«Kan du gi meg det spiseredskapet som ikke er en gaffel?»

Av Vigdis Foss, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Bergen og vikarierende redaktør for tidsskriftet Barnehagefolk

En dag Sigrid (3 år) sitter i sandkassen og graver med spade og bøtte, kommer Mette (barnehageansatt) med penn og papir. Sigrid skal språkkartlegges. «Kan du gi meg den spaden som ikke er grønn, Sigrid?» spør Mette. Sigrid kikker granskende på Mette, men forholder seg taus og fortsetter med gravingen. «Sigrid, kan du gi meg den spaden som ikke er grønn?» Igjen ser Sigrid på henne uten et ord før hun fortsetter med sitt. Mette spør en tredje gang med samme resultat og Sigrid får «minus» i språkskjemaet sitt. Egentlig burde hun få pluss for evne til å ignorere nonsens. For det er det hun gjør.  

Jeg møtte Sigrid og Mette da jeg var vikar i barnehage. Til vanlig utmerket Sigrid seg som en av de mest språkkyndige treåringene jeg har møtt. Trolig var hun langt foran de fleste treåringer og ganske mange fireåringer i språkutvikling. Mette gjorde inntrykk med sitt engasjement og sin dyktighet i arbeidet med barna på småbarnsavdelingen. Hun fortalte levende historier, leste bøker og ga figurene sin egen stemme og dialekt. Barna kom med innspill, Mette lyttet og tok dem på alvor. Under kartleggingen snakker Mette plutselig på en måte som verken er til å kjenne igjen, eller gir mening for Sigrid. Eller hva ville du tenke om noen ved måltidet ba deg om ”å sende det spiseredskapet som ikke er en gaffel”? Det er ikke sikkert du umiddelbart ville gitt vedkommende en kniv.

For ordens skyld må jeg nevne at dette er noen år siden. Forhåpentligvis er kartleggingsskjemaene og kompetansen hos dem som bruker dem bedre i dag. Poenget her er at en dyktig barnehageansatt automatisk legger bort det hun vet om et barns språkkompetanse fra det daglige samspillet og vurderer henne etter meningsløse spørsmål. Jeg frykter at brukere av standardiserte pedagogiske programmer og kartleggingsmetoder ment for massebruk, mer eller mindre ubevisst, kan komme til å koble ut sin egen tenkning. Det ligger i manualens natur, uavhengig av programmakernes intensjoner. Problemet forsterkes når barnehagelærerne ikke velger metodene ut fra en faglig vurdering, men blir pålagt å bruke dem - på alle barn. Det øker risikoen for konsekvenser som ikke er intenderte.

Vi har sett at de som kritiserer metodiske pakkeløsninger i barnehage og skole blir møtt med beskyldninger om at de ikke er faglige nok, de er bakstreverske og holder på med svevende argumentasjon og synsing, i stedet for såkalt fakta. Hvis jeg som pedagog vil bruke pedagogisk teori til å utforme en differensiert praksis som jeg finner hensiktsmessig i barnegruppen, i møte med det enkelte barn og i tråd med barnehagens verdier, betyr ikke det at jeg ikke forholder meg til forskningsbasert teori. Det betyr at jeg forbeholder meg retten til å bruke mitt faglige skjønn til å vurdere hvordan jeg best kan anvende fagkunnskapen min i ulike situasjoner og i møte med ulike barn. Det betyr at jeg vet at jeg ved å ha god kjennskap til og et nært samspill med barna, skal kunne se når noen strever med noe og trenger ekstra hjelp og støtte. Det er min faglige og etiske vurdering at dette er en bedre løsning enn å behandle hele barnegruppen etter en oppskrift som ofte har sin opprinnelse fjernt fra barnehagen.

Oppfinnerne av atferdsregulerende programmer har ikke funnet opp teorien programmet bygger på. Det er 20 år siden jeg hørte og leste teorier om forsterkning i psykologisk og pedagogisk teori, i førskolelærerutdanningen. Det var ikke nytt da heller. Teorigrunnlaget som ligger bak deler av de pedagogiske programmene og kartleggingsmetodene har vært i bruk i utdanning og i barnehager i en årrekke, på ulikt vis. Hvis fagfolk i barnehage og barnehagelærerutdanning vurderer massebruk av standardiserte pedagogiske programmer og kartlegging som i strid med de syn på barn og barns læring og utvikling som barnehagens styringsdokumenter bygger på, da er det deres profesjonsetiske plikt å si nei til å bruke dem.

Vi er alle interessert i å oppdage og hjelpe barn som trenger hjelp, enten det gjelder språk- eller atferdsvansker. Samtidig skal barnehagelærerne sikre et barnehagetilbud som passer til alle barns forutsetninger og behov. Det er gode arbeidsvilkår, et solid teorigrunnlag og evne til å bruke teori og fagkunnskaper på en differensiert måte, barnehagelærere trenger, ikke standardiserte oppskrifter og et pålegg om å bruke dem på alle barn. De ressursene som går med til innkjøp og implementering av nevnte programmer, bør helles brukes på tilstrekkelig og kompetent bemanning i barnehagen. Det vil bedre barnehagelærernes forutsetninger for å oppdage og støtte barn som trenger hjelp. Og hvis det er slik at barnehagelærere ikke har kompetanse til å oppdage og møte barns ulike behov på en tilfredsstillende måte, så må utdanningsinstitusjonene vurdere barnehagelærerutdanningens innhold og arbeidsmåter. Det kan for eksempel se ut som at barnehagelærere mer enn noensinne trenger både bred og grundig innføring i observasjonsmetoder og teoriene bak, veiledet erfaring med å tolke funn og evne til å kjenne igjen ideologi.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Tillit til lærere og førskolelærere

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

I Tønsbergs Blad 20. april hevder Are Karlsen at det pågår en debatt «om hvilke metoder en skal anvende i arbeid med barnehage- og skolebarn». Dette er en fordreining. Det er ikke gitt at barnehager og skoler skal ta i bruk forhåndsdefinerte metoder som inngår i pedagogiske programmer innkjøpt av kommunen. Debatten handler snarere om hvorfor noen aktører ivrer etter å ta i bruk spesialpedagogiske metoder på alle barn, og ikke har tillit til at førskolelærere og lærere kan skape gode læringsmiljøer.

Karlsen nevner PALS, «De Utrolige Årene», PMTO og ART. Disse programmene setter belønning av «riktige» handlinger i system. At metodene «virker» er ingen garanti for noe som helst, det gjør ikke det verdimessige grunnlaget bedre. Vi kjenner til grelle eksempler på hvordan ønsket atferd roses, og hvordan barn som ikke har gjort seg fortjent til ros eller belønning, systematisk overses og straffes. Karlsen mener det er feilaktig at metodene legitimerer bruk av straff. Hva man kaller det man gjør, henger sammen med hvilke premisser som legges til grunn. En lærer ved en PALS-skole sa følgende om denne kommunikasjonsbristen: «Jeg er grunnleggende uenig i at atferdspsykologien skal råde grunnen i skolene våre, og da er det vanskelig å diskutere programmet saklig med «frelste» PALS-folk. Jeg sier «manipulering», de sier «skryt og ros». Jeg sier «straff», de sier «milde konsekvenser». Vi snakker ikke samme språk!»

Ifølge Karlsen skulle de atferdsregulerende metodene vært benyttet på alle barn hvis det bare hadde vært nok sertifiserte trenere. Dette vitner om et syn på barn, foreldre, førskolelærere og lærere som er høyst problematisk. Det er en farlig tendens når man blir så ivrig etter å forebygge at alle barn blir potensielt «utsatte barn», eller når ethvert «problem» i samspillet mellom barn og foreldre gjøres til et anliggende for en PMTO-veileder.

Alternativet til at kommuner kjøper inn standardiserte programmer i stor skala, er at de har tillit til den kunnskapen førskolelærere og lærere har. Det er med basis i en profesjonsutdanning de skal møte våre barn hver dag, ikke som sertifiserte ART-trenere eller som eksperter på bruk av lisensbaserte pedagogiske verktøy.

Dette er også et spørsmål om hvordan fellesskapet økonomi forvaltes og hvilke penger som tas av en slunken kommunekasse. Det er ikke til å se bort fra at det er store summer i omløp når verktøy og programmer kjøpes inn. Det er et spørsmål om prioritering hvis den eneste etterutdanningen som tilbys lærere og førskolelærere, er innføringskurs i bruk av verktøy og programmer. De som tjener penger, er selvsagt ikke offentlig ansatte som blir satt til å ta dette i bruk. Det er det selgerne av programmene som gjør. Det er ikke bare et spørsmål om prestisje når et program velges, det bidrar også til å sikre økonomien i en privat eller offentlig virksomhet.

Når spesialpedagogiske verktøy tas i bruk som universalmetoder, blir de en viktig inntektskilde for miljøene som står bak. Når de lykkes med å rette oppmerksomhet mot problematferd, øker også sjansen for tildeling av forskningsmidler, forebyggingstiltak og stillingshjemler lokalt og sentralt. Å påpeke dette, er ikke mistenkeliggjøring, men et betimelig innspill i en viktig samfunnsdebatt.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Dritkjedelig med barn?

Av Solveig Østrem

Kultureliten synes det er «dritkjedelig» med barn. Paradoksalt rammes barn som mediestoff av den samme tendensen som kulturfeltet, nemlig at gode intensjoners lanseringsjournalistikk erstatter gravende journalistisk arbeid i maktallianser og pengestrømmer. Når pedagogiske verktøy og nye metoder får medieoppmerksomhet, er det ofte ren lansering uten kritiske perspektiver.

Min høyst unyanserte påstand om kultureliten, bygger på en Facebook-diskusjon jeg merket meg da en av mine Facebook-venner, som har en sentral posisjon innen kulturfeltet, «likte» statusen til en av sine venner. Det dreide seg om en sak med overskriften «Småbarnsforeldre er dritkjedelige». Kommentarfeltet var preget av humoristiske forslag, som å «forby småbarnsforeldre fra parker, gater og nettsider» og «småbarnsforeldrefrie kjøpesenter mellom 10 og 18».

Det interessante er at mediedekningen av saker som gjelder barn, har påfallende fellestrekk med dekningen av kulturlivet. Veslemøy Østrem gjennomførte i 2011 en kartlegging av norske aviser, som ble presentert i en kronikk i Dagsavisen 1. april 2011. Hensikten med undersøkelsen var å se om den kritiske nerven finnes i norsk kulturjournalistikk. Konklusjonen var at kulturlivet blir entusiastisk beskrevet i avisene, mens den kritiske, gravende journalistikken ofte er fraværende. En-kilde-artikler er svært alminnelig. Kulturjournalistene møter i stedet en forventning om at de skal være på kulturens side, som misjonærer for det gode kunstbudskapet.

Det samme kan ofte sies om avisenes tilnærming til saker som gjelder barn. Også dette synes å være et felt der det ikke forventes at det skal avdekkes og kritiseres. Avisene skriver riktig nok om urett begått mot familier, og om kommuner som omorganiserer og nedprioriterer på måter som rammer barna. Men når det gjelder barnehagen og skolens pedagogiske innhold, er det påfallende mye lanseringsjournalistikk.

Ureflektert lansering av pedagogiske verktøy og metoder finnes i alle aviser. Vi har tidligere skrevet om Aftenposten som ga psykologiprofessor Willy-Tore Mørch gratis reklame over to sider for programmet «De utrolige årene». Vi har også skrevet om Dagbladet som ukritisk presenterte «Lederen i meg» – et ledelsesprogram der barn lærer om «synergi», «vinn-vinn» og å være «proaktiv» – som en av flere «ulike pedagogikkformer i norske barnehager». Men utallige eksempler, fra løssalgsaviser og seriøse abonnementsaviser, fra lokal- og riksaviser, fra TV og radio, kunne vært nevnt.

Vi kan nevne NRK, som ved flere anledninger har gitt mikrofonen til gründer Heidi Aabrekk, som gjennom «Bravo-leken» vil lære barnehagebarn å snakke, og til investor Johan H. Andresen, som sier at han har klokkertro på at prosjektet har internasjonalt potensial.

Vi kan nevne Tønsbergs blad, som flere ganger har omtalt programmet «SmART» i Re kommune som en suksesshistorie om forebygging av mobbing. Det avisa ikke nevner, er at ART, som står for «Aggression Replacement Training», opprinnelig er utviklet for barn og ungdom med store atferdsproblemer og er utprøvd i amerikanske ungdomsfengsler. Foreldre jeg har snakket med, er svært kritiske til programmet. De forteller også at mobbing fortsatt eksisterer på skoler i Re. Tønsbergs blad har valgt sine kilder blant dem som har tro på programmet, ikke blant kritikerne.

Vi kan også nevne Klassekampen, som 12. mai 2012 presenterte programmet «Respekt» som løsning på skolens atferdsproblemer. Selv om både rektor og en begeistret lærer ved en Respekt-skole var intervjuet, var dette en typisk en-kilde-artikkel. Ingen kritikere var spurt om hvilke synspunkter de hadde på programmet. De økonomiske interessene bak programmet, var ikke tematisert. Det bemerkelsesverdige var at Klassekampen samme dag skrev om hvordan markedsøkonomi upåaktet har overtatt funksjoner i det offentlige. Et skarpt journalistisk blikk ville kanskje heller sett mobbeprogrammet som eksempel på den form for kommersialisering av kunnskap som ble kritisert noen sider lenger bak i avisa. I stedet valgte Klassekampen å gi mobbeprogrammet to siders reklame.

Avisene skriver daglig om barn, oppdragelse, familieliv, skole og barnehage. Av tabloidenes forsider skulle man tro at dagens småbarnsforeldre har et umettelig behov for tips og råd og oppskrifter på hvordan barn kan bli sunne og harmoniske og lykkes i framtiden. Slike saker vitner i liten grad om at mediene tar sitt samfunnsoppdrag på alvor. Hvis journalister som skriver om pedagogikk, ønsker å bidra med noe som har samfunnsmessig relevans, bør de mer offensivt gå faglige og politiske allianser, økonomisk prestisje og forvaltning av fellesskapets ressurser etter i sømmene. Hvis mediedekningen om saker relatert til barn kun dreier om kos, blir den ikke bare blir irrelevant. Den blir også kjedelig. Dritkjedelig.

   
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Barnehagens kjernebegreper

Av Sidsel Boldermo, universitetslektor ved Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet

Barnehagens kjernebegreper, slik det fremgår av rammeplanen, er omsorg, lek, læring og danning. Danningsbegrepet kan by på utfordringer å definere for den enkelte barnehage, men én måte å nærme seg begrepet på, kan være å se det i sammenheng med barns rett til medvirkning, en rettighet som er forankret i FNs barnekonvensjon og i barnehageloven § 3. Rammeplanen betoner denne rettigheten sterkt, og mange barnehager vektlegger barns rett til medvirkning i sine årsplaner.

Barns rett til medvirkning kan forstås tosidig; kollektivt og individuelt. En kollektiv forståelse av medvirkningsbegrepet innebærer blant annet en praksis der barnet som demokratisk medborger opplever at både egne og andres meninger og erfaringer er gyldige i et fellesskap. Et slikt syn på barnet som demokratisk medborger forutsetter et likeverdig forhold mellom voksne og barn, der de voksne i kraft av å ha mer erfaring og bredere kunnskap, har et større ansvar for det felles innholdet, enn barna. Forholdet skal likevel kunne karakteriseres som et subjekt-subjekt forhold, der barns opplevelse, mening og intensjon er gyldig på lik linje med voksnes. Barn skal ikke være objekter for voksnes forhåndsdefinerte mønstre for akseptabel atferd.

I henhold til barnehageloven § 2 skal barnehagen være en pedagogisk virksomhet. Skjervheim (1976) beskriver en treleddet pedagogisk relasjon, der det tredje leddet – innholdet eller «sakstilhøvet» – er det som binder voksne og barn i barnehagen sammen. I en sunn pedagogisk relasjon har voksne og barn oppmerksomhet rettet mot et felles innhold. En slik felles oppmerksomhet forutsetter gjensidighet og likeverd. Hvis den voksne heller enn å rette fokus mot det felles innholdet sammen med barnet, snarere retter fokus mot barnets personlige egenskaper – eller mangler – er det ikke lenger en pedagogisk relasjon, men en terapeutisk relasjon.

Atferdsmodifiserende metoder som blant annet går ut på å systematisk forsterke og/eller ignorere atferd har utvilsomt effekt, og for personalet i barnehagen sin del kan en dreining bort fra å utelukkende fokusere og benevne negativt/irettesette, til å fokusere på det som vurderes som bra, antakelig være lærerikt. Imidlertid er det betimelig å stille spørsmål ved om dette er ønskelig for alle barn i en barnehage. Hvilke kriterier ligger til grunn for hva slags atferd som er ønsket/uønsket, og oppleves disse kriteriene som gyldige hos hvert enkelt barn?

Bruk av atferdsmodifiserende metoder i barnehage har vært diskutert i ulike fora. Bruk av forsterkning/ignorering i barnehage har blitt anbefalt av fagfolk fra Bup, blant annet fordi det er effektivt. Dette er blitt forklart med et eksempel som handlet om hvordan man kunne få slutt på barns sutring ved å systematisk ignorere sutringen, men straks “ta barnet på fersken når det gjorde noe bra”. I dette tilfellet tilpasset barnet atferden sin til den voksnes behov og endret stemmeleiet – slutta å sutre. Da skulle barnet umiddelbart få den voksnes oppmerksomhet. Her kan man reflektere over flere grunner til at et barn sutrer; det kan lengte etter foreldrene, føle seg utrygg eller lignende. Uansett blir ikke barnets opplevelse gyldig.

Jeg er dypt skeptisk til en slik måte å forme små barn til å tilpasse seg den eller de som til enhver tid sitter med makt til å dele ut belønning, og jeg er i tvil om dette er i tråd med Rammeplanens meget klare føringer om at ethvert barn i barnehage skal møtes med tillit og respekt. Barnehager som vurderer å praktisere systematisk forsterkning/ignorering av atferd hos barn, bør reflektere over hvorvidt dette bidrar til barnas opplevelse av at deres mening og intensjon er gyldig i fellesskapet. I et samfunnsperspektiv bør personalet i tillegg drøfte på hvilken måte dette bidrar til å stimulere barnas evne til kritisk refleksjon, til å hevde egne meninger og yte motstand mot press, til å ta selvstendige beslutninger ut fra egen kunnskap og erfaring – til å bli demokratiske medborgere.

Kilder:

Turi Pålerud, 2013: Didaktikk for en demokratisk barnehage
Inga Bolstad, 2009: “Dannelse med tellekanter”

 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Mye penger og prestisje i pedagogikk

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Mediedekningen av saker som omfatter barn har påfallende fellestrekk med det dekningen av kulturlivet har blitt kritisert for: ukritisk lanseringsjournalistikk. Det kan være en skole som har løst disiplinproblemene ved hjelp av et nytt program, eller en barnehage som har funnet de beste metodene for å lære barn språk. Dette framstår ofte som koselige saker skrevet av småbarnsforeldre til småbarnsforeldre, ikke som resultat av et arbeid der gravende journalister bringer vesentlig informasjon til allmennheten.

24. januar hadde Aftenposten en reportasje om atferdsproblemer i skolen. Den eneste kilden til å beskrive fenomenet, var professor i psykologi Willy-Tore Mørch. Hans budskap var at lærere mangler redskaper til å håndtere problematferd, og at løsningen er bestemte programmer. At han reklamerer for sitt eget program, «De utrolige årene», er lett å gjennomskue. Likevel får han snakke nokså fritt over to helsider. Utdanningsdirektoratet har en kommentar om at slike programmer er omdiskutert, men de kommersielle aspektene blir ikke tematisert. Når spesialpedagogiske verktøy tas i bruk på alle barn, blir de en viktig inntektskilde for miljøene som står bak. Når de lykkes med å rette oppmerksomhet mot problematferd, øker også sjansen for tildeling av forskningsmidler.

Aftenposten skrev 10. mars om «Lederen i meg», et ledelsesprogram som brukes i elleve barnehager eid av Lise Kragset Furuseth. Hun eier også lisensen til programmet. Aftenposten viet kritikken av programmet atskillig plass. Det leseren satt igjen med, var det komiske i at små barn lærer om «synergi», «vinn-vinn» og å være «proaktiv». Men da Dagbladet 17. mars skrev om programmet, var det som en av flere «ulike pedagogikkformer i norske barnehager». Det kritiske perspektivet var fraværende. Da Furuseth deltok i debatt på NRK, var programleder Ole Torp godt forberedt. Han påpekte blant annet at «De syv gode vanene» som inngår i programmet», er hentet fra en mormoner-lærebok. Men den som brakte inn det kommersielle aspektet, var pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvund. Han påpekte det problematiske i at barnehageeier og lisenshaver er en og samme person, og at rent humbug selges som pedagogikk.

Når media overlater kritikken av pedagogikk som marked til fagmiljøene, blir den fort redusert til et spørsmål om «faglig uenighet». Fagpersoner som påpeker at det er mye penger og prestisje i pedagogiske verktøy som selges inn mot barnehager og skoler, blir ofte møtt med personangrep i stedet for argumenter. Avisene står trolig friere til å skrive om kommersielle interesser på dette feltet uten at oppmerksomheten forskyves fra sak til person. Dersom journalister som skriver om barn, ønsker å bidra med noe som har samfunnsmessig relevans, bør de gripe denne sjansen.

 Innlegget er også publisert i Aftenposten 15. april 2014.

 

  

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.