Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Innlegget som følger oppsummerer noen av hovedpoengene i boka "Mestrer, mestrer ikke". Det ble første gang publisert som kronikk på nettstedet forebygging.no.
Barnehagen
har blitt et attraktivt marked for produsenter av kartleggingsverktøy og
pedagogiske programmer. Disse verktøyene har forkortelser som TRAS, ASQ, MIO,
ALLE MED, Steg for steg, ART og PMTO. Dette er navn som ikke umiddelbart gir
mening, men som gir signaler om at det står ekspertise bak.
En snever forståelse av et normalt barn
I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet (Pettersvold og Østrem 2012a) presenterer vi de mest brukte verktøyene. De dreier seg om språk, matematikk og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at ved nærmere ettersyn vil man se at alle verktøyene, også de som utgir seg for å måle barns språk og matematikkforståelse, handler like mye om å innordne seg bestemte sosiale konvensjoner.
Skjemaene vi har sett på, forteller at en
normal treåring kan sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle
på seg selv og dekke på bordet. Hun eller han skal være selvstendig, renslig og
enkel å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker,
følge instruksjoner, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold
til faste rutiner. De skal kunne konsentrere seg om en aktivitet, men ikke bli
så opptatt av noe at de ikke “takler overganger” og villig rydder opp etter seg
når de har lekt.
Det samme mønsteret går igjen: Man leter etter
et “normalt barn”, men rammene for hva som er normalt, er så trange at et
hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker. Det er lett å få
merkelappen “mestrer ikke”.
Kartleggingsverktøyet TRAS (Tidlig registrering
av språkutvikling) har til hensikt å kartlegge alle barns språkutvikling. Vår
kritikk går ut på at verktøyet ignorerer nyere kunnskap om de store
variasjonene i barns normalutvikling. TRAS bidrar til å snevre inn forståelsen
av barnehagens språkmiljø ved at det trekker oppmerksomheten mot det som lar
seg måle: Grammatikk og uttale blir viktigere enn barns kreative bruk av
språket.
Kartleggingsmateriell brukes for å finne ut hva
barn mangler, mens standardiserte programmer brukes for å rette opp mangler og
feil. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske barnehager.
De er opprinnelige rettet mot barn og ungdom med store atferdsproblemer, blant
annet i USA. Dette er tilfelle for ART (Aggression Replacement Training) og
Steg for steg. Til tross for grundig oversettelsesarbeid og forsøk på
tilpasning til vanlige småbarn, skinner angsten for det utagerende barnet som
ikke passer inn, gjennom.
Kartleggingsverktøyene og programmene framstilles
som standardiserte og universelle, altså som noe som passer på alle barn,
uavhengig av tid og sted. Samtidig ignoreres den kunnskap om barn og barnehage som
førskolelærerne har utviklet i nærvær med barna. At førskolelærere mangler
kompetanse, er et av de viktigste salgsargumentene hos dem som distribuerer
programmene.
Bekymringsindustrien
Flere av fagpersonene som har markert seg som tilhengere av
kartlegging av alle barn, er selv produsenter av kartleggingsverktøy. De som
argumenterer for at barnehagen trenger programmer for sosial kompetanse,
sinnekontrolltrening eller atferdsregulering, har også programmer å selge. Det
ligger følgelig både faglig prestisje og økonomisk vinning i at deres materiell
blir brukt i flest mulig kommuner og på flest mulig barn.
Det kan virke uskyldig å tilby hjelp til småting som alle
kan kjenne seg igjen i. Men denne rekrutteringsstrategien inngår i en voksende
bekymringsindustri. Med ”bekymringsindustri” mener vi at det mer
eller mindre bevisst er satt i system at noen har fordeler av å skape bekymring
for uønskete tilstander som kan tenkes å inntreffe en gang i framtiden. Gjennom
massiv kartlegging forledes
foreldre til å tro at de bør bekymre seg for en mulig uheldig utvikling hos barnet.
I kjølvannet av utgivelsen av boka Mestrer, mestrer ikke har vi blitt
kontaktet av fortvilte foreldre som trenger råd for å stanse ivrige
profesjonelle som vil utsette barnet deres for ulike tiltak. Dette er tiltak
foreldrene aldri har bedt om, ikke er med på å vurdere eller på annen måte får
ta stilling til. De frykter at tiltaket utløser en hel pakke av hjelpere og
framtidige diagnoser. Takker de nei til ”hjelpen”, blir de mistenkeliggjort.
Minst tre forhold er felles for foreldrenes fortellinger. Det ene er at helt
alminnelige sider ved et barns språk, handlinger eller relasjoner blir omtalt
som avvikende fra det normale. Det andre er at det alltid står noen klare med
et kartleggingsverktøy, en metode, modell eller et pedagogisk program. Det
tredje er at ønsket om å hjelpe er godt ment.
En far i
Trondheim har fortalt oss om sine erfaringer fra en barnehage der
hjelpeapparatet nærmest er fast inventar. Barnehagen har offensive strategier
for å rekruttere barn med “spesielle behov”. Har barnet først fått en
“diagnose” er det vanskelig å komme ut av systemet, siden kommunen har en
infrastruktur som legger forholdene til rette for denne virksomheten.
Dokumentflyten inkluderer en rekke kommunale instanser som er unisone og
samkjørte. Faren gir uttrykk for at det ikke åpnes for korrektiver eller
motforestillinger, og det er ikke mulig å diskutere dette i foreldresamtaler.
Faktum er at barnehagen mottar ekstra ressurser for hvert barn med “spesielle
behov”. Derfor lønner det seg økonomisk å finne stadig nye utfordringer hos
barnet, barnehagen taper penger på at barnet har hatt framgang. Dette er selvsagt
et dilemma. Det er viktig med økte ressurser når det er behov for det, men hvis
ressurssituasjonen er så prekær at barnehagen må konstruere “diagnoser” og
“spesielle behov” for å få en forsvarlig bemanning, er det et alvorlig problem.
Foreldrenes
erfaringer kan knyttes til summen av kommersielle interesser, faglig prestisje
og politisk styringsiver. Politiske ambisjoner om tidlig innsats og synlige
resultater passer som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og
programmer. De som har noe å selge, er avhengig av vekst i psykososiale
vansker, atferdsproblemer og antisosiale barn.
Barns integritet og personvern
I lover og
forskrifter som gjelder barnehagens arbeid, er respekten for barn og hensynet
til barns integritet sentral. Dette perspektivet er bortimot fraværende i
verktøyene og programmene som distribueres til kommuner og barnehager. Etiske
og juridiske hensyn blir ignorert i iveren etter å samle inn personlige
opplysninger om barn. Det finner sted en rekke brudd på lov om
personopplysninger i norske kommuner. Denne loven sier at barn har spesiell
rett til beskyttelse. I realiteten er barns personvern utsatt.
Loven om personopplysninger brytes når sensitive opplysninger samles i stor skala. Det vil si at barns personvern ofres til fordel for politikernes iver etter å iverksette tiltak i tråd med en politikk for ”tidlig innsats”. Der hvor Datatilsynet har blitt gjort oppmerksom på hva som foregår, har lovbrudd blitt avdekket. Dette har skjedd i flere kommuner, blant annet i Oslo.
Loven om personopplysninger brytes når sensitive opplysninger samles i stor skala. Det vil si at barns personvern ofres til fordel for politikernes iver etter å iverksette tiltak i tråd med en politikk for ”tidlig innsats”. Der hvor Datatilsynet har blitt gjort oppmerksom på hva som foregår, har lovbrudd blitt avdekket. Dette har skjedd i flere kommuner, blant annet i Oslo.
Godhetsargumenter og kommersielle interesser
Hensikten med å registrere sensitive opplysninger om barn er ofte uklar. En fellesnevner er imidlertid at det vises til et overordnet formål: Man vil gi alle barn et bedre liv. All kritikk mot den omfattende kartleggingen tilbakevises med godhetsargumenter som nærmest er uangripelige.
Tidlig innsats.
Sosial utjevning. “Forebygging” er nærmest blitt passordet som gir fri tilgang
til opplysninger om barn og til å påvirke barnehagens pedagogiske innhold.
Fordi det er et utømmelig behov for godhet, er godheten velegnet som maktmiddel. Godhetsmaktens egen logikk gjør det politisk legitimt å registrere alt om alle fra vugge til grav, selv når det betyr at moralske, pedagogiske og juridiske hensyn ignoreres. Men samtidig som godhetsargumentene – og tilsynelatende fromme ønsker om å forebygge – artikuleres tydeligere, blir den faglige prestisjen og de kommersielle interessene mer og mer utilslørt. Den nyeste trenden er at barnehager tilbys honorar for å delta i forskningsprosjekter knyttet til bruken av bestemte atferdsregulerende programmer.
En forskergruppe fra Universitetet i Tromsø har invitert utvalgte skoler og barnehager til å delta i en evalueringsstudie av programmet “De Utrolige Årene”. Dette beskrives som et “universalforebyggende program”. Barnehager som deltar i prosjektet, belønnes økonomisk, og barnehager som sier seg villige til å være kontrollgruppe, mottar 10.000 kroner fra universitetet. “De Utrolige Årene” er et atferdsregulerende program som er designet i USA, men som introduseres i norske barnehager og skoler som et generelt program for å arbeide med et positivt læringsmiljø. Vi har vært i kontakt med fagpersoner i kommuner som er forsøkt rekruttert, men som har takket nei til å delta. Deres bekymring knytter seg til programmets syn på barn og den pedagogiske praksis det fører til: krenkelser av barn satt i system.
Fordi det er et utømmelig behov for godhet, er godheten velegnet som maktmiddel. Godhetsmaktens egen logikk gjør det politisk legitimt å registrere alt om alle fra vugge til grav, selv når det betyr at moralske, pedagogiske og juridiske hensyn ignoreres. Men samtidig som godhetsargumentene – og tilsynelatende fromme ønsker om å forebygge – artikuleres tydeligere, blir den faglige prestisjen og de kommersielle interessene mer og mer utilslørt. Den nyeste trenden er at barnehager tilbys honorar for å delta i forskningsprosjekter knyttet til bruken av bestemte atferdsregulerende programmer.
En forskergruppe fra Universitetet i Tromsø har invitert utvalgte skoler og barnehager til å delta i en evalueringsstudie av programmet “De Utrolige Årene”. Dette beskrives som et “universalforebyggende program”. Barnehager som deltar i prosjektet, belønnes økonomisk, og barnehager som sier seg villige til å være kontrollgruppe, mottar 10.000 kroner fra universitetet. “De Utrolige Årene” er et atferdsregulerende program som er designet i USA, men som introduseres i norske barnehager og skoler som et generelt program for å arbeide med et positivt læringsmiljø. Vi har vært i kontakt med fagpersoner i kommuner som er forsøkt rekruttert, men som har takket nei til å delta. Deres bekymring knytter seg til programmets syn på barn og den pedagogiske praksis det fører til: krenkelser av barn satt i system.
Bekymringsindustrien bygger på verdiladet forskning
Kartleggingsverktøyene og programmene utvikles av eller i samarbeid med forskere ved universiteter og
høyskoler. Et viktig moment i markedsføringen er at materiellet er
forskningsbasert. Forskningen som ligger til grunn, framstilles som
verdinøytral. Når det påpekes at forskningen er verdiladet og tett koblet til
bestemte politiske føringer, avfeies dette som ”synsing”. Men det er opplagt felles
interesser hos forskere som deltar i en stadig hardere konkurranse om
forskningsmidler, og politikere som ønsker bestemte forskningsresultater.
I "Stavangerprosjektet" følges 1000 barn fra de er to til de er ti år. Prosjektet går ut på å undersøke barnas utvikling på flere områder, blant annet matematisk utvikling. Kartleggingsverktøyet MIO (Matematikken, omgivelsene og individet) er brukt for å registrere barnas matematiske kompetanse. Relativt ferske funn fra forskningsprosjektet viser at barna ved 2-årsalder ikke teller eller viser særlig interesse for å telle. En sammenlikning med funn fra studier fra andre land viser norske barn er dårligere til å telle enn barn i andre europeiske land (Reikerås, Løge, og Knivsberg 2012). Dette forklares med at lek har en sentral plass i den nordiske barnehagemodellen. Funnet framstilles som bekymringsfullt. Et av premissene for bekymringen er at manglende tidlig tilegnelse av matematisk utvikling får negative konsekvenser senere i livet. Premisset fremstilles som en udiskutabel sannhet.
Hvem bestemmer at vi skal bekymre oss for 2-åringer som ikke teller? Hvem eier ideen om at det er normalt å telle til ti når man er to år? En alternativ tilnærming kunne være å ikke bli bekymret for 2-åringer som ”leker for mye og teller for lite”. Fra andre land vet vi at barn presses altfor tidlig til å prestere. Kravene er urimelige og henger sammen med nasjoners frykt for å havne nederst på rangeringen etter internasjonale kunnskapsprøver.
Forskning som dette er sterkt verdiladet, men Stavanger-forskerne gjør ikke eksplisitt rede for verdiene som ligger til grunn. I den aktuelle artikkelen, publisert i et internasjonalt tidsskrift, foretar de normative slutninger som kan få svært uheldige konsekvenser for utforming av norske barnehager.
Kunnskap til salgs
Kommersialisering av kunnskap vil si at kunnskap kan eies, selges og kjøpes. På et slikt kunnskapsmarked
legger aktører utenfor barnehagen premissene for hva barnehagen trenger. Når
disse aktørene får fritt spillerom, er risikoen stor for at kunnskap dreies til
deres egen fordel. Et produkt det hefter noe ved, selger ikke like godt som et produkt
man ikke tviler på fortreffeligheten av. Derfor vil produsentene sørge for at
mangler og svakheter ikke blir kjent.
Når kommunene pålegger barnehager å benytte bestemte verktøy og programmer, ignoreres også barnehagens metodefrihet. Barnehagens formål og innhold er fastsatt i barnehageloven. Hvilke metoder som skal benyttes, er det opp til den enkelte barnehage å vurdere. Kommunene har imidlertid effektive strategier for å omgå denne friheten. Det åpnes ikke opp for flere perspektiver, de innkjøpte programmene presenteres som en nødvendig løsning på et problem alle er ”enige” om at vi må ta på alvor. Kritikk fra foreldre og ansatte er uønsket.
Det er et akademisk ideal at forskning gjøres tilgjengelig for alle og at kritikk fremmes i offentligheten. Kommersialisering av kunnskap er uforenlig med åpen debatt med faglige meningsbrytninger. Dette har vi konkrete erfaringer med i vår egen kommune. Vi har opplevd at våre kritiske innspill til foreldreveiledningsmodellen PMTO, som kommunen har kjøpt fra Atferdssenteret, blir forsøkt flyttet ut av det offentlige rom. Det samme har vi tidligere erfart fra andre produsenter. Utspillene blir omdefinert til et personlig forhold mellom oss og aktørene bak kartleggingsverktøyene og de pedagogiske programmene. Vårt ønske om debatt har blitt møtt med personangrep per e-post der vi får vite at vi har misforstått og inviteres til møter for å ”oppklare” misforståelsene. På denne måten kan kritikere effektivt målbindes, og i neste omgang kan offentlig innsyn hindres.
Referanser
Reikerås, Elin, Inger Kristine Løge og Ann-Mari Knivsberg (2012). The Mathematical Competencies of Toddlers Expressed in Their Play and Daily Life Activities in Norwegian Kindergartens. International Journal of Early Childhood vol. 44, nr. 1.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.