Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Mediedekningen av saker som omfatter barn har påfallende fellestrekk med det dekningen av kulturlivet har blitt kritisert for: ukritisk lanseringsjournalistikk. Det kan være en skole som har løst disiplinproblemene ved hjelp av et nytt program, eller en barnehage som har funnet de beste metodene for å lære barn språk. Dette framstår ofte som koselige saker skrevet av småbarnsforeldre til småbarnsforeldre, ikke som resultat av et arbeid der gravende journalister bringer vesentlig informasjon til allmennheten.
24. januar hadde Aftenposten en reportasje om
atferdsproblemer i skolen. Den eneste kilden til å beskrive fenomenet, var
professor i psykologi Willy-Tore Mørch. Hans budskap var at lærere mangler
redskaper til å håndtere problematferd, og at løsningen er bestemte programmer.
At han reklamerer for sitt eget program, «De utrolige årene», er lett å
gjennomskue. Likevel får han snakke nokså fritt over to helsider. Utdanningsdirektoratet
har en kommentar om at slike programmer er omdiskutert, men de kommersielle aspektene
blir ikke tematisert. Når spesialpedagogiske verktøy tas i bruk på alle barn,
blir de en viktig inntektskilde for miljøene som står bak. Når de lykkes med å
rette oppmerksomhet mot problematferd, øker også sjansen for tildeling av
forskningsmidler.
Aftenposten skrev 10. mars om «Lederen i meg», et
ledelsesprogram som brukes i elleve barnehager eid av Lise Kragset Furuseth.
Hun eier også lisensen til programmet. Aftenposten viet kritikken av programmet
atskillig plass. Det leseren satt igjen med, var det komiske i at små barn
lærer om «synergi», «vinn-vinn» og å være «proaktiv». Men da Dagbladet 17. mars
skrev om programmet, var det som en av flere «ulike pedagogikkformer i norske
barnehager». Det kritiske perspektivet var fraværende. Da Furuseth deltok i
debatt på NRK, var programleder Ole Torp godt forberedt. Han påpekte blant
annet at «De syv gode vanene» som inngår i programmet», er hentet fra en
mormoner-lærebok. Men den som brakte inn det kommersielle aspektet, var pedagogikkprofessor
Stein Erik Ulvund. Han påpekte det problematiske i at barnehageeier og
lisenshaver er en og samme person, og at rent humbug selges som pedagogikk.
Når media overlater kritikken av pedagogikk som marked til fagmiljøene,
blir den fort redusert til et spørsmål om «faglig uenighet». Fagpersoner som påpeker
at det er mye penger og prestisje i pedagogiske verktøy som selges inn mot
barnehager og skoler, blir ofte møtt med personangrep i stedet for argumenter.
Avisene står trolig friere til å skrive om kommersielle interesser på dette feltet
uten at oppmerksomheten forskyves fra sak til person. Dersom journalister som skriver
om barn, ønsker å bidra med noe som har samfunnsmessig relevans, bør de gripe
denne sjansen.
Innlegget er også publisert i Aftenposten 15. april 2014.
Innlegget er også publisert i Aftenposten 15. april 2014.
