onsdag 30. april 2014

«Kan du gi meg det spiseredskapet som ikke er en gaffel?»



Av Vigdis Foss, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Bergen og vikarierende redaktør for tidsskriftet Barnehagefolk


En dag Sigrid (3 år) sitter i sandkassen og graver med spade og bøtte, kommer Mette (barnehageansatt) med penn og papir. Sigrid skal språkkartlegges. «Kan du gi meg den spaden som ikke er grønn, Sigrid?» spør Mette. Sigrid kikker granskende på Mette, men forholder seg taus og fortsetter med gravingen. «Sigrid, kan du gi meg den spaden som ikke er grønn?» Igjen ser Sigrid på henne uten et ord før hun fortsetter med sitt. Mette spør en tredje gang med samme resultat og Sigrid får «minus» i språkskjemaet sitt. Egentlig burde hun få pluss for evne til å ignorere nonsens. For det er det hun gjør.  

Jeg møtte Sigrid og Mette da jeg var vikar i barnehage. Til vanlig utmerket Sigrid seg som en av de mest språkkyndige treåringene jeg har møtt. Trolig var hun langt foran de fleste treåringer og ganske mange fireåringer i språkutvikling. Mette gjorde inntrykk med sitt engasjement og sin dyktighet i arbeidet med barna på småbarnsavdelingen. Hun fortalte levende historier, leste bøker og ga figurene sin egen stemme og dialekt. Barna kom med innspill, Mette lyttet og tok dem på alvor. Under kartleggingen snakker Mette plutselig på en måte som verken er til å kjenne igjen, eller gir mening for Sigrid. Eller hva ville du tenke om noen ved måltidet ba deg om ”å sende det spiseredskapet som ikke er en gaffel”? Det er ikke sikkert du umiddelbart ville gitt vedkommende en kniv.

For ordens skyld må jeg nevne at dette er noen år siden. Forhåpentligvis er kartleggingsskjemaene og kompetansen hos dem som bruker dem bedre i dag. Poenget her er at en dyktig barnehageansatt automatisk legger bort det hun vet om et barns språkkompetanse fra det daglige samspillet og vurderer henne etter meningsløse spørsmål. Jeg frykter at brukere av standardiserte pedagogiske programmer og kartleggingsmetoder ment for massebruk, mer eller mindre ubevisst, kan komme til å koble ut sin egen tenkning. Det ligger i manualens natur, uavhengig av programmakernes intensjoner. Problemet forsterkes når barnehagelærerne ikke velger metodene ut fra en faglig vurdering, men blir pålagt å bruke dem - på alle barn. Det øker risikoen for konsekvenser som ikke er intenderte.

Vi har sett at de som kritiserer metodiske pakkeløsninger i barnehage og skole blir møtt med beskyldninger om at de ikke er faglige nok, de er bakstreverske og holder på med svevende argumentasjon og synsing, i stedet for såkalt fakta. Hvis jeg som pedagog vil bruke pedagogisk teori til å utforme en differensiert praksis som jeg finner hensiktsmessig i barnegruppen, i møte med det enkelte barn og i tråd med barnehagens verdier, betyr ikke det at jeg ikke forholder meg til forskningsbasert teori. Det betyr at jeg forbeholder meg retten til å bruke mitt faglige skjønn til å vurdere hvordan jeg best kan anvende fagkunnskapen min i ulike situasjoner og i møte med ulike barn. Det betyr at jeg vet at jeg ved å ha god kjennskap til og et nært samspill med barna, skal kunne se når noen strever med noe og trenger ekstra hjelp og støtte. Det er min faglige og etiske vurdering at dette er en bedre løsning enn å behandle hele barnegruppen etter en oppskrift som ofte har sin opprinnelse fjernt fra barnehagen.

Oppfinnerne av atferdsregulerende programmer har ikke funnet opp teorien programmet bygger på. Det er 20 år siden jeg hørte og leste teorier om forsterkning i psykologisk og pedagogisk teori, i førskolelærerutdanningen. Det var ikke nytt da heller. Teorigrunnlaget som ligger bak deler av de pedagogiske programmene og kartleggingsmetodene har vært i bruk i utdanning og i barnehager i en årrekke, på ulikt vis. Hvis fagfolk i barnehage og barnehagelærerutdanning vurderer massebruk av standardiserte pedagogiske programmer og kartlegging som i strid med de syn på barn og barns læring og utvikling som barnehagens styringsdokumenter bygger på, da er det deres profesjonsetiske plikt å si nei til å bruke dem.

Vi er alle interessert i å oppdage og hjelpe barn som trenger hjelp, enten det gjelder språk- eller atferdsvansker. Samtidig skal barnehagelærerne sikre et barnehagetilbud som passer til alle barns forutsetninger og behov. Det er gode arbeidsvilkår, et solid teorigrunnlag og evne til å bruke teori og fagkunnskaper på en differensiert måte, barnehagelærere trenger, ikke standardiserte oppskrifter og et pålegg om å bruke dem på alle barn. De ressursene som går med til innkjøp og implementering av nevnte programmer, bør helles brukes på tilstrekkelig og kompetent bemanning i barnehagen. Det vil bedre barnehagelærernes forutsetninger for å oppdage og støtte barn som trenger hjelp. Og hvis det er slik at barnehagelærere ikke har kompetanse til å oppdage og møte barns ulike behov på en tilfredsstillende måte, så må utdanningsinstitusjonene vurdere barnehagelærerutdanningens innhold og arbeidsmåter. Det kan for eksempel se ut som at barnehagelærere mer enn noensinne trenger både bred og grundig innføring i observasjonsmetoder og teoriene bak, veiledet erfaring med å tolke funn og evne til å kjenne igjen ideologi.



Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.