Pizza og kake som belønning

Av Solveig Østrem

Første gang jeg ble oppmerksom på de tette båndene mellom politikere og produsenter av atferdsregulerende programmer, var i 2006. Dagbladet hadde da et oppslag der daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte at skolens disiplinproblem skulle løses gjennom programmet PALS. Den samme Djupedal er nå leder for utvalget som skal se på hva som må til for å bedre miljøet og redusere mobbingen i skolen. Djupedalutvalgets mandat er blant annet å «foreslå et antall kunnskapsbaserte tiltak i prioritert rekkefølge». Hva alliansene mellom politikere, utvalgets medlemmer og atferdsforskerne vil ha å si for resultatet av utvalgets arbeid, gjenstår i se. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. juni 2015.

I likhet med sin forgjenger har kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen uttalt seg positivt om PALS, men i diskusjonen som fulgte etter vår kronikk om PALS, var han mer nyansert. Han sier at regjeringen vil ha en grundig gjennomgang av programmene som får statlig tilskudd, men avventer resultatet av Djupedal-utvalgets arbeid. Røe Isaksen understreker at det ikke ligger noen politisk prestisje bak skoleprogrammet PALS.

Mens vi venter på regjeringens grundige gjennomgang, kan det være verdt å gjøre et lite tilbakeblikk. Etter Djupedals uttalelser skrev jeg en kronikk som ble publisert 25. august 2006. I og med at bruken av PALS og atferdsforskernes innflytelse har økt kraftig, er debatten like aktuell i dag. Vi publiserer derfor kronikken på nytt.

Belønning for å vise respekt, slik Kunnskapsminister Øystein Djupedal foreskriver i det nye PALS-programmet, reduserer menneskers moralske ansvar til et spørsmål om vinning og tap.

Regjeringen vil nå komme skolens atferdsproblemer til livs gjennom et program kalt PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen). Programmet går blant annet ut på at den enkelte skole skal definere regler for positiv atferd. Programmet legger ingen vekt på elevens medvirkning i å definere hva som er god oppførsel. Tvert i mot sies det i presentasjonen av PALS at det er viktig at elevene får undervisning i skolens regler i begynnelsen av skoleåret, før relasjonene i klassen er etablert. Både reglene og tiltak for å iverksette dem skal være mest mulig kontekstuavhengige og universelle. Tiltakene går ut på å få elevene til å utvikle «positiv atferd» gjennom belønning og sanksjoner. Belønningen kan være pizzakveld, «BRA-kort» eller kake på fredag, mens såkalt «time-out» brukes som sanksjonsmiddel.

I presentasjoner av PALS understrekes det at programmet er forskningsbasert. «Forskningsbasert» viser i denne sammenhengen til at programmet virker. Det er ikke vanskelig å finne dokumentasjon på at belønning og straff kan være effektive virkemidler for å oppnå ønsket atferd. Men er det mulig å dokumentere at slike tiltak er i samsvar med et verdigrunnlag som innebærer anerkjennelse av barnet som individ?

Anerkjennelse og grensesetting

Det anerkjennende møtet mellom mennesker er en gjensidig læringsprosess der man forsøker å ta den andres perspektiv. Dette møtet åpner samtidig for konflikt, fordi ulike perspektiver gir ulike forståelser av virkeligheten. Når oppdragelse blir ensbetydende med grensesetting og samspillet mellom lærer og elev bestemmes av belønningssystemer, forsvinner gjensidigheten. Da kan konflikten mellom ulike perspektiver omdefineres til regelbrudd og utprøving av grenser.

Forestillingen om voksne som konsekvente grensevoktere er i seg selv dehumaniserende. For i en relasjon mellom levende mennesker er det alltid en «risiko» for at man lar seg berøre av den andre. Dette betyr ikke at voksne fraskriver seg sitt ansvar for å ta avgjørelser på vegne av barn. Men både barn og voksne erfarer at dager er forskjellige og at hver enkelt situasjon er unik. Når lærere og førskolelærere skal finne løsninger på vanskelige situasjoner sammen med barn, er disse erfaringene mer verdt enn statlig finansierte oppskrifter.

Men trenger ikke barn grenser? Etter mitt syn bygger forestillingen om barns behov for grenser på feil premisser. I boka «Å sette grenser» fra 2001 reflekterer den svenske psykologen Bengt Grandelius omkring det faktum at barnet helt fra fødselen av erfarer livets egne grenser: «Barnet tvinges for første gang til å fylle lungene med luft og begynne å puste. Det er et krav livet stiller, en absolutt grense som livet setter opp mot den store og selvsagte tryggheten barnet har følt i mors liv». Grandelius har et viktig poeng i sin beskrivelse av «livet selv». Men fortsettelsen av resonnementet er problematisk. Han trekker nemlig en direkte slutning fra det faktum at livet setter grenser til en moralsk rett og plikt voksne har til å sette grenser for barn. På en subtil måte erstattes forståelsen av grenser som noe felles menneskelig til noe som gjelder spesifikt for barn.

Voksnes spesielle ansvar

Felles livsvilkår danner grunnlag for solidaritet mellom mennesker. Solidaritet er å erkjenne at mennesker er like både med hensyn til de eksistensielle grensene og med hensyn til det ukrenkelige menneskeverdet. Solidaritetsprinsippet innebærer at elevenes respekt for læreren ikke er motivert ut fra lærerens autoritære posisjon. Respekten for læreren har derimot samme utgangspunkt som elevens selvrespekt og respekt for medelevene.

Et eksempel som dessverre har rot i virkeligheten, kan illustrere dette: En gutt i niende kaller ei jente i klassen for «hore» og andre kjønnsnedsettende uttrykk. Læreren kan reagere ut fra sin posisjon som overordnet og definere språkbruken som brudd på skolens regler. Trussel om eksklusjon fra klassens pizzakveld kan være et egnet PALS-virkemiddel. Solidaritetsprinsippet tilsier derimot at læreren reagerer ut fra sin solidaritet med jenta som utsettes for den verbale trakasseringen. Hendelsen blir å forstå ikke bare som en krenkelse av hennes integritet, men også som en krenkelse av det felles menneskelige. Problemet lar seg neppe løse gjennom enkle oppskrifter. En overfladisk pizzapedagogikk er i seg selv en hån mot viktige premisser for et godt samfunn. Belønning for å vise respekt reduserer menneskers moralske ansvar til et spørsmål om vinning og tap. Mennesket reduseres til en brikke i et spill.

Autoritær og konsekvent grensesetting er i strid med tanken om anerkjennelse. Anerkjennelse av barn som likeverdige individer innebærer ikke desto mindre at det stilles krav til dem. Voksne har et spesielt ansvar for å bistå barn i å forholde seg kreativt og ansvarlig til de grensene livet setter. Det betyr blant annet å vise respekt for andres personlige grenser. Det kan bety å utfordre og overskride grenser ved å motvirke forhold som krenker enkeltmenneskers livsutfoldelse. Det kan også bety å tilegne seg kunnskap om den verden vi er del av og de fysiske og sosiale vilkår vi lever under.

Skolen som læringsarena og barns drivkraft til å lære

PALS markedsføres som et opplegg til bruk i skolen, men programmet mangler referanser til skolen som læringsarena. Skolens læringsmiljø sees ikke i sammenheng med undervisningsformer og faglig innhold. Programmet følger i stedet følgende logikk: først må man skape ro og orden, så kan undervisningen begynne.

I det berømte essayet «Deltakar og tilskodar» sier Hans Skjervheim at et likeverdig møte mellom to individer er avhengig av at man møtes i noe felles tredje. Dette tredje etableres ved at man deltar i den andres problem og tar den andres synspunkter på alvor. Gode relasjoner blir vanligvis etablert gjennom felles engasjement for noe utenfor selve relasjonen. Relasjoner bryter sammen hvis vi mangler noe betydningsfullt å være sammen om. For å skape et godt læringsmiljø kreves det at elevene involveres i å finne fram til dette betydningsfulle. Grensesettingsprinsippet underkjenner barns evne til å delta i slike prosesser.

Skolens fagområder kan forstås som konkretisering av livskunnskap som gjør barn rustet til å forholde seg kreativt og ansvarlig til de sosiale, kulturelle og fysiske grensene vi lever innenfor. Fagområdene gir utallige muligheter for å etablere noe som vekker interesse, gir mening og stimulerer barns nysgjerrighet. Belønningssystemene som beskrives i PALS bygger på en forestilling om at barn er styrt av et ustoppelig ønske om kake og pizza. Dette er å underkjenne barns drivkraft til å lære og betydningen av skolen som læringsarena.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.