Av Solveig Østrem
Foreldre og fagpersoner som er kritiske til
atferdsregulerende programmer i skoler og barnehager, opplever at det er
vanskelig å komme til orde med kritikk. Saklig kritikk omgås mer eller mindre
systematisk ved at kritikken omdefineres til noe annet enn kritikk: den avvises som misforståelser,
sutring, personangrep, støy eller unødvendig uro. Eller, som det ble sagt i en
av kommentarene til innlegget mitt om
kritikk: vi som er kritiske, forstås som etternølere, «fordi vi enda ikke
har forstått hvor fantastisk metoden/verktøyet/programmet er!» Da innlegget fra
en anonym «PALS-skole-mamma»
ble delt via sosiale medier, kom det flere kommentarer fra forsvarere av
programmet. De mente at de kritikkverdige forholdene som ble avdekket, skyldes
«feil bruk».
E-postene vi har fått, bekrefter det samme
mønsteret. Kritiske foreldre opplever at kritikk straffer seg. Det er kritikkens
U-sving: kritikk vendes bort fra saken og slår tilbake på kritikeren. Det mest urovekkende er at det går ut over
barna. En mor skriver:
«Sønnen min går i andre klasse på NN skule, og
eg blir kvar dag møtt av plakatar og skilt overalt: «Vi er ein
PALS-skule». Rektor smiler stolt over dette. Eg ligg lavt med kritikken av
omsyn til sønnen min. Når eg har tatt til motmæle, har det dessverre gitt han
ein posisjon eg vil spare han for.»
Denne
moren har altså sluttet å gå i dialog med skolen med kritikk, fordi
andreklassingen må ta belastningen ved at skolen ikke takler kritiske foreldre.
Eller som moren selv sier: «Når PALS blir valt som etisk retning, er det vanskeleg å finne ut korleis barn av kritiske foreldre skal bli møtt. Du finn ikkje svaret i handboka, men må tenke sjølv.»
En anonym elev har fortalt om sine erfaringer med PALS. Femtenåringen sier at PALS er slitsomt, urettferdig og
unødvendig. Etter
at dette innlegget ble delt på Twitter, var dette en av kommentarene: «Denne skal
lagres og deles på Facebook når sønn (11) er ferdig på sin PALS-skole i juni.» Kritikken
må altså vente til det ikke lenger kan gå ut over sønnen. Det er et paradoks at foreldre som ønsker å beskytte
barna sine mot urimelig regelrytteri og krenkende metoder, bringes til taushet nettopp fordi de ønsker å beskytte barna sine.
Også fagfolk som jobber i kommuner hvor PALS eller andre
programmer er implementert, sliter med å komme til orde med kritikk av
programmene. Jo nærmere implementeringen man står, jo vanskeligere blir det å
være kritisk. Flere har fortalt at de har fått munnkurv fra arbeidsgiver, direkte eller indirekte, mot å uttale seg offentlig eller informere foreldre om ting de er kritiske til. I tillegg opplever mange en kommunikasjonsbrist, fordi
premissene som legges til grunn, er helt forskjellige. En lærer ved en PALS-skole
sier det slik:
«Mitt problem er at jeg er
grunnleggende uenig i at atferdspsykologien skal råde grunnen i skolene våre,
og da er det vanskelig å diskutere programmet saklig med «frelste» PALS-folk.
Jeg sier «manipulering», de sier «skryt og ros». Jeg sier: «du kveler barn og
tar fra dem kreativiteten med regler på alle bauer og kanter», de sier: «slik
blir barn trygge». Jeg sier «straff», de sier «milde konsekvenser». Vi snakker
ikke samme språk!»
For mange blir taushet den eneste mulige løsningen. Eller
anonymitet.
Det gjorde sterkt inntrykk første gangen vi mottok en anonym
henvendelse. En stund etter at boka Mestrer,
mestrer ikke kom ut, kom det en brun konvolutt til Høgskolen i Vestfold.
Den var adressert til Mari Pettersvold. Inni konvolutten lå det en bunke ark
som utgjorde et «hjemmelaget» skjema som kommunen hadde pålagt alle barnehagene
å bruke for å kartlegge barnas faglige og sosiale ferdigheter. Vi vet ikke hvem
avsenderen var, men en lapp med følgende påskrift var lagt ved skjemaet:
«Vonar at denne/desse kan vera interessante med
tanke på forsking eller evt. kronikkskriving. Gjeld NN kommune (+ et navn) og «sosial
kompetanse». Skremmande. Helsing ein barnehagetilsett «på grasrotplan».»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar