikke tillate oss å legge lista lavere dersom vi publiserer
i andre kanaler enn de som gir flest poeng. Vi forsker ikke på nivå 1 eller 2
eller 3. Vi forsker, simpelthen.
Nivåinndelingen i tellekantsystemet er basert på ideen om at
det eksisterer en internasjonal forskningsfront. Innenfor naturvitenskapelige
disipliner gir det kanskje mening å snakke om «hvor langt forskningen er kommet».
Innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, er en slik forestilling mer
problematisk. Det er dessuten velkjent at nivåinndelingen er nokså tilfeldig: Uavhengige
evalueringer viser ingen kvalitetsforskjell mellom «nivåene». Å lage
verdihierarki mellom tidsskriftartikler og forskning som blir presentert i
bøker, eller å definere engelskspråklig formidling av forskningsresultater som
mer verdifull enn det som skrives på norsk, gir heller ingen mening dersom målet
er kvalitet. Det viktigste kvalitetskriteriet må være at det som publiseres,
tåler å bli gjort til gjenstand for kritikk. Vi trenger et mangfold av
publiseringskanaler, og det trengs lesere – også lesere som ikke selv er
forskere – med kunnskap og erfaring og med et kritisk blikk på det som
presenteres som forskning.
Tellekantsystemet kan ses i sammenheng med en dreining fra
en kvalitetsbasert akademisk logikk til en nyliberalistisk målstyringslogikk.
Mer tillit til systemer og mindre tillit til de profesjonelle er et sentralt
trekk ved sistnevnte. Å la de profesjonelles faglige skjønn være avgjørende betraktes
gjerne som ensbetydende med å overlate alt til tilfeldigheter.
Et tilbakeblikk på mitt eget forskerliv kan illustrere dreiningen.
I 2007 leverte jeg en artikkelbasert doktoravhandling ved
Det teologiske fakultet ved Universitet i Oslo. Jeg var den første ved
fakultetet som valgte denne formen, doktoravhandling hadde fram til da vært
ensbetydende med monografi. Da jeg valgte å skrive artikler, ble det
kommunisert tydelig at dette ikke skulle være noen lettvint vei til doktorgrad.
Min veileder Trygve Wyller, som også var dekan ved fakultetet, var spesielt
klar på én ting: Vurderingen av om avhandlingen holdt tilstrekkelig kvalitet
eller ikke, var det den sakkyndige komiteen som sto for. Punktum. Det spilte
ingen rolle om artiklene var publisert fra før eller ikke, eller hvilke
tidsskrifter de eventuelt var publisert i. Antall publikasjoner var det heller
ingen standard for. Kriteriene var i og for seg klare, men det dreide seg ikke
om noen sjekkliste. Komiteen var ikke bundet av annet enn vitenskapssamfunnets høye
standarder for kvalitet og sin egen faglige dømmekraft. Avhandlingen ble ikke
overlatt til tilfeldigheter, men til fagfolk med vitenskapssamfunnets normer
under huden.
En enstemmig komite konkluderte med at arbeidet holdt. Noe
av det som i ettertid framstår som interessant med komiteuttalelsen, er at den av
artiklene som ble vurdert som viktigst og mest nyskapende, ikke var publisert i
et «tellende» tidsskrift, men i et fagtidsskrift for barnehagelærere.
I dag er situasjonen en annen. Når noe er publisert i et ikke-tellende
tidsskrift, regnes det per definisjon ikke som forskning, men som formidling. Og
motsatt: Når noe er publisert i tellende tidsskrifter, åpnes det direkte eller
indirekte for at arbeidene kan vurderes overfladisk ved bedømmelse av doktoravhandlinger
eller søknader om opprykk. På denne måten flyttes definisjonsmakten fra
universitetene til tidsskiftene, som også er kommersielle aktører, og vitenskapelig
ansatte blir i realiteten umyndiggjort.
Dette er også en form for ansvarsfraskrivelse. Det er
ansvarsfraskrivelse om vi gir fra oss vår faglige frihet og uavhengighet ved å
vise til forhåndsdefinerte kvantitative indikatorer. Hvis vi ukritisk tilpasser
oss tellekantsystemet, og hvis det viktigste blir å vinne konkurransen om
publiseringspoeng, har vi samtidig gitt avkall på vår integritet og
troverdighet som forskere. Når en slik logikk blir en del av måten vi tenker på,
risikerer universitetene å få «sjekkliste-professorer» som gjør det som lønner
seg, framfor det som er viktig.
Det som gir håp, er at flere tar til orde for at
eksisterende ordninger bør revurderes, at flere krever at lite gjennomtenkte
beslutninger sendes ut på høring, og at det finnes ledere i universitets- og
høgskolesektoren som ønsker debatten om tellekantsystemet og logikken det er
del av, velkommen.
![]() |
Illustrasjon: Tarjei Østrem Svalastog |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar