Av Solveig Østrem
Første gang jeg ble oppmerksom på de tette
båndene mellom politikere og produsenter av atferdsregulerende programmer, var
i 2006. Dagbladet hadde da et oppslag der daværende kunnskapsminister Øystein
Djupedal uttalte at skolens disiplinproblem skulle løses gjennom programmet
PALS. Den samme Djupedal er nå leder for utvalget som skal se på hva som må til
for å bedre miljøet og redusere mobbingen i skolen. Djupedalutvalgets
mandat er blant annet å «foreslå et antall
kunnskapsbaserte tiltak i prioritert rekkefølge». Hva alliansene mellom
politikere, utvalgets medlemmer og atferdsforskerne vil ha å si for resultatet
av utvalgets arbeid, gjenstår i se. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. juni 2015.
I likhet med sin forgjenger har kunnskapsminister
Torbjørn Røe Isaksen uttalt seg positivt om PALS, men i diskusjonen som fulgte
etter vår kronikk
om PALS, var han mer nyansert. Han
sier at regjeringen vil ha en grundig gjennomgang
av programmene som får statlig tilskudd, men avventer resultatet av
Djupedal-utvalgets arbeid. Røe Isaksen understreker at det ikke ligger
noen politisk prestisje bak skoleprogrammet PALS.
Mens vi venter på regjeringens grundige
gjennomgang, kan det være verdt å gjøre et lite tilbakeblikk. Etter Djupedals
uttalelser skrev jeg en kronikk som ble publisert 25. august 2006. I og med at
bruken av PALS og atferdsforskernes innflytelse har økt kraftig, er debatten
like aktuell i dag. Vi publiserer derfor kronikken på nytt.
Belønning for å vise respekt, slik Kunnskapsminister Øystein Djupedal foreskriver i det nye PALS-programmet, reduserer menneskers moralske ansvar til et spørsmål om vinning og tap.
Regjeringen vil nå komme skolens atferdsproblemer til livs gjennom et program kalt PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen). Programmet går blant annet ut på at den enkelte skole skal definere regler for positiv atferd. Programmet legger ingen vekt på elevens medvirkning i å definere hva som er god oppførsel. Tvert i mot sies det i presentasjonen av PALS at det er viktig at elevene får undervisning i skolens regler i begynnelsen av skoleåret, før relasjonene i klassen er etablert. Både reglene og tiltak for å iverksette dem skal være mest mulig kontekstuavhengige og universelle. Tiltakene går ut på å få elevene til å utvikle «positiv atferd» gjennom belønning og sanksjoner. Belønningen kan være pizzakveld, «BRA-kort» eller kake på fredag, mens såkalt «time-out» brukes som sanksjonsmiddel.
I presentasjoner av PALS understrekes det at programmet er forskningsbasert. «Forskningsbasert» viser i denne sammenhengen til at programmet virker. Det er ikke vanskelig å finne dokumentasjon på at belønning og straff kan være effektive virkemidler for å oppnå ønsket atferd. Men er det mulig å dokumentere at slike tiltak er i samsvar med et verdigrunnlag som innebærer anerkjennelse av barnet som individ?
Anerkjennelse og grensesetting
Det anerkjennende møtet mellom mennesker er en gjensidig
læringsprosess der man forsøker å ta den andres perspektiv. Dette møtet åpner
samtidig for konflikt, fordi ulike perspektiver gir ulike forståelser av
virkeligheten. Når oppdragelse blir ensbetydende med grensesetting og
samspillet mellom lærer og elev bestemmes av belønningssystemer, forsvinner
gjensidigheten. Da kan konflikten mellom ulike perspektiver omdefineres til
regelbrudd og utprøving av grenser.
Forestillingen om voksne som konsekvente grensevoktere er i
seg selv dehumaniserende. For i en relasjon mellom levende mennesker er det
alltid en «risiko» for at man lar seg berøre av den andre. Dette betyr ikke at
voksne fraskriver seg sitt ansvar for å ta avgjørelser på vegne av barn. Men
både barn og voksne erfarer at dager er forskjellige og at hver enkelt
situasjon er unik. Når lærere og førskolelærere skal finne løsninger på
vanskelige situasjoner sammen med barn, er disse erfaringene mer verdt enn
statlig finansierte oppskrifter.
Men trenger ikke barn grenser? Etter mitt syn bygger
forestillingen om barns behov for grenser på feil premisser. I boka «Å sette
grenser» fra 2001 reflekterer den svenske psykologen Bengt Grandelius omkring
det faktum at barnet helt fra fødselen av erfarer livets egne grenser: «Barnet
tvinges for første gang til å fylle lungene med luft og begynne å puste. Det er
et krav livet stiller, en absolutt grense som livet setter opp mot den store og
selvsagte tryggheten barnet har følt i mors liv». Grandelius har et viktig
poeng i sin beskrivelse av «livet selv». Men fortsettelsen av resonnementet er
problematisk. Han trekker nemlig en direkte slutning fra det faktum at livet
setter grenser til en moralsk rett og plikt voksne har til å sette
grenser for barn. På en subtil måte erstattes forståelsen av grenser som
noe felles menneskelig til noe som gjelder spesifikt for barn.
Voksnes spesielle ansvar
Felles livsvilkår danner grunnlag for solidaritet mellom
mennesker. Solidaritet er å erkjenne at mennesker er like både med hensyn til
de eksistensielle grensene og med hensyn til det ukrenkelige menneskeverdet.
Solidaritetsprinsippet innebærer at elevenes respekt for læreren ikke er
motivert ut fra lærerens autoritære posisjon. Respekten for læreren har derimot
samme utgangspunkt som elevens selvrespekt og respekt for medelevene.
Et eksempel som dessverre har rot i virkeligheten, kan
illustrere dette: En gutt i niende kaller ei jente i klassen for «hore» og
andre kjønnsnedsettende uttrykk. Læreren kan reagere ut fra sin posisjon som
overordnet og definere språkbruken som brudd på skolens regler. Trussel om
eksklusjon fra klassens pizzakveld kan være et egnet PALS-virkemiddel.
Solidaritetsprinsippet tilsier derimot at læreren reagerer ut fra sin
solidaritet med jenta som utsettes for den verbale trakasseringen. Hendelsen
blir å forstå ikke bare som en krenkelse av hennes integritet, men også som en
krenkelse av det felles menneskelige. Problemet lar seg neppe løse gjennom
enkle oppskrifter. En overfladisk pizzapedagogikk er i seg selv en hån mot
viktige premisser for et godt samfunn. Belønning for å vise respekt reduserer
menneskers moralske ansvar til et spørsmål om vinning og tap. Mennesket
reduseres til en brikke i et spill.
Autoritær og konsekvent grensesetting er i strid med tanken
om anerkjennelse. Anerkjennelse av barn som likeverdige individer innebærer
ikke desto mindre at det stilles krav til dem. Voksne har et spesielt ansvar
for å bistå barn i å forholde seg kreativt og ansvarlig til de grensene livet
setter. Det betyr blant annet å vise respekt for andres personlige grenser. Det
kan bety å utfordre og overskride grenser ved å motvirke forhold som krenker
enkeltmenneskers livsutfoldelse. Det kan også bety å tilegne seg kunnskap om
den verden vi er del av og de fysiske og sosiale vilkår vi lever under.
Skolen som læringsarena og barns drivkraft til å lære
PALS markedsføres som et opplegg til bruk i skolen, men
programmet mangler referanser til skolen som læringsarena. Skolens læringsmiljø
sees ikke i sammenheng med undervisningsformer og faglig innhold. Programmet
følger i stedet følgende logikk: først må man skape ro og orden, så kan
undervisningen begynne.
I det berømte essayet «Deltakar og tilskodar» sier Hans
Skjervheim at et likeverdig møte mellom to individer er avhengig av at man
møtes i noe felles tredje. Dette tredje etableres ved at man deltar i den
andres problem og tar den andres synspunkter på alvor. Gode relasjoner blir
vanligvis etablert gjennom felles engasjement for noe utenfor selve relasjonen.
Relasjoner bryter sammen hvis vi mangler noe betydningsfullt å være sammen om.
For å skape et godt læringsmiljø kreves det at elevene involveres i å finne
fram til dette betydningsfulle. Grensesettingsprinsippet underkjenner barns
evne til å delta i slike prosesser.
Skolens fagområder kan forstås som konkretisering av
livskunnskap som gjør barn rustet til å forholde seg kreativt og ansvarlig til
de sosiale, kulturelle og fysiske grensene vi lever innenfor. Fagområdene gir
utallige muligheter for å etablere noe som vekker interesse, gir mening og
stimulerer barns nysgjerrighet. Belønningssystemene som beskrives i PALS bygger
på en forestilling om at barn er styrt av et ustoppelig ønske om kake og pizza.
Dette er å underkjenne barns drivkraft til å lære og betydningen av skolen som
læringsarena.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar