Viktig bok om vanskelig tema

Av Solveig Østrem

I boka Jeg skal passe på deg – en annerledes historie om rus gir Ane Ramm et sjeldent innblikk i rusbehandling og tiltak som ikke bare kan vedlikeholde problemer, men også skape nye, gjennom datteren Frida sine erfaringer. I forbindelse med boklanseringen 12. september ble jeg invitert til å kommentere boka. Her er min kommentar:

Jeg skal passe på deg er en fortelling det er umulig å være uberørt av. Det er en bok om stor kjærlighet og om mye vilje til å holde ut og holde sammen. Boka gir et verdifullt innblikk i ekstremt krevende livssituasjoner. Og den viser hvordan velmente tiltak for å løse problemer, kan skape problemer eller få problemer til å eskalere til det uhåndterlige.
Dette er også en fortelling om barndom og oppvekst i en tid da barn møtes med så store forventninger at det knapt er rom for å være barn. Barn må tilpasse seg en skole der kravet om å prestere gjør at en av fire ligger under grensen for det som er forventet, og derfor havner i kategorien ‘de som trenger spesialundervisning’.

Frida havnet i denne kategorien.

Hun kom i «verstingklassen». Klassen som var gitt opp av lærerne. «De var liksom bare en gjeng med gærninger ingen trengte å bry seg med,» sier en venninne fra den tida. Alle i gruppa var veldig forskjellige, men undervisningen ble lagt opp slik at den skulle passe for alle. Dermed passet den ikke for noen. Den førte ikke til annet enn at de som deltok, følte seg skikkelig dumme – og at de gikk glipp av vanlige timer i fag de likte og var flinke i. Så ble de hengende etter også i de fagene.

Systemene og vedtakene og tiltakene er på plass. Det som ikke er på plass, er kompetansen og evnen til å utøve skjønn og ta ansvar.

Manglende kompetanse er et gjennomgangstema. «Erfaringskonsulenter» har jeg nå lært at det heter i rusomsorgen: Det er de som ikke har andre kvalifikasjoner for å jobbe med rusavhengige enn at de selv har erfaring som rusavhengig. Og i skolen er det helt vanlig at ufaglærte får ansvar for spesialundervisningen.

I boka Problembarna, som kom ut tidligere i år, har vi skrevet om inntoget av standardiserte manualbaserte metoder som brukes i barnehage, skole og barnevern. Et premiss for disse konseptene er at det finnes en rekke problemer som må behandles eller forebygges. Problemene plasseres alltid hos barna: De er urolige og utagerende, de har språkvansker og atferdsvansker. Har de ikke problemer, vil de kunne få det en gang i framtiden. Ikke noe problem er for lite til å åpne et marked for et nytt konsept. Vi kan snakke om en bekymringsindustri som næres av at smått og stort gjøres til problemer, samtidig som de reelle problemene risikerer å bli oversett fordi ressursene settes inn mot alt og alle.

Det kan virke uskyldig å tilby hjelp til småting som alle kan kjenne seg igjen i. Et utdrag fra fortellingen om Frida kan illustrere at det ikke er så uskyldig.

I fjerde klasse fikk du tilbud om å delta i en gruppe med andre barn som hadde skilte foreldre. Det var sju år siden skilsmissen. Tanken på at du trengte hjelp nå, føltes fremmed. På den annen side kunne det neppe skade. En gang i uka ble du tatt ut av klassen for å gå i en gruppe med andre barn i lignende situasjon. Den første gangen syntes du det var spennende. Etter hvert syntes du det var ubehagelig. Du hadde aldri tenkt over at det var noe som var så spesielt med deg, eller oss, som skulle tilsi at du, som den eneste, måtte forlate klasserommet. 

Du syntes det var vanskelig å skulle si noe når du ikke hadde noe å si. Du kom hjem til meg og ba om hjelp til å finne noe du kunne snakke om, for det var jo forventet at du skulle si noe […], og du ville ikke sitte der som en idiot heller og grue deg til hver gang turen kom til deg og du ikke hadde noe å melde.

Dette var første gang du ble tildelt en «annerledes-identitet». Det ble forventet at du skulle knytte bånd til andre «avvikende», de med skilsmisseforeldre […]. Det vi ikke visste, var at dette også var det første av en rekke tiltak som ikke bare kunne vedlikeholde problemer, men også skape nye.

Slik jeg kjenner dette feltet, er det nok bare et tidsspørsmål før noen kommer på markedet med et standardisert program for hjelpe skilsmissebarna. Premissene vil være: 1) at samlivsbrudd er et problem – for alle, 2) at alle skilsmisser har noe til felles, og 3) at alle trenger å snakke om det. Sånn er bekymringsindustriens logikk.

I 2012 ga Mari Pettersvold og jeg ut boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Boka handler om den enorme tiltroen en del politikere har til standardiserte metoder og enkle løsninger satt i system. Tittelen viser til kartleggingsverktøy som sorterer barn i de som mestrer, og de som ikke mestrer. Da boka kom ut, fikk vi en kommentar fra en sykepleier som i mange år har jobbet med alvorlig syke og døende. Hun mente det også kunne skrives en bok med tittelen «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på den normale pasienten». Hun sa det finnes noen forestillinger om en riktig og en gal måte å være syk på, og at mennesker møtes med en forventning om mestring helt inn i døden.

Når jeg leser Jeg skal passe på deg, tenker jeg at dette er en bok om «jakten på den normale rusavhengige». For det ser ut som det finnes noen klare forventninger om hvordan en rusmisbruker bør være. Det er mye man skal mestre for å passe inn i de rammene som bygges rundt rusavhengige som trenger hjelp for å overleve. Det holder ikke å være dødssyk for å få behandling, man må også framstille seg selv på en bestemt måte.

Et stikkord er motivasjon. Man må være motivert – ikke bare til å bli rusfri, men også til å innordne seg helt bestemte rammer. Hvis du ikke er motivert, blir du «den umotiverte». Da kan ingen hjelpe deg.

Et annet stikkord er samtale. Man må være en som snakker, en som både vil og som kan snakke. Det slår meg at det finnes en klokkertro på at problemer av alle slag kan løses gjennom samtaler etter et bestemt mønster. Opplegget for barn med skilte foreldre som Frida var med på som tiåring, ser ut til å være den første av en uendelig rekke av erfaringer fra lignende gruppesamtaler.

Fridas selvpresentasjon i forbindelse med en inntakssamtale ved starten på et nytt behandlingsopplegg, sier det meste med få ord:

– Kan du fortelle litt om deg selv, sier han.

– Hva da, sier du. – Jeg har rusa meg mye. På alt. Jeg er ikke så flink til å snakke om følelser. Jeg blir hun greie som tar liten plass. Det er så mange andre som sliter.

Det er mye man skal mestre, og man skal for all del være flink til å snakke om følelser. Er man ikke så flink til å snakke, kan man ønske seg en mamma som stiller opp, som man kan komme hjem til, og som kan hjelpe til med å finne ordene.

Fridas mamma har stilt opp, og hun har funnet ord. Nå har hun funnet ord til en hel bok. Den er en gave til oss som leser den, fordi den gjør oss litt klokere, ikke bare ved at vi får del i avmakten og fortvilelsen, men også fordi det finnes så mye vilje, det finnes håp, og det finnes uendelig mye omsorg.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER. 

Når barna blir problemet

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

ROBUST er navnet på et undervisningsopplegg som skal lære 13-åringer stressmestring, sosial kompetanse og å regulere følelser. Til en pris på 20 millioner kroner skal forskere fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger undersøke om opplegget de selv har utviklet, har effekt.

Prosjektet inngår i en tendens som går ut på å definere noe som et problem hos barn og unge, for så å løse problemet gjennom manualbaserte metoder og ferdige undervisningsopplegg. Ofte blir problemene definert av de samme aktørene som utvikler konseptene. Dermed er de med på å skape et voksende marked for sine produkter, samtidig som inntjeningsaspektet blir tonet ned. Disse konseptene omtales som nøytrale, men er i realitetene ideologitunge og politiserte, i det de ofte er svar på det politikere etterspør.

Problembarna

Et premiss for konseptene er at det finnes en rekke problemer som må behandles eller forebygges. Problemene ligger hos barna: De er urolige, utagerende, plaget av stress eller mangler selvregulering. De har språkvansker, matematikkvansker og atferdsvansker. Har de ikke problemer, vil de kunne få det. Konseptene støtter opp under forestillinger om at barn og unge selv ser livet som problematisk: Livet blir et prosjekt som består i å mestre vanskeligheter her og nå og problemene som er i vente.

Forestillingen om at problemene ligger hos den enkelte og kan løses på individnivå, ligger også til grunn for ROBUST. I en kommentar til prosjektet spør debattredaktør i Stavanger Aftenblad Solveig Grødem Sandelson: «Viss skolebarn blir meir og meir stressa av skolesystemet vårt, er det då barna vi skal endra?» (20. juni 2019).

Når oppmerksomheten rettes mot problemer hos barna, og ikke mot forhold ved skolen eller samfunnet, er dette en avsporing i diskusjonen om barns oppvekstsvilkår. En annen alvorlig konsekvens er at virkelige problemer blir oversett, og at de som trenger hjelp ikke får det, fordi ressursene brukes på løsninger som omfatter alle.

Et forførende språk

Konseptene har navn som gir positive assosiasjoner: SMIL, Bravo, De utrolige årene, Lekbasert læring, ROBUST. I boka Problembarna. Metoder ogmanualer i barnehage, skole og barnevern har vi sett på et utvalg konsepter. Et fellestrekk er at de gjøres salgbare gjennom nøye utvalgte ord, gjennomarbeidet design, fargerike logoer og bilder av glade barn. Konseptene framstilles som nødvendige, uskyldige og som noe ingen kan ta skade av.

Sandelson treffer spikeren på hodet i det hun sier om ROBUST: «Det er hjelp til sjølvhjelp. Det er vanskeleg å vera imot». Språket tilslører konseptenes fundament og gjør det så å si umulig å komme med motforestillinger. Men det er problematisk når det som markedsføres som livsmestring, i realiteten handler om å gi barn og unge enda flere krav om å prestere og tilpasse seg.

Det virker forførende når et undervisningsopplegg rettet mot barnehagebarn kalles «Lekbasert læring». Dette opplegget har ingenting med lek å gjøre, men valg av betegnelse er effektiv. I realiteten går opplegget ut på at femåringer øver på språk, matematikk og selvregulering åtte timer per uke for senere å testes i om de mestrer ferdighetene.

Et annet eksempel er «De utrolige årene». Det er ikke det utrolige ved små barns utforsking av verden som står i fokus, slik det kan høres ut som. Det dreier seg tvert imot om å få barn til å gjøre som voksne vil gjennom teknikker som time-out, ignorering og såkalt naboros. Naboros er en teknikk som går ut på å rose et annet barn (naboen) i den hensikt å få det urolige eller ulydige barnet til å forstå at det lønner seg å følge det lydige barnets eksempel.

Markedsføres som forskningsbasert

Konseptene vi belyser i Problembarna, markedsføres som forskningsbaserte. Faktum er at det knapt finnes fri og uavhengig forskning som dokumenterer positiv effekt av konseptene. Forskningen det vises til, er evalueringer gjort av de samme fagmiljøene som utvikler konseptene.

Et eksempel på manglende uavhengighet er evalueringen av språkleken Bravo som styreleder i selskapet som utvikler metoden, Johan H. Andresen, skrev om i Aftenposten 30. juni. Andresen hevder at det er «millioner å spare» om språkleken tas i bruk i barnehagen, fordi den er et effektivt tiltak for å forebygger lese- og skrivevansker. Andresen viser til en rapport laget av Vista analyse på oppdrag fra Ferd Sosiale Entreprenører. Det han ikke sier, er at Bravo er utviklet av Intempo, som er en del av Ferd Sosiale Entreprenører. Det kommer heller ikke fram at funnene i rapporten rent faktisk ikke gir grunnlag for konklusjonene som trekkes. Saken er ikke at det er «millioner å spare», men at det er millioner å tjene (for Andresen).

Det samme mønsteret gjelder Lekbasert læring: De som måler effekt, er de som utvikler konseptet. Det er derfor ingen overraskelse at resultatene som nylig ble lagt fram, viser at opplegget har hatt positiv effekt. Barna som hadde vært med på Lekbasert læring skåret spesielt godt på målinger av språk, matematikk og selvregulering. Resultatet kan spores tilbake til hvordan prosjektet er rigget: Barnehagene som er med, er positive til prosjektet, får tilført ekstra ressurser og læres opp i de metodene forskerne har foreskrevet. Veien er kort til også å ha full kontroll på resultatene. Slik vi leser dem, viser de ikke annet enn at det mulig å påvirke barn, og at barn på kort sikt blir flinke til å gjøre det de har øvd på. Like fullt er funnene effektive i markedsføringen av opplegget.

Kortsiktige og kostbare løsninger

Konseptene er kostbare for kommunene, og de skaper flere problemer enn de løser. Barnehage, skole og barnevern trenger profesjonsutøvere som kan langt mer enn å følge oppskrifter og manualer. Barn trenger å kunne mer enn å innordne seg voksnes instrukser, og samfunnet trenger barn som korrektiv til voksnes verden. De manualbaserte konseptene bygger på et syn på voksne som kompetente og barna det motsatte. Nysgjerrighet og interesse for barns kunnskap og erfaringer er fraværende. Et fravær som er påfallende i lys av FNs barnekonvensjons 30-årsjubileum i 2019.

En kortere versjon av innlegget ble publisert som kronikk i Stavanger Aftenblad 15. august 2019. 

Konseptene markedsføres med gjennomarbeidet design, fargerike logoer og bilder av glade barn, noe brosjyren om ROBUST er eksempel på.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.