Demokratiet forvitrer når samfunnskritikken stilner

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Innlegget er også publisert i Tønsbergs blad 8. april.

Magdalena Hernes retter i Tønsbergs blad 4. april skarp kritikk mot bloggen Mestrer, mestrer ikke. Hennes viktigste ankepunkt er at det skaper usikkerhet blant foreldre når vi på bloggen kritiserer PALS og andre atferdsregulerende programmer. Argumentet hennes for at slike programmer er et gode, er egen erfaring med at metodene er effektive for barn med autisme, ADHD, lærevansker og atferdsvansker. Hernes tillegger oss dessuten motiver og intensjoner som forekommer oss svært fremmede. De personlige fortellingene er både viktige og berikende for debatten, men saklig diskusjon blir vanskelig når argumenter erstattes med personangrep.

Slik vi leser Hernes’ innlegg rammer det heller ikke hva som er vårt anliggende med bloggen. Vi skriver ikke om metoder i spesialpedagogisk arbeid, og avviser følgelig ikke fagfeltets kompetanse. Det vi skriver om, er det problematiske i at disse metodene tas i bruk overfor alle barn i en barnehage eller skole, til og med i en hel kommune, som HelART i Larvik og SmART oppvekst i Re.

Programmer som ART, PALS, «De utrolige årene», «Respekt» og «Være sammen» har de siste årene fått innpass i barnehage og skole. Disse programmene er omdiskuterte. Vår og andres kritikk dreier seg dels om kunnskapsgrunnlaget for programmene, som legitimerer at belønning og straff settes i system for å få barn til å gjøre som voksne sier. Dels dreier kritikken seg om at metoder utviklet for barn med store atferdsvansker, benyttes på alle barn. Aktører som står bak programmene, høster penger og prestisje i å få bevilgende myndigheter med på at det de har å tilby, er noe alle barn trenger. Dette gjør det vanskelig å nå fram med kritikk. Kritikk omskrives som å «være negativ», man «tar feil», har «misforstått» og «vil ikke det beste for barn».

Etter at vi i 2012 skrev boka med samme tittel som bloggen, har vi fått mange henvendelser fra foreldre, lærere, førskolelærere, studenter og elever som har opplevd de uheldige sidene ved slike programmer.  En av hensiktene med bloggen er å vise at kritikken finnes.

Vi møter mange barnehageansatte som pålegges å bruke metoder som går på akkord med deres faglige integritet, uten at de vet hvordan de skal målbære kritikken. Noen venter til «det går over», noen håper de slipper unna kommunale krav om å ta i bruk et bestemt program verktøy, noen bruker andre arbeidsmetoder enn kommunen ber dem om uten å si det høyt. Vi mottar brev og e-poster fra foreldre og fagfolk der vi oppfordres til å videreformidle deres erfaringer i anonymisert form. En elev på en PALS-skole forteller på bloggen om et regelrytteri uten sidestykke, og om et urettferdig belønningssystem som i realiteten betyr at kun «trøbbel-elevene» får BRA-kort, mens alminnelig greie elever blir oversett. Både foreldre og fagpersoner forteller at det nærmest oppleves som umulig å komme til orde med kritikk i møte med de «PALS-frelste». Noen opplever at kritikk straffer seg, og at det er barna det går ut over. Foreldre som ønsker å beskytte barna sine mot urimelig regelrytteri og krenkende metoder, bringes til taushet nettopp fordi de ønsker å beskytte barna sine.

Den danske forskeren Rasmus Willig har gjennomført flere undersøkelser av ansattes ytringsfrihet. Han konkluderer med at kritikk er umulig å formidle der det ikke eksisterer en infrastruktur for kritikk. Løsningen blir i stedet å finne ventiler for frustrasjoner over å bli pålagt å gjøre noe man ikke kan stå inne for. Kritikkens ventiler finnes i pausene, i bilen hjem og ved middagsbordet. Eller den stilner og blir til ingenting, til galgenhumor eller man finner noen andre som har det verre.

Willig skriver at å være kritisk er ikke særlig forenlig med nyliberalismens idealer. Hvis du ikke liker endringer og nytenkning er det ditt eget problem. Det er heller ikke rom for å være kritisk i et arbeidsliv som er basert på honnørord om samarbeid, kreativitet, fleksibilitet og løsningsorientering. Det lønner seg å forholde seg taus, men det fører til en følelse av avmakt. Selve ryggraden i demokratiet forvitrer når samfunnskritikken stilner.

Med bloggen ønsker vi at «interne» faglige diskusjoner om kartlegging i barnehagen og mobbeprogrammer i skolen, ses i en samfunnskontekst. Vi vil vise at når kritiske røster bringes til taushet, blir åpenhet og demokrati redusert til innholdsløse honnørord. Hvilke verdier og hvilken pedagogisk tenkning som legger føringer for innholdet i barnehagen og skolen, angår oss som demokratisk samfunn.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.