Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Dette innlegget sto på trykk i Aftenposten 9. januar 2014 som et tilsvar til Torbjørn Røe Isaksens respons 29. desember 2013 på vår kronikk om PALS.
Kunnskapsministeren sier 31. januar at standardiserte programmer kan være en av flere veier til ro og orden. Isaksens svar på kritikken av PALS bærer preg av at han har overtatt prestisjeprosjekter fra sine forgjengere. De rødgrønnes gode intensjoner om sosial utjevning gjorde «forebygging» til et trylleord som medførte støtte til fagmiljøer som hevdet å sitte med nøkkelen til å forhindre alt som kan gå galt i barns liv.
Kunnskapsministeren omgår kritikken ved å vise til «faglig uenighet». «Uenigheten» er en reell konflikt mellom fagpersoner som er involvert i utvikling og implementering av slike programmer, og uavhengige fagmiljøer. Det er oppsiktsvekkende om statsråden synes det er likegyldig om kommuner velger å tro på selgerne av programmene eller forholde seg til kunnskap fra fagmiljøer uten egeninteresser i bestemte programmer.
Det er også en verdikonflikt. Programmene er utviklet av fagmiljøer langt unna skolen, og de forholder seg i liten grad til skolens formål. For å realisere formålet, trengs dyktige lærere som er seg sitt etiske ansvar bevisst: de vet at å møte elever med instrumentelle teknikker, triks og knep for å skape ro og orden, ikke er forenlig med skolens formål og menneskesyn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar