Ytringsfrihet og autoritære ledere

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

I går ble en viktig seier vunnet i en prinsipiell sak om ytringsfrihet for offentlige ansatte i Danmark. Saken har pågått i fire år. Den handler om at lærer Erik Schmidt i 2014 fikk en tjenesteadvarsel etter å ha ytret seg kritisk om skolens ledelse. Schmidt ville prøve berettigelsen av advarselen på et prinsipielt grunnlag, og sammen med Danmarks lærerforening saksøkte han sin arbeidsgiver Odense kommune. I første runde i retten var konklusjonen at advarselen var berettiget. Men Schmidt anket saken, og nå er resultatet blitt det motsatte: Advarselen var ikke berettiget. Å hevde noe annet ville ifølge landsretten være brudd på den ytringsfriheten som gjelder både internt og eksternt.

I boka Profesjonell uro viser vi til denne saken som et eksempel på hvor grensene for arbeidsgivers styringsrett går. På det tidspunktet da boka gikk i trykken, var siste nytt i saken at Schmidt tapte i første runde. Vi skriver følgende:

Saken, som har pågått siden våren 2014, handler om å få rettslig prøvet holdbarheten i tjenestepåtale for negative holdninger. Det er lærer Erik Schmidt, ansatt i kommunen i 34 år, som sammen med Danmarks Lærerforening har tatt ut sak mot Odense kommune. Schmidt har på personalmøter stilt seg kritisk til skolens nye visjon, som han mener er en radikal innsnevring av skolens brede formål, og til lukkethet om individuelle koeffisienter for arbeidstiden for lærerne. Schmidts uttalelser ble omgjort til personkarakteristikk og «negativ atferd», de ble betraktet som ordrenekt og lagt til grunn for tjenestepåtale. Odense kommune har gjentatte ganger og på ulike nivåer i rettsapparatet forsøkt å få avvist saken, men i februar 2017 avgjorde landsretten at saken skal behandles rettslig. Saken ble behandlet i byretten i oktober 2017. Retten konkluderte med at tjenestepåtalen var berettiget all den tid Schmidts oppførsel var preget av affekt. Schmidt brøt ifølge byretten med «plikten til dekorum», til passende oppførsel. Retten har lagt til grunn at han ifølge noen vitner ropte til lederen at nå får det være nok. Andre vitner mener han ikke ropte, hvilket han selv også mener. Hva han faktisk sa, er det like stor tvil om. Retten støtter Schmidts vurdering av at det ble drevet en lukket ledelse, men all den tid det er formen de slår ned på, spiller det liten rolle om det var god grunn til å eventuelt miste besinnelsen.

[…]

Med tanke på hva som står på spill, og hva konsekvensene kan bli for barn og elever, mener vi det er problematisk å skille mellom sak og ytringsform på denne måten. Omkostningene kan bli store dersom det blir konsensus om å forholde seg til saker som vedrører barn og unge, med så stor distanse at man ikke lenger ser at det er barn og unge som er de egentlige hovedpersonene. (Profesjonell uro, s. 138–140)

Sakens endelige utfall bør brukes til å hegne om ytringsfriheten. Det kaster også lys over spørsmålet om hvem barnehagelærere og lærere skal være lojale overfor; barna og elevene eller arbeidsgiver.

Kommunens tjenesteadvarsel mot Erik Schmidt var ikke berettiget. 

Hovedpersonen selv, Erik Schmidt, sa i sin tale i går at dette ikke primært er en seier på den måten at det bare er å juble. På Folkeskolen.dk kan vi lese: «Nogle havde nok ventet en personlig og følelsesladet tale. Men det ligger under overfladen. Nogle havde måske forventet et verbalt stød til skolelederen på Agedrup Skole, Mohammed Bibi. Men det kommer heller ikke, direkte.» I stedet trekker Schmidt fram to forhold. Det ene er at ledere blir utsatt for å stå i vanskelige posisjoner som handler om at dilemmaer skyves nedover i organisasjonshierarkier. Schmidt sier at Bibi «er blevet dårligt rådgivet. Han blev ansat på et tidspunkt, hvor forvaltningen var uorganiseret. Han blev ikke klædt godt nok på.»

Det andre forholdet Schmidt peker på, er at reformen (i folkeskolen, vår kommentar) avler autoritære skoleledere «der desværre tror, at de skal ud og virkelig bestemme på områder, hvor det ikke er fornuftigt».

Med andre ord kaster saken lys over hvordan ledelse forstås, hvordan ledere utdannes, og hva som er lederes faglige fundament. Ledere som har det for seg at deres viktigste oppgave er å få andre til å gjøre det de har bestemt, og ser motstand som illojalitet eller ordrenekt, representerer et problem. 

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.