Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
«Kjære foreldre, det er våre barn. Vi skal bruke deres
kompetanser i framtiden. Vi skal leve av dem, og det er vi ikke sikre på om
dere kan sikre. Men dere kan få lov å låne dem i helgen hvis dere husker å gi dem
sunn og variert kost, leser for dem, sørger for at de ikke ser for mye på TV og
legger dem tidlig, så de er klare igjen mandag morgen!»
Denne fredagshilsenen er lagt i munnen på den danske staten i en kronikk av Thomas Hansen i avisa Information 25. januar. Hansen setter ord på den mistillit til vanlige foreldre og alminnelig hverdagsliv som ligger implisitt i myndighetenes ambisjoner for den oppvoksende slekt. Situasjonen er velkjent også i Norge. Her fødes alle barn som potensielle «drop-outs», og det er ingen grenser for hvilke tiltak som settes i verk for å hindre frafall og forbedre ungdommens skoleresultater. Støttet av eksperter som forteller om alt som kan gå galt i barns liv, tar myndighetene alle midler i bruk. Det er målstyring mot et mål i det fjerne, som vi kan se dersom vi tror sterkt nok på det. Den ene uka kommer forslaget om skolestart for femåringer fra Høyres utdanningspolitiske talskvinne. Hun viser til «all den kunnskap vi har» for å si at dette er den eneste veien å gå. Den neste uka lanserer Oslo kommune sin storsatsing på språkkartlegging av barn i barnehagen. Forskningsfunn som ikke dokumenteres, brukes for å legitimere tiltaket. I Agder-fylkene skal to timer daglig, voksenstyrt opplæring for alle 5-åringer få ned fattigdom og levekårsproblemer. Forskerne som står bak prosjektet, Mari Rege og Ingunn Størksen, ønsker på sikt å gjennomføre tiltaket i hele landet.
Enten målet er sosial utjevning, bedre PISA-resultater eller
økt konkurranseevne, hentes premissgrunnlaget fra en voksende ekspertkultur av
økonomer, spesialpedagoger og atferdsforskere. Samtidig setter man i system en
fundamental mistillit til både foreldre og profesjonelle, og det styres mot
helt andre mål enn det formålet Stortinget har vedtatt. Verner C. Petersen,
professor i økonomi ved Århus universitet, har gjennomført en rekke studier av
styringstendenser i offentlig sektor. Han beskriver disse tendensene slik: Hvis
man får i oppgave å nå detaljerte kvantitative mål, er det ingen tvil om at man
vil fokusere på å nå disse målene. Det egentlige formålet blir mistet av syne,
mens man bestreber seg på å nå mer eller mindre vilkårlige mål. Petersen hevder
at det er blitt viktigere å ha regler enn å tenke seg om: vi gjør det vi blir
målt på, framfor det som er viktig og riktig.
Kartlegging av barn
Et eksempel som belyser disse tendensene, er den økte bruken
av kartleggingsverktøy i barnehagen.
Sterke allianser mellom politikere som vil hindre at «alt
overlates til tilfeldighetene» (les: alminnelige barnehager med alminnelige
førskolelærere), og fagmiljøer som oppnår faglig prestisje ved å gi politikerne
det de vil ha, forklarer langt på vei hvorfor mange kommuner pålegger
barnehagene å bruke standardiserte kartleggingsverktøy. Produsentene av verktøy
tilbyr en vare som angivelig kan løse utdanningspolitiske floker. De hevder at
feil og mangler i barns utvikling kan oppdages tidlig. Det passer godt til
politikernes ønsker om bedre skoleprestasjoner, mindre frafall og sosial
utjevning. Resultatet er at produsentene får legge føringer for hvilket syn på
barn som gjøres gjeldende, og for barnehagens pedagogiske innhold.
Kartleggingsverktøyene betyr at helt andre mål og verdier
blir styrende enn barnehagens vedtatte formål, regulert i barnehageloven § 1.
Barnehagens formål er å ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme
læring og danning. Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt og
anerkjenne barndommens egenverdi, den skal være et sted for lek, fellesskap og
vennskap og fremme demokrati og likestilling.
Det lydige barnet som ideal
I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet
viser vi til kategoriene barn blir sortert i, når de vurderes ut fra de
vanligste kartleggingsverktøyene: «mestrer», «mestrer delvis» og «mestrer
ikke». Vi har forsøkt å identifisere hvilket barn produsenter av
kartleggingsmateriell ser for seg: Hva skal til for å bli et barn som mestrer?
Et lydig barn som gjør som voksne sier, er stikkord for det vi har funnet.
Kartleggingsverktøyene forholder seg i liten grad til
barnehagens formål. Begreper som danning, demokrati, vennskap og medvirkning er
fraværende. Det er helt andre verdier som kommuniseres. Mange av spørsmålene
barna vurderes ut fra, handler om å innordne seg sosiale konvensjoner. En
normal treåring er ifølge skjemaene en som kan sitte i ro på plassen sin, leke
uten å avbryte andre, følge regler, kle på seg selv og dekke på bordet. Rammene
for hva som er normalt, er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å
få merkelappen «mestrer ikke».
TRAS-skjemaene, som 4000 barnehageansatte i Oslo kurses i å
bruke, kritiseres ut fra både personvernhensyn og pedagogiske, etiske og
språkfaglige perspektiver. Språkforskere påpeker at kartleggingen innebærer
forenklinger som gjør at man ikke fanger kompleksiteten i barns språk.
Spørsmålet er også om det som måles, er hvor lydig barnet er. En 3–4-åring skal
kunne følge regler i lek som blir ledet av voksne og sitte på plassen sin når
det forventes at det skal sitte i ro. En 4–5-åring skal kunne sortere i
kategorier, leke uten å forstyrre andre, delta i frie aktiviteter på en adekvat
måte og følge sosiale spilleregler.
Den samme tendensen finner vi i kartleggingsverktøyet MIO
(Matematikken, omgivelsene og individet). Registreringen av barns matematiske
ferdigheter inkluderer spørsmål om barn kan dele med andre, rydde på plass
leker, følge instruksjoner og ha faste rutiner. I tillegg skal de kunne telle.
Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger, som står bak verktøyet,
bruker det også i forskning. «Stavangerprosjektet» følger 1000 barn fra de er
to til de er ti år. Et av forskningsfunnene er at barna ved toårsalder ikke
viser særlig interesse for å telle, og at de trolig er dårligere til å telle
enn barn i andre europeiske land. Dette omtales som bekymringsfullt, og blir
forklart med at barna leker for mye. Forskerne anbefaler at systematisk
opplæring får en større plass i norske barnehager, den frie leken mindre.
Premisset som legges til grunn, er at svake matematikkferdigheter tidlig i
livet er uopprettelig og vil få negative konsekvenser. Dette fremstilles som en
udiskutabel sannhet. Dermed definerer forskerne at det er normalt å telle til
ti når man er to år, og at det må settes inn tiltak overfor avvikerne.
Forebygging av atferdsproblemer
Der kartleggingsverktøy brukes for å stille «diagnosene»,
selges pedagogiske programmer som «medisinen». Vi kan nevne PMTO (Parent
Management Training), ART (Aggression Replacement Training), De Utrolige Årene
og Steg for steg. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske
barnehager, og at de opprinnelig er rettet mot barn og ungdom med store
atferdsproblemer. Til tross for forsøk på tilpasning til vanlige småbarn,
skinner angsten for det utagerende barnet som ikke tilpasser seg, gjennom.
Flere av programmene presenteres som lavterskeltilbud. Ut
fra gode intensjoner om et «helhetlig tilbud» og bedre samarbeid, omfatter de
gjerne både helsestasjoner, barnehager og foreldre. Vi har selv erfart å få
tilbud om å få en PMTO-veileder hjem for å få slutt på at barna ikke henger fra
seg jakka på knaggen og setter skoene på plass. En rekrutteringsstrategi hvor
ingen «problemer» er for små, signaliserer at foreldre kontinuerlig bør være på
vakt overfor tegn på uheldig utvikling hos barn.
Nye ekspertkulturer
Kartleggingsverktøyene og programmene utvikles primært av
fagmiljøer utenfor barnehagen. Det kan se ut som vi har å gjøre med
ekspertkultur der man er så trygg på sin egen ekspertise, at det blir
overflødig å vise til lov og forskrift eller hente legitimitet i barnehagens
fagtradisjon. Harald Grimen har skissert hvordan nye ekspertkulturer på kanten
av eller utenfor de tradisjonelle akademiske institusjonene får
definisjonsmakt. Et kjennetegn ved disse ekspertene, er at de påberoper seg den
kunnskapen politikerne vil ha. Der andre fagpersoner snakker om kompleksitet og
variasjon, uttaler de nye ekspertgruppene seg sikkert om aldersadekvat atferd
og om hvilke tiltak som skal til for å identifisere avvik. Atferdsforskere med
sikker, evidensbasert kunnskap passer som hånd i hanske med politikernes ønsker
om å dempe risikoen for uønskede tilstander som kan inntreffe i barnas liv.
Et demokratisk problem
Den viktige offentlige debatten hindres av ekspertenes
prestisjeprosjekter og stor politisk vilje til å rette oppmerksomhet mot alt
som kan gå galt. Vi får ikke debatter om hvordan barnehagen kan realisere sitt
formål. Ekspertene kan og vet, vi andre tar feil. Ved å gjenta sin «tidlig
innsats»-retorikk mange nok ganger, blir den sann. Når ekspertene vil det beste
for barna og for nasjonen, blir det nesten umulig å si i mot.
Innlegget ble første gang publisert som kronikk i Klassekampen 11. februar 2014.
Innlegget ble første gang publisert som kronikk i Klassekampen 11. februar 2014.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
