Statsrådens disiplin-bom

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget ble publisert som kronikk i Aftenposten 27. desember 2013.

Tradisjonen tro ble jula sunget inn på Eik skole i Tønsberg siste mandag kveld før jul. Klassetrinn for klassetrinn, til sammen 438 elever, entret scenen. Med alvor og ro sang elevene sine innøvde julesanger. For oss var det en og en halv time med kontinuerlig klump i halsen, og vi tror knapt et foreldreøye var tørt. Lærer etter lærer sto fram som dirigenter. De tok ansvar, viste respekt og omtanke for både solisten og for eleven som ville stå på siste rad og gjemme seg bak de andre. På forunderlig vis fikk de det hele til å gå på skinner. Og i år som i fjor og året før der, var det to konferansierer fra sjuende trinn som loste oss alle trygt gjennom kvelden.

Det var der kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skulle vært! Da måtte han vel forstått at det er noe helt annet enn kostbare mobbeprogrammer, med triks og knep og BRA-kort for å få barn til å være greie, skolen trenger?

Kunnskapsministeren sa til Aftenposten 13. desember at det er for lite disiplin i norsk skole. Han uttrykte samtidig støtte til skoler som benytter Atferdssenterets program PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling). Umiddelbart raste meldingene på Twitter om at kunnskapsministeren må ha sovet i timen, han kan ikke ha fått med seg at programmet er kraftig kritisert.

PALS går ut på at positiv atferd belønnes med BRA-kort. Problematferd blir definert i en regelmatrise som inneholder en rekke regler samt en oversikt over hva som er riktig oppførsel. Når antall regler ganges med antall steder de gjelder, blir det 120 muligheter til å bryte reglementet. I klasserommet gjelder regler av typen rekke opp hånden, bruke innestemme og snakke hyggelig. Professor emeritus Lars Løvlie skriver i Norsk PedagogiskTidsskrift at programmets logikk skaper et utilsiktet strafferegime. For hver positiv regel har en motsats: bruddet på regelen. Bruddene er av typen glemme, komme for sent og ha en uakseptabel klesstil. Programmet bidrar til en forbudskultur der smått og stort defineres som regelbrudd. Slik produserer PALS et omfattende «disiplinproblem» og maner fram et spøkelse som paradoksalt nok kan gjøre PALS enda mer attraktivt. Som Løvlie hevder: Atferdssenteret har skapt en evighetsmaskin som næres av barns overtredelser.

En sentral målsetting med PALS er å forebygge problematferd. Å forebygge på denne måten vil si å takle problemene før de oppstår. Løvlie kaller det å drive forkjøpskrig mot handlinger som elever ikke har utført og heller ikke har tenkt å utføre. Elevene som gruppe defineres som en potensiell trussel mot ro og orden. Det holder lærerne på utkikk og gjør helt vanlige og greie barn til mulige regelbrytere.

I vår kontakt med praksisfeltet møter vi fortvilelsen over PALS. Vi nevner tre eksempler:

Det er kommet en ny jente i tredje klasse. Læreren ser at hun går for seg selv ute i friminuttet. Han spør to andre jenter: «Kan ikke dere gå og spørre om hun vil være med å leke?» Svaret fra de to jentene er unisont: «Ja, men bare hvis vi får BRA-kort».

Femte klasse har juleverksted, og elevene arbeider i dyp konsentrasjon. Det viser seg at de trenger mer lim og glanspapir. Læreren ber to elever gå til kontoret i bygget ved siden av for å hente det som mangler. Litt etter er de tilbake. Men de er ikke kommet i gang igjen, før det banker på døra og inspektøren kommer inn. Han kommer med BRA-kort til de to elevene. De spurte etter glanspapir på en hyggelig måte og gikk så pent tilbake til klasserommet. Noe av gløden forsvinner. De trodde at juleverkstedet betydde at de var sammen om noe betydningsfullt, og de hadde aldri tenkt på at det gikk an å gå på en pen eller en mindre pen måte.

En bestemor fortalte at barnebarnet gråt hele fredag ettermiddag fordi hun ikke hadde fått så mange BRA-kort som venninnene ved ukas slutt.

Det ligger politisk, faglig og økonomisk prestisje bak PALS. Løvlie viser til de tette båndene mellom staten, ekspertene og markedet. Atferdssenteret er et datterselskap av UniRand AS som igjen eies av Universitetet i Oslo. Det finansieres av tre departementer og gjennom salg av tjenester. Minst 50 kommuner og 250 skoler har investert i PALS. Vi kan nærmest snakke om en hellig treenighet mellom KD, Atferdssenteret og kommunene. Treenigheten setter Røe Isaksen i en klemme. Hans positive omtale av PALS kan skyldens at han har arvet et nettverk av faglige og økonomiske forbindelser som det er vanskelig for en ny statsråd å gjennomskue.

Forbindelsen til UiO gjør det lettere for Atferdssenteret å unndra seg kritikk. For når det gjelder erfaringene med PALS, er tendensen den samme som med tilsvarende programmer. Senterets egen følgeforskning viser at dette er en suksess, mens uavhengig forskning viser det motsatte. En undersøkelse utført av NIFU i 2010 viser at det er svake sammenhenger mellom bruk av programmer, inkludert PALS, og et godt læringsmiljø. Det er med andre ord ingen grunn til å tro at PALS er det som skal til for å skape en nødvendig og sunn disiplin.

Skolen vår er heldigvis en PALS-fri skole, her bygges et godt læringsmiljø, time for time, dag for dag. Ministerens utspill om mangelen på disiplin gjorde det ganske spesielt å delta på årets «Vi synger jula inn», den 31. i rekken. Scenen var rigget med profesjonelt lys- og lydanlegg, leid inn for anledningen. Da 1500 fremmøtte sang Deilig er jorden, var det liten tvil om at dette er et viktig kulturelt arrangement. Arrangementet er et resultat av langsiktig og bevisst arbeid gjennom hele skoleåret. Elevene kjenner tradisjonen, og vi tror de også kjenner på alvoret og gleden. Det de er sammen om kjennes viktig. Ingen kommer for sent, ingen har glemt teksten og ingen har en upassende klesstil. De tar hensyn til sidemannen, ikke for å få BRA-kort, men for at det skal låte best mulig.


 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.