Av Solveig Østrem
I boka Jeg skal passe på deg – en annerledes historie om rus gir Ane Ramm et sjeldent innblikk i rusbehandling og tiltak som ikke bare kan vedlikeholde problemer, men også skape nye, gjennom datteren Frida sine erfaringer. I forbindelse med boklanseringen 12. september ble jeg invitert til å kommentere boka. Her er min kommentar:

Dette er også en fortelling om barndom og oppvekst i en tid da barn møtes med så store forventninger at det knapt er rom for å være barn. Barn må tilpasse seg en skole der kravet om å prestere gjør at en av fire ligger under grensen for det som er forventet, og derfor havner i kategorien ‘de som trenger spesialundervisning’.
Frida havnet i denne kategorien.
Hun kom i «verstingklassen». Klassen som var gitt opp av
lærerne. «De var liksom bare en gjeng med gærninger ingen trengte å bry seg
med,» sier en venninne fra den tida. Alle i gruppa var veldig forskjellige, men
undervisningen ble lagt opp slik at den skulle passe for alle. Dermed passet
den ikke for noen. Den førte ikke til annet enn at de som deltok, følte seg
skikkelig dumme – og at de gikk glipp av vanlige timer i fag de likte og var
flinke i. Så ble de hengende etter også i de fagene.
Systemene og vedtakene og tiltakene er på plass. Det som
ikke er på plass, er kompetansen og evnen til å utøve skjønn og ta ansvar.
Manglende kompetanse er et gjennomgangstema.
«Erfaringskonsulenter» har jeg nå lært at det heter i rusomsorgen: Det er de
som ikke har andre kvalifikasjoner for å jobbe med rusavhengige enn at de selv
har erfaring som rusavhengig. Og i skolen er det helt vanlig at ufaglærte får
ansvar for spesialundervisningen.
I boka Problembarna, som kom ut tidligere i år, har vi skrevet om inntoget av standardiserte manualbaserte metoder som brukes i barnehage,
skole og barnevern. Et premiss for disse konseptene er at det finnes en rekke
problemer som må behandles eller forebygges. Problemene plasseres alltid hos
barna: De er urolige og utagerende, de har språkvansker og atferdsvansker. Har
de ikke problemer, vil de kunne få det en gang i framtiden. Ikke noe problem er
for lite til å åpne et marked for et nytt konsept. Vi kan snakke om en
bekymringsindustri som næres av at smått og stort gjøres til problemer,
samtidig som de reelle problemene risikerer å bli oversett fordi ressursene
settes inn mot alt og alle.
Det kan virke uskyldig å tilby hjelp til småting som alle kan kjenne seg igjen i. Et utdrag fra fortellingen om Frida kan illustrere at det ikke er så uskyldig.
Det kan virke uskyldig å tilby hjelp til småting som alle kan kjenne seg igjen i. Et utdrag fra fortellingen om Frida kan illustrere at det ikke er så uskyldig.
I fjerde klasse fikk du tilbud
om å delta i en gruppe med andre barn som hadde skilte foreldre. Det var sju år
siden skilsmissen. Tanken på at du trengte hjelp nå, føltes fremmed. På den
annen side kunne det neppe skade. En gang i uka ble du tatt ut av klassen for å
gå i en gruppe med andre barn i lignende situasjon. Den første gangen syntes du
det var spennende. Etter hvert syntes du det var ubehagelig. Du hadde aldri
tenkt over at det var noe som var så spesielt med deg, eller oss, som skulle
tilsi at du, som den eneste, måtte forlate klasserommet.
Du syntes det var vanskelig å
skulle si noe når du ikke hadde noe å si. Du kom hjem til meg og ba om hjelp
til å finne noe du kunne snakke om, for det var jo forventet at du skulle si
noe […], og du ville ikke sitte der som en idiot heller og grue deg til hver
gang turen kom til deg og du ikke hadde noe å melde.
Dette var første gang du ble
tildelt en «annerledes-identitet». Det ble forventet at du skulle knytte bånd
til andre «avvikende», de med skilsmisseforeldre […]. Det vi ikke visste, var
at dette også var det første av en rekke tiltak som ikke bare kunne
vedlikeholde problemer, men også skape nye.
Slik jeg kjenner dette feltet, er det nok bare et
tidsspørsmål før noen kommer på markedet med et standardisert program for
hjelpe skilsmissebarna. Premissene vil være: 1) at samlivsbrudd er et problem –
for alle, 2) at alle skilsmisser har noe til felles, og 3) at alle trenger å
snakke om det. Sånn er bekymringsindustriens logikk.
I 2012 ga Mari Pettersvold og jeg ut boka Mestrer,
mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Boka handler om den enorme
tiltroen en del politikere har til standardiserte metoder og enkle løsninger
satt i system. Tittelen viser til kartleggingsverktøy som sorterer barn i de
som mestrer, og de som ikke mestrer. Da boka kom ut, fikk vi en kommentar fra
en sykepleier som i mange år har jobbet med alvorlig syke og døende. Hun mente
det også kunne skrives en bok med tittelen «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på
den normale pasienten». Hun sa det finnes noen forestillinger om en riktig og
en gal måte å være syk på, og at mennesker møtes med en forventning om mestring
helt inn i døden.
Når jeg leser Jeg skal passe på deg, tenker jeg at
dette er en bok om «jakten på den normale rusavhengige». For det ser ut som det
finnes noen klare forventninger om hvordan en rusmisbruker bør være. Det er mye
man skal mestre for å passe inn i de rammene som bygges rundt rusavhengige som
trenger hjelp for å overleve. Det holder ikke å være dødssyk for å få
behandling, man må også framstille seg selv på en bestemt måte.
Et stikkord er motivasjon. Man må være motivert – ikke bare
til å bli rusfri, men også til å innordne seg helt bestemte rammer. Hvis du
ikke er motivert, blir du «den umotiverte». Da kan ingen hjelpe deg.
Et annet stikkord er samtale. Man må være en som snakker, en
som både vil og som kan snakke. Det slår meg at det finnes en klokkertro på at
problemer av alle slag kan løses gjennom samtaler etter et bestemt mønster. Opplegget for barn med
skilte foreldre som Frida var med på som tiåring, ser ut til å være den første av en uendelig
rekke av erfaringer fra lignende gruppesamtaler.
Fridas selvpresentasjon i forbindelse med en inntakssamtale ved starten på et nytt behandlingsopplegg, sier det meste med få ord:
Fridas selvpresentasjon i forbindelse med en inntakssamtale ved starten på et nytt behandlingsopplegg, sier det meste med få ord:
– Kan du fortelle litt om deg
selv, sier han.
– Hva da, sier du. – Jeg har
rusa meg mye. På alt. Jeg er ikke så flink til å snakke om følelser. Jeg blir
hun greie som tar liten plass. Det er så mange andre som sliter.
Det er mye man skal mestre, og man skal for all del være
flink til å snakke om følelser. Er man ikke så flink til å snakke, kan man
ønske seg en mamma som stiller opp, som man kan komme hjem til, og som kan
hjelpe til med å finne ordene.
Fridas mamma har stilt opp, og hun har funnet ord. Nå har
hun funnet ord til en hel bok. Den er en gave til oss som leser den, fordi den
gjør oss litt klokere, ikke bare ved at vi får del i avmakten og fortvilelsen,
men også fordi det finnes så mye vilje, det finnes håp, og det finnes uendelig
mye omsorg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar