fredag 19. juli 2019

Hvorfor er barnehagen så provoserende?

Av Solveig Østrem


Hvert år, enten i sommerferien eller tidlig på høsten, får vi noen avisoppslag om at barnehage ikke er bra for barn. Det ene året er det VG, det neste er det Aftenposten. I år er det Dagsavisen og Vårt Land som har snakket med en psykolog som mener at det er uforsvarlig å sende ettåringer i barnehagen. Oppslagene er så forutsigbare at de inviterer til gjenbruk av argumenter. Teksten nedenfor ble første gang publisert i 2012, men kan gjerne leses som en kommentar til årets medieoppslag om barnehagen.


Dette innlegget handler om tre ting. For det første diskuterer jeg hvorfor barnehagen er så provoserende, og om hvorfor debatten om barnehager er eller ikke, er så forutsigbar at den først og fremst fortjener å bli møtt med et gjesp. For det andre vil jeg si noe om hvilke omkostninger den raske barnehageutbyggingen og ideen «tidlig innsats» har hatt. For det tredje kommer jeg inn på hvordan forskning brukes, både av dem som er skeptiske til barnehager og av dem som tror at «tidlig innsats» er løsningen på alle samfunnets problemer.


Den årlige førstesiden


Barnehagen har gjennom hele sin historie vært provoserende. Derfor er det ikke noe nytt når avisenes førstesider forteller at «barnehagen er skadelig for barn». Det er et sikkert høsttegn når VG skriver at «ekspertene advarer mot barnehage for ettåringer». Vi har hatt den samme debatten hver høst i over førti år. Det er variasjoner over et tema: Det ene året er det barnehagen som sådan som er skadelig, det neste året er det lange dager, så er det de store barnehagene, og så er det barnehage for ettåringer. Saken er den samme: Barnehagen som institusjon provoserer.

Det er minst to grunner til at barnehagen provoserer. Det ene har å gjøre med synet på kvinner. Det andre har å gjøre med synet på barn. Begge deler handler om skillet mellom offentlig og privat sfære, og om hvem som skal ha tilgang til hvilke sfærer.

Barnehagen har gjort kvinners deltakelse i arbeidslivet mulig. Ved at mødre har kunnet dele omsorgsoppgavene med noen utenfor familien, har de fått mulighet til forsørge seg selv og sine barn. Barnehagen har gitt kvinner innflytelse i samfunnet og mulighet til å delta aktivt i arbeidsliv, politikk og forvaltning. Uten barnehagen ville kvinner i langt større grad vært bundet til hjemmet og hatt begrenset tilgang til det offentlige rom.

Barnehagen har gjennom hele sin historie blitt legitimert ut fra ulike interesser. I tillegg til å være et pedagogisk tilbud for barn, har barnehagen vært legitimert som likestillingstiltak, arbeidsmarkedstiltak, sosialpolitisk virkemiddel og barnevernstiltak. Men å sette mødres deltakelse i arbeidslivet opp mot hensynet til barna gir ikke uten videre mening.

Den andre grunnen til at barnehagen er provoserende er at den gir barn tilgang til en offentlig arena. Barnehagen gir små barn mulighet til å inngå i et fellesskap med andre barn og voksne og delta i samfunnet på sine egne premisser. Barnehagen bidrar til at små barn ikke er «lukket inne» i privatsfæren.

Barnet er på mange måter bærer av forestillingen om det gode hjem og dermed også om ideen om et dikotomt skille mellom offentlig og privat sfære. Barnehagen utfordrer denne ideen på en fundamental måte.

Barnehagen gir små barn en arena der de deltar i kraft av seg selv, der de ikke eies av noen, ikke representeres av noen andre enn seg selv. Det kan være verdt å minne om at nettopp dette – at barn er individer som eksisterer i kraft av seg selv – er et premiss for FNs barnekonvensjon. Dette er utgangspunktet for å forstå barn som medborgere med egne rettigheter: med rett til omsorg og rett til et navn, en familie og en tilhørighet, men uten å eies av noen.

Som samfunn er vi nødt til å finne ordninger som gjør det mulig å realisere tanken om barn som medborgere. Nettopp her ligger barnehagens potensial – som en offentlig, demokratisk møteplass der barn opplever omsorg, lek og læring i et samspill med andre barn og voksne.


Omkostningene av en storstilt barnehageutbygging


At barnehagen er en ordning med et stort potensial, betyr ikke at vi ikke skal se kritisk på endringer som har skjedd i barnehagesektoren de siste årene. Den raske utbyggingstakten har opplagt hatt noen omkostninger.

I takt med barnehageutbyggingen har interessen for barnehagen økt. Det er i dag mange som vil mye med barnehagen. Noen mener et «økt læringstrykk» i barnehagen er det som skal til for at Norge skal skåre bedre på PISA-tester og internasjonale målinger. Noen mener strukturert språkopplæring fra ettårs alder vil gi sosial utjevning. Noen tror at hvis barnehagen systematisk kartlegger alle barn og identifiserer flest mulig avvik, vil alt fra sosial ulikhet, arbeidsledighet og ensomhet til vold og kriminalitet i framtiden kunne forebygges. Honnørordet «tidlig innsats» brukes til å legitimere det meste.

Samtidig ser vi at en økonomisk terminologi er kommet inn i offentlige dokumenter om barnehagen. Eksempelvis heter det i stortingsmeldingen Kvalitet i barnehagen (2009) at «tidlig innsats i småbarnsalderen gir stor avkastning». Det blir det lagt vekt på at førskoletiltak er kostnadseffektive. Regjeringen viser til en rapport fra Senter for økonomisk forskning der man har beregnet avkastningen i kroner og øre: «For våre anslag på effektene av ferdighetsstimulerende førskoletiltak vil det for hver krone investert være brutto gevinster på 1,4–4,5 kroner, altså til dels betydelig større enn investeringen. Det gir en avkastning på 40 til 350 prosent». (De økonomiske begrepene er kursivert av meg). Barnehagen skal altså ikke først og fremst gi barn en best mulig hverdag. Barnehagen skal lønne seg. Dermed er det fort gjort at barnehagens vedtatte formål – som handler om omsorg, lek, læring og danning – blir trengt til side for ting som kan omskrives til utbytte.

Det som kalles kostnadseffektivt, blir på lokalt plan realisert gjennom store barnegrupper, store, effektive barnehagebygg, få ansatte, lavt utdannet personale og manglende vikarbudsjett. Det vi ser påfallende mye av i kommunale planer, er standardiserte kartleggingsverktøy og programmer som kommunen pålegger barnehagene å bruke. Barnehagemyndighetene kaller dette kvalitet. Det som er påfallende fraværende i de kommunale planene, er det vi vet at sikrer kvalitet i barnehagen: barnehagelæreres kompetanse.

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet (2012) dokumenterer Mari Pettersvold og jeg noen av konsekvensene av at kvalitet erstattes med billige løsninger i form av kartleggingsverktøy og programmer. Vi har sett på de mest brukte verktøyene. De dreier seg om språkutvikling, matematikkforståelse og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at ved nærmere ettersyn ser man at alle verktøyene handler om at barn skal innordne seg helt bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at en normal treåring kan sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun eller han skal være selvstendig, renslig og enkel å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner gitt av voksne, takle overganger, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner.

Hvis en storstilt barnehageutbygging ikke følges med tilstrekkelige ressurser, blir det lite rom for helt alminnelige barn. Normen blir et disiplinert og selvstendig barn som kan tilpasse seg og innordne seg og greier seg selv med det meste.

Politisert og emosjonell bruk av forskning


Det er interessant å se hvordan forskning brukes, både av dem som «advarer mot barnehager», og av politikere med klokkertro på «tidlig innsats» og økt læringstrykk.

De som vil ha barna og mødrene tilbake til hjemmet, har gitt tilknytningsteorien sin renessanse. Spesielt brukes tilknytningsforskningen til å fortelle hvilken risiko det innebærer for et barn å bli utsatt for atskillelse fra sine nærmeste omsorgspersoner.

Jeg vil presisere at min kritikk av dette perspektivet ikke retter seg mot forskere som – med respekt både for barna og for de krav forskningen stiller – går grundig og seriøst inn i spørsmålet om barns behov for tilknytning. Min kritikk retter seg mot dem som bruker denne forskningen på en tendensiøs, forenklende, emosjonell måte for å legitimere sitt politiske ståsted.

Barn trenger omsorg, de trenger nære voksne, og de trenger nok voksne. Men det er ikke gitt at psykologisk forskning på barn i en helt annen kontekst har direkte relevans for barnehagen. Det er flere psykologer, blant annet Agnes Andenæs, som kritiserer måten forskningsresultater overføres fra en sammenheng til en helt annen sammenheng. Hun viser blant annet til kunnskap som bygger på observasjoner av hvordan barn og foreldre oppfører seg i «fremmed-rom-situasjonen» – den standardiserte situasjonen som brukes i forskning om tilknytning. Det er ifølge Andenæs ikke gitt at denne kunnskapen er relevant for spørsmålet om tidlig barnehagestart (Andenæs 2012). En barnehage barnet har gjort til sitt eget sted, er ikke et fremmed rom. Å bli overlatt til en barnehagelærer barnet og foreldrene har utviklet tillit til, er noe annet enn å bli overlatt til en fremmed.

Politikere som vil ha «tidlig innsats» i form av mer strukturert opplæring, viser til effektstudier, særlig fra USA. De fokuserer ikke primært på barns omsorgsbehov, men på barns læringspotensial. En viktig premissleverandør i politiske dokumenter om barnehager er økonomiprofessor James Heckman. Han snakker om barns læring ut fra teorien om multiplikatoreffekt. Dette er et økonomisk faguttrykk som blir brukt om effekten av å gå i barnehage – på kort og lang sikt. Tanken er at det barn lærer når de er tre år, vil kunne fordobles når de er fire. Det de lærer når de er fire, fordobles når de blir fem. Og motsatt: Det barna ikke lærer tidlig nok, vil de aldri kunne ta igjen.

Det er to forskjellige syn på barn vi ser. Hos skeptikerne, som romaniserer det gode liv uten tidsklemme, finner vi forestillingen om det sårbare barnet. I de politiske dokumentene finner vi det kompetente barnet, det lille, nysgjerrige forskerbarnet som uredd og selvstendig utforsker verden og har et ustoppelig behov for kunnskap.

Paradoksalt bygger disse forestillingene på felles premisser. Både det sårbare barnet og forskerspiren er et barn som utvikler seg på en bestemt måte, i en bestemt rekkefølge. Dersom utviklingen ikke følger et helt bestemt mønster, går noe veldig galt som aldri kan rettes opp. Utvikling og læring forstås som noe som skjer inni det enkelte barnet, uavhengig av konteksten. Med denne individualistiske tilnærmingen ser man bort fra det potensial som ligger i barnehagen som offentlig møtested der barn får tilhøre et felleskap og delta aktivt i et samfunn.

Når polene i debatten skapes på dagspressens premisser og blir et spørsmål om å være for eller mot barnehager, er det mye engasjement for barns vel og vel som forsvinner ut i ingenting. Et alternativ til å advare mot barnehager eller å forsvare barnehager for enhver pris, kunne vært å bruke innsikten om barns omsorgsbehov og barns utforskertrang til å kreve at nøkkelfaktorene for kvalitet i barnehagen er tilstede, det vil si lovfestet personaltetthet og en økt andel utdannede barnehagelærere.





Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

onsdag 12. juni 2019

Personvernhensyn ofres – til ingen nytte


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. juni 2019.

Stoltenberg-utvalgets forslag om å opprette et nasjonalt register for barnehage og grunnopplæring har vesentlige personvernutfordringer. Derfor er Datatilsynet er klare på at forslaget ikke kan realiseres. I et innlegg i Klassekampen 7. juni hevder Camilla Stoltenberg og fire medforfattere at disse utfordringene er beskjedne, særlig sammenlignet med den betydelige samfunnsnytten registerbasert forskning kan ha.
Stoltenberg og de øvrige forfatterne har en naiv tro på målbare sammenhenger mellom innsats og nytte, mellom tiltak og effekt. Logikken er at A fører til B, og at hvis man ønsker B, må man innføre tiltak A. Hvor forenklet denne forestillingen er, demonstrerer forfatterne selv ved å vise til det de kaller et godt eksempel på nytten av registerdata. Dette er data fra Oslo kommune brukt i en studie av Drange og Havnes i 2019, der konklusjonen er at barn som begynner i barnehage når de er 15 måneder, og ikke 19, gjør det bedre på kartleggingsprøver på skolen. Forfatterne hevder at slik forskning kan brukes av foreldre til å ta mer informerte valg om når barn bør begynne i barnehagen.
Dersom Stoltenberg & co tror virkelig virkelighetens verden ser ut som dette, er det et problem. Det er mange forhold som har betydning for når et barn begynner i barnehagen, og det er vanskelig å se hva som tilsier at dette ene, som kan tallfestes, er avgjørende. Det er også urovekkende dersom fagpersoner tror at foreldre stoler blindt på denne type forskning, eller at det i det hele tatt er på denne måten foreldre tar en slik beslutning.
Et premiss for Stoltenbergs argumentasjon er at det allerede i dag samles inn betydelig personsensitiv informasjon om barn. For det første er det en dårlig ide å utvide og sette i system en eksisterende praksis med svært problematiske sider. For det andre er det uklart hva Stoltenberg sikter til. Vårt inntrykk er at en rekke kommuner og barnehageeiere har tatt innover seg kritikken av omfattende kartlegging av barns ferdigheter og derfor har begrenset bruken til det som er nødvendig. Det er flere som forholder seg til hensiktsmessighetsprinsippet og minimalitetsprinsippet, prinsipper som Stoltenberg glatt ignorerer.
Det er respektløst overfor barna når kunnskap om kompleksiteten ved deres tilværelse erstattes med en instrumentalistisk forestilling om at A fører til B. Når et offentlig utvalg velger å se bort fra barns grunnleggende personvernrettigheter, sier det noe om hvor liten verdi barn tilskrives og tilsvarende hvor stor vilje det er til å sikre bestemte forskningsmiljøer gode rammer.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

torsdag 2. mai 2019

Må vi vite alt om alle?


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


Innlegget ble første gang publsiert i Klassekampen 2. mai.

Stoltenberg-utvalget (NOU 2019:3) foreslår at staten oppretter et nasjonalt register med opplysninger om alle fire- og seksåringer, og at persondata om barn i barnehage og grunnskole skal kunne koples til andre dataregistre med opplysninger om arbeid, helse, trygd og familieforhold gjennom hele livsløpet. «Statlig totalovervåking» er betegnelsen professor i pedagogikk Joron Pihl bruker om forslagene. I en kronikk i Klassekampen 24. april, som også er publisert som blogginnegg, advarer hun sterkt mot en slik praksis fordi den bryter med et grunnleggende prinsipp i en rettsstat, nemlig personvernet.
Vi vil minne om to viktige prinsipper som ligger til grunn for personvernloven.
Det første er minimalitetsprinsippet som betyr at personlige opplysninger registreres i så liten grad som mulig. Man skal ikke vite mer enn det som er helt nødvendig. Stoltenberg-utvalgets forslag bryter radikalt med dette prinsippet. Det andre er prinsippet om hensiktsmessighet som betyr at man må ha gode og konkrete begrunnelser for innhenting av personopplysninger. Gode intensjoner og en generell tiltro til massekartlegginger ikke tilstrekkelig.
Ideen om et nasjonalt register over personopplysninger om barn er ikke av ny dato. Tilsvarende forslag er blitt fremmet med jevne mellomrom. I 2007 foreslo daværende regjering å innføre en plikt for foreldre å oppgi barnets fødselsnummer til bruk i statistikk, forskning og analyse. Det skulle bli en omfattende database hva gjelder antall personer, antall opplysninger og lagringstid. Datatilsynet skrev i sitt høringssvar at bestemmelsen ville bety en snikinnføring av en forskningsdatabase, og at den var utformet på en måte som tilslørte den egentlige hensikten. Datatilsynet kalte det en blankofullmakt til å opprette en nasjonal database etter eget løpende forgodtbefinnende.
Hver gang det har blitt fremmet tilsvarende forslag som det Stoltenberg-utvalget nå har kommet med, har de blitt stanset fordi de bryter med grunnleggende prinsipper for personvern. Hver gang har Datatilsynet spilt en sentral rolle. Sannsynligvis blir Datatilsynet det organet som nok en gang tydeligst setter foten ned.
Det er helt avgjørende vi har et organ med særskilt ansvar for å verne om barn og voksnes rett til personvern. Samtidig er det paradoksalt at rollen som barnas advokat overlates til Datatilsynet. Denne rollen bør være like selvsagt for skoler, barnehager, foreldre, enkeltpersoner, institusjoner og organisasjoner. Det er fortsatt tid fram til høringsfristen 3. mai til å si klart fra om at den grunnleggende retten til personvern også gjelder barn.
Stoltenberg-utvalgets rapport inneholder påstander om at «forløpsdata er nødvendige for å vite konsekvensene av barnehage- og skoletilbudet for det som skjer senere i livet». Det hevdes at det nærmest er uetisk å drive barnehager og skoler uten å samle forløpsdata i et nasjonalt register. Argumentasjonen for at slike tiltak vil kunne føre til en bedre praksis, er fraværende. Troen på at det er nødvendig å vite alt om alle for å gi barn et godt pedagogisk tilbud, er et problem i seg selv. I tillegg kommer alt merarbeidet med behandlingen av personopplysninger, og faren for at opplysningene kan misbrukes.



Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog



Om du vil skrive høringsssvar til NOU 2019:3 innen 3. mai, følger du denne lenken.




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

torsdag 25. april 2019

Statlig overvåking av hele befolkningen

Av Joron Pihl


Dette er en lett redigert versjon av en kronikk som ble publisert i Klassekampen 24. april 2019.


I NOU 2019:3 Nye sjanser – bedre læring foreslår Stoltenberg-utvalget at staten oppretter et nasjonalt persondataregister med opplysninger om alle fire- og seksåringer i barnehagene. Forslaget har høringsfrist 3. mai.

Omfattende registreing av persondata

Barnas språklige og sosiale utvikling skal kartlegges, samt deres tallforståelse. Datainnsamlingen skal følges opp med nye kartlegginger av persondata om de samme barna i grunnskolen – blant annet data om skoleprestasjoner og «elevenes utvikling» og helse. Persondataene om hele årskull, det vil si alle barn i barnehage og grunnskole, skal kunne koples til andre dataregistre med opplysninger om arbeid, helse, trygd og familieforhold. Det nasjonale registeret vil således inneholde persondata om hele livsløpet.

Ifølge Stoltenberg-utvalget er et nasjonalt persondataregister nødvendig for å sikre kvalitet i barnehager og skoler, kontroll med tiltak og reformer og kontroll med effekten av statlige bevilgninger.

Persondataene skal ikke anonymiseres. Kommunene skal pålegges å samle inn persondataene om alle barna i barnehager og grunnskoler. Kartleggingen og datalagringen skal innføres ved lov. Det betyr at foreldre vil bli fratatt myndighet til å bestemme hvorvidt personopplysninger om deres barn skal lagres og forskes på. SSB skal forvalte personregisteret som skal brukes til statistikk og forskning.

Opphever personvernet

Personvernet handler om individets ukrenkelige rett til et privatliv og retten til å bestemme over egne personopplysninger. Dette er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat, forankret i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Vernet om den personlige integritet og personvernet ble innlemmet Grunnlovens § 102 i 2014. Retten til å bestemme over egne personopplysninger ble ytterlige skjerpet i 2018 i ny norsk lov om behandling av personopplysninger basert på EU/EØS reglene i General Data Protection Regulation (GDPR). Når Stoltenberg-utvalget vil innføre lagring av persondata ved lov og gi kommunene pålegg om kartleggingen, fremstår dette som et forsøk på å omgå og oppheve personvernet.

Staten vil få all makt over individenes personopplysninger og bruken av disse opplysningene. Det muliggjør statlig overvåking av individenes utvikling gjennom hele livsløpet på sentrale området av livet: utdanning, helse (psykisk og fysisk), familieforhold, trygd og arbeid. Utvalgets forslag vil oppheve individenes grunnleggende demokratiske rettighet til kontroll med egne personopplysninger. Dette er et totalitært forslag som bør avvises.

Biopolitikk og panoptikon i en ditigal tidsalder

Stoltenberg-utvalget forutsetter at staten er god og bare god. Forslaget er historieløst. Det ser helt bort ifra historiske erfaringer med statlig misbruk av persondata både i Norge og i andre land.

Statlig kontroll med persondata om hele befolkningens livsløp optimaliserer statlig styring og kontroll. At totalitære stater utøver slik kontroll vet vi. Skal vi tro Stoltenberg-utvalget skal det ikke være noen forskjell på totalitære regimer og presumptivt demokratiske stater som den norske på dette punktet. Utvalget skriver at det er nødvendig med en juridisk vurdering av det rettslige grunnlaget for et nasjonalt register, og mest sannsynlig vil en lovhjemmel være nødvendig. Utvalget forventer tydeligvis at jurister i departementet vil lage begrunnelser som legaliserer overvåking av hele befolkningens livsløp. I dette perspektivet er det viktig at de det angår – foreldre, lærere og befolkningen i allmennhet – avviser forslaget i sin helhet. Og at Datatilsynet, Regjeringen og Stortinget gjør det samme.

Panoptikonet var et tårn i fengsler og asyler på slutten av 1700-tallet der man overvåket alle de innsatte uten at de kunne vite når de ble overvåket. Dette disiplinerte deres atferd. Et nasjonalt persondataregister vil fungere som vår tids digitale panoptikon, fordi overvåkingen av barn og unges livsløp blir påtvunget dem, samtidig som overvåkingen er ute av deres og foreldrenes kontroll. Dette vil påvirke arbeidet i barnehager og skoler og virke disiplinerende på både barn, lærere og foreldres atferd.

Barns rettigheter og befolkningens demokratiske rettigheter til personvern er hjemlet i Grunnloven og Menneskerettighetsloven som er overordnet Opplæringsloven og andre lover i Norge.

Staten eier ikke barna

Norge har et offentlig barnehage- og skolesystem. Det betyr imidlertid ikke at staten eier barna. Når foreldre sender sine barn til barnehager og skoler er det ingen carte blanche til at staten kan gjøre med barna hva den vil. Personregistrering gjennom lovpålegg kan ikke oppheve barns rett til personvern eller foreldremyndigheten. Stoltenberg-utvalgets forslag er farlig fordi det anbefaler å legalisere statlig overvåking og oppheving av individenes demokratiske rettigheter til personvern. Derfor bør dette forslaget om et nasjonalt persondataregister avvises.

Om du vil skrive høringsssvar til NOU 2019:3 innen 3. mai, følger du denne lenken.


Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.