En tillitsbrist i utdannings-Norge

Av Solveig Østrem

Gjennom en uravstemning med historisk høy deltakelse og et entydig resultat, satte Utdanningsforbundets medlemmer en stopper for avtalen som ville frata dem fleksibiliteten som er nødvendig for å utøve læreryrket til beste for skolen og elevene. Lærernes rungende nei er et nei til detaljstyring, målehysteri, kommunalt kontrollregime og manglende tillit til profesjonen. Lærernes nei demonstrerer at tillit handler om gjensidighet: Når KS ikke viser tillit til lærerne, har lærerne heller ingen tillit til KS.

Vi står overfor en tillitsbrist i hele utdanningssektoren. Tillitsbristen kommer til uttrykk i smått og stort, og den preger arbeidsdagen til fagpersonale i barnehage, grunnskole, videregående skoler, universitet og høgskole. Situasjonen er alvorlig, fordi disse utdanningsinstitusjonene ikke kan realisere sitt samfunnsmandat uten tillit mellom oppdragsgiver og profesjon.

Barnehagelærere opplever det samme som lærere i grunnskolen: detaljregulering og manglende tillit. Kommuner som skilter med at de har «Norges beste barnehage» eller til og med «verdens beste» har stor tiltro til skjemaer, programmer og manualer og tilsvarende liten tiltro til førskolelærerens kompetanse.

Agderprosjektet, som vi har blogget om tidligere, er for tiden et av de mest hårreisende eksemplene på hvordan tillitsbristen settes i system. Stikk i strid med barnehagens formål og med barnehagelæreres kunnskap om barns utvikling og læring, vil prosjektlederne innføre individuelle læringsmål for barna. I prosjektbarnehagene skal alle femåringene utsettes for to timer voksenstyrt, strukturert undervisning hver dag. Barnehagen skal bli mer lik skolen. Et premiss for Agderprosjektet er at førskolelærere ikke kan noe om den form for læring som femåringene behøver, derfor skal de gjennom et eget opplæringsprogram. Prosjektlederne har verken tillit eller tiltro til førskolelærerne.

Barnehagelærere og over hele landet forteller hva det gjør med dem at jobben de gjør og kompetansen de har, ikke anerkjennes. Politikere og kommunaldirektører spør ikke barnehagelærerne hva slags kompetanseheving barnehagen trenger, men sender dem på en rekke kurs for at de skal lytte til svada fra eksterne aktører. I stedet kunne tiden vært brukt til å være sammen med barna. Barnehagelærere har stor lojalitet til barnehagens vedtatte formål, men det ser ut som dette er det første som blir ofret når styringskåte kommunaldirektører vil sette sitt fotavtrykk i barnehagen.

Utdanningsforbundets nestleder Steffen Handal har flere ganger pekt på skadevirkningene av at de politiske partiene sier en ting nasjonalt, og gjør noe helt annet lokalt. De nasjonale ambisjonene om å heve læreres status blir tomme ord når kommunene møter de samme lærerne med forventning om å innrette seg som funksjonærer i en hvilken som helst bedrift.

Knut Kjelstadli skriver i boka Akademisk kapitalisme om reformene i universiteter og høgskoler har gjennomgått de siste tiårene: De styres i økende grad som kunnskapsbedrifter, og utdanning er blitt en kommersiell industri. En av konsekvensene er at det ytre presset på institusjonene har økt, mens de demokratiske ordningene forvitrer og valgte kollegiale organer svekkes. En sterkere indre styring sikres «via ansatt ledelse fra toppen helt ned til enkeltinstituttene, ledere som har mandat fra, lojalitet og karriereforventninger knyttet til ledelsesnivået over, ikke til kollegene» (Kjeldstadli, s. 72).

Beskrivelsen passer nok også godt på dem som for tiden ansettes som skoleledere. Tidligere var idealet at rektor var «den beste blant likemenn». I dag er rektors lojalitet og karriereforventninger knyttet til ledelsesnivået over, altså til rådmannen eller utdanningsdirektøren i kommunen. Resultatet kan bli at skolen rekrutterer rektorer som kan vise at de «er i stand til å ta upopulære avgjørelser», og som har en tilbøyelighet til å herje fritt med sine medarbeidere.

En venn av meg, som i mange år har vært lærer i videregående skole, har en slik sjef. Han er en av disse dedikerte realfagslærerne, som skolen har et skrikende behov for. Fra elever, foreldre og kollegaer får han gode tilbakemeldinger. Siste fredag før sommeren, etter at elevene hadde fått ferie, var han på skolen fra ni til halv tolv for å pakke, sjekke de siste tingene og si ha det til kollegaer. Så dro han til Sverige for å feire midtsommer med sin svenske familie, vel vitende om at han gikk glipp av årets siste obligatoriske «jobb»: felleskaffen klokka tolv. Mandag morgen fikk han tekstmelding fra rektor: «Hei! Det virker som du ikke har fått med deg at fredag 20. juni var en vanlig arbeidsdag, og du var fraværende. Jeg ser meg derfor nødt til å trekke deg én dags lønn. Ha en fortsatt fin dag!"

Det ironiske er at grunnen til at fraværet ble lagt merke til, er at min venn nylig hadde fylt femti, og at dette skulle markeres på sommerlunsjen. Reaksjonen vitner om en ny styringslogikk: hvis du ikke er til stede for å ta imot blomster, har vi sanksjonsmidlene klare. At rektoren beveger seg i en juridisk gråsone, er så sin sak. Poenget her er å vise hvordan mistillit settes i system på subtile måter som ikke skaper en bedre skole, men en dårligere.

Vi som underviser ved høgskoler og universiteter, opplever det samme: økt kontroll, mindre tillit. Lederne våre snakker om det som kvalitetssikring. I realiteten er manglende tillit destruktivt for kvaliteten. Ikke bare fordi det ødelegger for arbeidsmiljøet, men også fordi det flytter oppmerksomheten bort fra det som er vårt egentlige mandat: å sikre at forskning og undervisning kommer samfunnet og studentene våre til gode.

Nylig fikk jeg og mine kollegaer ved fakultetet innkalling til to dager med felles program for planlegging av neste års undervisning. E-posten hadde følgende hilsen til slutt: «Planleggingsdagene er obligatoriske. Dersom du ikke kan delta, må du søke din leder om fritak.» Siden jeg begynte på høgskolen i 1998, har jeg aldri opplevd noe lignende. Det har alltid vært en selvfølge at man stiller på fellesarrangementer dersom de har relevans for arbeidet man er involvert i. Og det har alltid vært en stilltiende avtale om å prioritere tiden annerledes dersom noe haster, eller det oppsatte programmet er irrelevant med tanke på egen undervisning, eller man trenger ro for å få skrevet en doktoravhandling. Nå er det slutt på alle stilltiende avtaler, tilliten er erstattet av et tydelig hierarki («faglig ledelse», kalles det) og gjennomgripende systemer for arbeidsplanlegging.

Da realfagslæreren jeg kjenner, skrev på Facebook om hvordan han ble trukket i lønn pr SMS, fikk han mange bekreftelser på at andre lærere kjente seg igjen i fortellingen hans. Likevel var det flere som mente at han ikke burde fortelle åpent om hvordan en skoleleder agerer. Det var omtanke som lå bak pekefingeren: «for at du ikke skal få mer trøbbel enn du allerede har».

Men «trøbbelet» det her er snakk om, er ikke en personlig «konflikt» mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Trøbbelet ligger i den dysfunksjonelle styringsiveren utdanningssektoren for tiden er gjennomsyret av. Problemet ligger på systemnivå, men om systemet skal opprettholdes er det om å gjøre at «trøbbel» flyttes fra system til person. Hvis vi skal komme problemer på systemnivå til livs, er det desto viktigere at lærere ikke lenger taust aksepterer kontrollregimene de blir utsatt for, men lar de personlige fortellingene siver ut i det offentlige rom gjennom formelle og uformelle kanaler. Hvis alt gjøres personlig, får vi det Rasmus Willig kaller kritikkens u-sving: kritikken av dysfunksjonelle ordninger vendes tilbake til kritikeren og omdefineres til noe annet enn kritikk.

Tillitsbristen i skole og barnehage angår oss som samfunn, ikke bare den enkelte lærer og barnehagelærer. Kritikken av målehysteri, detaljstyring og manglende tillit har så langt vært ignorert av politikere nasjonalt og lokalt. Men nå er tilliten så tynnslitt, som Utdanningsforbundets leder så presist uttrykte det, at det ikke lenger er mulig å ignorere den.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Konstruerer atferdsproblemer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Forskningsrådets tildeling av forskningmidler innenfor FINNUT-programmet, blant annet til Agderprosjektet, aktualiserer debatten om fenomenet at gjengangere tildeles nye forskningsmidler basert på "funn" i egen forskning. Derfor republiserer vi her en kronikk som sto på trykk i Morgenbladet 26. april 2012. Kronikken er lest av mange og delt over 1100 ganger på Facebook, og sommeren 2013 fikk den nytt liv gjennom sosiale medier. Fortsatt er det behov for et kritisk søkelys mot strømmen av forskningsmidler som går til å identifisere – eller konstruere – vansker hos små barn. 

Det samles i dag inn enorme mengder personopplysninger om små barn. Hensikten er å identifisere avvik fra det normale og forebygge antisosial atferd i framtiden. Enkelte forskere hevder at de kan identifisere potensielt kriminelle ved spedbarnsalder. Psykolog Lars Wichstrøm ved NTNU har uttalt at han allerede fra fødselen av kan forutsi hvilke barn som vil utvikle problemer senere i livet. Oppvekstdirektør i Kristiansand, Arild Rekve, påstår at det er mulig å peke ut fremtidige NAV-klienter i barnehagen.

Identifiseringen av avvik foregår blant annet gjennom kartleggingsverktøy som brukes av barnehager og helsestasjoner. I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet har vi gått inn i de mest brukte verktøyene. Vi har stilt spørsmål om hvilket barn det er man er på jakt etter. Det man definerer som et normalt barn, er et lydig barn som ikke yter motstand, men følger regler og innordner seg. Verktøyene er utformet slik at mange barn får stempelet ”mestrer ikke”. Det mest alminnelige blir omgjort til noe som må rettes på eller forebygges.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Vi har stilt spørsmål om hvem som deltar i denne jakten. Det vi ser, er summen av kommersielle interesser, faglig prestisje og politisk styringsiver. Politiske ambisjoner om tidlig innsats og synlige resultater passer som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og programmer.

Vår tematisering av kommersialisering og habilitetsproblematikk i boka har skapt debatt i flere medier. I denne kronikken løfter vi fram et område som til nå ikke er debattert: forskning som representerer de samme tendensene.

Jakten på det normale barnet foregår også i forskningsprosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Forskningsdesign innrettes slik at helt alminnelige barn havner i en gråsone. Datamengden og detaljrikdommen er så stor at forskerne finner de feilene de leter etter. Jo flere tegn på avvik de finner, jo større er sjansen for nye forskningsmidler.

Det som skiller forskningsprosjektene fra kartleggingen som foregår i barnehagen, er at det er enda større faglig prestisje og enda større pengesummer i omløp. Vi har kjennskap til fire slike prosjekter: “Tidlig Trygg i Trondheim”, der det samles inn store mengder data om barna, blant annet gjennom gentesting. Flere foreldre har trukket seg fra prosjektet, og åpent kritisert det for å konstruere avvik hos barn. “Barn i Bergen”, hvor forskerne i den første fasen fant at en stor andel av barna hadde ”vansker”, men hvor halvparten av disse tre år senere ikke hadde dem lenger. “Mor og barn-undersøkelsen”, som eksempelvis fant vansker hos 41 % av de 12 000 femåringene undersøkelsen omfattet, og Atferdssenterets prosjekt “Barns sosiale utvikling”.

I januar i år kom en rapport, skrevet på oppdrag for Kunnskapsdepartementet (KD), med foreløpige resultater fra det sistnevnte prosjektet. Rapporten bygger på data om barna da de var 2 år. Den konkluderer med at barna i barnehagen er mer trassige og fysisk utagerende enn barn som passes hjemme. Konklusjonen trekkes på et tynt empirisk grunnlag. Forskjellene er så små at de knapt kan kalles forskjeller.

Det vi er mest spørrende til, er hensikten med prosjektet. Prosjektet følger barna fra de er 6 måneder og ut 2. klasse. 1100 barn og deres familier deltar. I prosjektbeskrivelsen kommer det fram at hensikten er å framskaffe kunnskap om utvikling av sosiale ferdigheter blant barn i Norge fra spedbarnsalderen av. Ved å identifisere risikofaktorer og tidlige uttrykk for atferdsproblemer vil man gjennom prosjektet forebygge antisosial og kriminell atferd.

Spørreskjemaet om 2-åringen inneholder en rekke spørsmål om han/hun slår, biter, sparker, stikker av, kaster ting på andre, lugger, dytter noen for å få viljen sin, ødelegger ting, gjør ting for å irritere andre, ser ulykkelig ut uten grunn, prøver å skjule at hun/han har gjort noe galt eller er trassig når hun/han blir bedt om å gjøre noe.

Voksne som tillegger 2-åringer intensjoner som dette, er ikke bare på kollisjonskurs med nyere småbarnsforskning. Vi vil påstå at de er farlige. Forestillingen om at 2-åringer handler som de gjør for å skade andre, kan få svært negative konsekvenser. Barn får en dårlig start på livet hvis de utsettes for voksne som “identifiserer” antisosiale egenskaper hos toåringer, som at de er “trassige” eller “aggressive”, på sviktende faglig grunnlag.

De fleste foreldre gir ikke 2-åringen ansvaret for det som går galt i de mange kreative eksperimentene og forsøkene på å finne ut av samspillet med andre barn og voksne. De aller fleste foreldre anstrenger seg til det ytterste for å forstå sitt barns intensjoner og har et vidt begrep om hva som er ”normalt”. Hvis en 2-åring griser til sofaen med blåbærsyltetøy fordi alle bamsene skal få mat, eller setter tennene i babyen for å se hva som skjer, vil foreldrene trolig bli både frustrerte og sinte. Men de færreste vil se en framtidig forbryter i 2-åringen.

Vi fikk kjennskap til spørreskjemaet som inngår i prosjektet “Barns sosiale utvikling”, fra en ansatt i en barnehage som reagerte på undersøkelsen. Selv følte vi umiddelbart et ubehag ved å lese spørsmålene i skjemaet, som mødre, førskolelærerutdannere og forskere. I ulike sammenhenger blir vi dessverre minnet om at det finnes voksne som totalt mangler respekt for barn. Det kan skje i det offentlige rom eller i avisenes nettdebatter. Det rettferdiggjør ikke forskning som dette. Tvert i mot.

Spørreskjemaet er ikke uten videre tilgjengelig. Det inngår ikke i rapporten. Når informasjon om forskningens mål og metoder ikke er offentlig tilgjengelig, åpnes det heller ikke for kritikk. Vår erfaring er at kritikk av denne form for forskning avvises. Enten blir kritikken omtalt som ideologisk, eller det hevdes at kritikerne ikke har kunnskap om denne typen forskning eller ikke liker slike forskningsmetoder.

Forskningsprosjektene vi viser til, gir seg ut for å være verdinøytrale. Det er de ikke. Slik forskning bidrar til en sterkt verdiladet forståelse av hva et normalt barn er.

Staten har en sentral rolle i jakten på det normale barnet. NFR betaler for forskningen, og problemstillingene er utarbeidet av KD i samarbeid med Atferdssenteret. Rapporten er dessuten revidert etter kommentarer fra KD. At oppdragsgiveren har innflytelse over forskningsresultater er et problem. Problemet består i at oppdragsgiver bestiller en bestemt type kunnskap og forskeren må tilpasse seg kravene som stilles.

Forskningsprosjekter som dette er ofte forutsigbare. De er primært egnet til å bekrefte på forhånd antatte sammenhenger og utvide forskernes eget revir. De får nye forskningsmidler, og i dette konkrete tilfellet har Atferdssenteret også ”medisin” å selge i form av blant annet foreldreveiledningsmodellen PMTO og atferdsprogrammet TIBIR.

Vår kjennskap til disse prosjektene gjør at vi velger å kritisere dem offentlig. Vi mener det bør rettes et kritisk søkelys på den statsfinansierte jakten på det normale barnet.



 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

En barnehagefaglig kapasitet

Av Solveig Østrem

Gunvor Løkkens forskning om de yngste barna i barnehagen, "toddlerne", har satt spor etter seg både nasjonalt og internasjonalt. Der utviklingspsykologien så "parallellek", fant Løkken lekende samspill, avansert kommunikasjon og toddlerkultur. Hun har siden 2008 vært professor i pedaogikk ved Høgskolen i Vestfold etter mange år ved Dronning Mauds Minne. I forbindelse med at hun nå velger å gå av med AFP, ble det nylig arrangert et fagseminar der omkring hundre fagfeller og studenter fra hele landet deltok. Temaene som har preget Løkkens forskningskarriere, gikk som en rød tråd gjennom programmet: Bernt Andreas Hennum snakket om danning, Eva Johansson om forskning med de yngste barna, Ellen Beate Sandseter om invervju og observasjon som metode. I det siste foredraget snakket Anne Greve, Morten Solheim og Turid Thorsby Jansen - kritisk og begeistret - om barnehagelæreryrket som profesjon.

Et arrangement som retter oppmerksomhet mot faget, ikke mot personen, er i Gunvor Løkkens ånd. Men en festmiddag ville vi ha! Til denne festen skrev jeg en sang. Hedersgjesen hadde selv ønsket seg "Kveldssang for Laffen" som allsang. Det ble i stedet "Kveldssang for Gunvor", med melodi og en og annen linje lånt av Prøysen. Når jeg velger å dele sangen her, er det først og fremst som en påminnelse om hvilken betydning Gunvor Løkkens forskning har hatt og fortsatt har for barnehagen, ikke minst for de yngste barna. At en av våre største kapasiteter innen barnehageforskning velger å gå av med pensjon ved 62 års alder, kan også ses som et apropos til hva som prioriteres og hva som ikke prioriteres i dagens forskningspolitiske klima.

Du Gunvor, vær snill nå, og hør litt på oss:

Vi kan ikke tro at du slutter til tross

for at vi har sagt at vi trenger deg nå.

Vi trenger ditt forskerblikk på de små

For din metodikk av kløkt og estetikk

gir mere av «fronesis» enn av ren teknikk.

En forskningsrapport av aller beste sort

forteller at ditt forskernavn er kjent og stort.

Og tiden er knapp for en alvorlig prat:

Du vil visst si opp fra ditt professorat,

men gjør du´kke det, kan du svært gjerne få

en tolv støkker grovbrød med mysost på.

Og vil du ha mer på tellekantmaner,

så kan du skrive søknader til NFR.

En ny strategi, en tellekantmagi,

der alt du gjør gir uttelling i NVI.*

At Gunvor skal slutte er skrekkelig trist.

Men blir du, så kan vi jo gjøre som sist:

At vi holder fortet et par timers tid,

mens du skriver oppfølgerboka di.

Din inspirasjon til improvisasjon

den tar vi med oss videre til diskusjon.

Vi vet at du lar din skarpe kommentar

bli rammet inn av mildheten du alltid har.

Når tall og indekser er blitt kvalitet,

så trenger vi sårt en professor som vet

at kunnskap og klokskap og mot og pasjon

er det som kan skape en profesjon,

som vet at magi og det som har verdi

kan finnes i en grøftekant med blåveis i.

De løp, og de lo, men nå vil vi nok tro

at toddlerne vil savne dine røde sko.

Du har visst bestemt deg – det toget har gått,

Vi innrømmer gjerne: vi skjønner deg godt.

For statens og høyskolens forskningsprofil

har lite av det som du vet må til

av pedagogikk og barnehageblikk

og det som ikke alltid syns i statistikk.

De lubne og små som lærer seg å gå,

blir tapere i dagens «FoU-butikk».

Din gave til oss, det er alt du har gjort.

Din forskning forsvinner jo ikke så fort!

Vi tar med oss alt du har gitt av deg selv.

Du er blant de store – det vet du vel!

For ditt perspektiv på småbarns hverdagsliv

er dannet av skarpsindighet og kraft og driv.

Og nå er det vi som følger på din sti,

mens du får du både månedslov og leksefri.

Vi gruer oss veldig til du skal dra hjem

til Nidarosdomen og Frode og dem

som bor i den byen ditt hjerte har kjær.

Vi ville så gjerne beholdt deg her!

Men takk skal du ha! For det som gjør oss glad’

er at du har gitt fra deg noe stort og bra

for barna især – d’er sikkert at det er.

En takk fra alle oss som er til stede her!

* NVI = norsk vitenskapsindeks (kjent som tellekantsystemet)

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Millioner til ideologibasert og politisert barnehageforskning

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Norges forskningsråd (NFR) kunngjorde nylig at 161 millioner kroner er fordelt til 21 prosjekter innenfor utdanningsforskning. Resultatet av tildelingen var som forventet: midlene til barnehageforskning, går til prosjekter som har til sikte å finne effekter av en mer skolelignende barnehage. Økonomer, psykologer og spesialpedagoger står bak prosjektene. Forskningsrådet satser med denne tildelingen stort på at den faglige definisjonsmakten over barnehagen tas bort fra barnehagen, profesjonen og fagmiljøene som utdanner barnehagelærere.

Et av prosjektene er «Agderprosjektet» som er ledet av økonomiprofessor Mari Rege og psykolog Ingunn Størksen. Forskningsrådet har ikke oppgitt hvor stort beløp som går til prosjektet, men i prosjektplanen går det fram at NFR finansierer 10 av de 42 millionene prosjektet vil koste.

Målet med prosjektet er å bekjempe fattigdom og levekårsproblemer i Agder-fylkene gjennom to timer voksenstyrt, strukturert undervisning i barnehagen hver dag. I en omtale av prosjektet i Klassekampen 13. februar framgår det at Rege og Størksen nærmest vet med sikkerhet hva som vil komme ut av det allerede før de har startet. De skriver: «Spesielt må vi undersøke hvordan barnehagen mer systematisk kan stimulere sosial og faglig læring og dermed bidra til at barn i større grad har samme læringsgrunnlag ved skolestart – og dermed likere muligheter for å lykkes i utdanningsløpet og arbeidslivet. Agderprosjektet vil bidra med slik kunnskap.» Rege og Størksen er sikre på at de vil finne slike sammenhenger. De stiller spørsmålet: «Er prosjektet en trussel mot barns trang til utforskning, lek, læring, medvirkning og glede?» Svaret har de klart på forhånd, det er enkelt og kortfattet: «Nei». Spørsmålet som da melder seg er: Hva skal vi med forskning til 42 millioner hvis vi kjenner resultatene på forhånd?

Et premiss for Agderprosjektet er at førskolelærere ikke kan noe om den form for læring som femåringene behøver, og at de ikke har tett nok kontakt med barna. Dette er basert på funn i forskningsprosjektet Skoleklar som er ledet av Størksen. Når «for liten kontakt mellom barn og voksne» forklares med manglende kompetanse og feil pedagogikk, redes grunnen for nye forskningsmidler. Det andre ville tolke som et varsko om hva nedbemanning og store barnegrupper kan føre til, tolker Rege og Størksen som mangel på kompetanse. De mener ansatte i barnehagen er for passive, at de har latt «medvirkningen ta helt overhånd» og ser på femåringene som så kompetente at de ikke trenger kontakt med voksne. Denne holdningen til førskolelærere ligger til grunn for at forskningsmillioner skal brukes til opplæring i å undervise femåringer.

Økt læringstrykk mot barnehagen er politisk, ikke faglig motivert. Agderprosjektet er et av mange eksempler på at politisert og ideologibasert forskning om barnehager støttes av myndighetene. Økonomiprofessor Rege er også NHOs viktigste premissleverandør for å ta til orde for å innføre læringsmål i barnehagen og skolestart for femåringer. Men det synet på barn og læring som legges til grunn for Agderprosjektet, har svært begrenset støtte i forskning.

Den danske forskeren Dion Sommer har nylig gjennomført en analyse av et flere hundre internasjonale forskningsartikler om hvordan små barn lærer mest effektivt og med størst langtidsvirkning. Konklusjonen er entydig: den form for opplæring Rege og Størksen vil ha i barnehagen, er ødeleggende for barns læring og utvikling. Småbarn som utsettes for klasserommets pedagogikk og disiplinering, har dårligere læringsutbytte på skolen enn barn som får leke mer fritt. De stiller dårligere forberedt til skolen, ofte med prestasjonsangst, de har mindre selvtillit og større atferdsproblemer. Den mest åpenbare grunnen er at barna ikke er kognitivt i stand til å takle strukturerte læringsaktiviteter i dette store omfanget.

Det som vekker størst bekymring hos Sommer, er motstanden blant de som forvalter fellesskapets ressurser mot å ta denne kunnskapen innover seg. Han kaller politikerne «tonedøve» overfor forskningsresultater som taler i mot tidlig opplæring og testkultur i barnehagen. I et intervju i tidsskriftet Første Steg sier han: Et flertall av danske forskere står for et helhetlig syn på omsorg, lek og læring, men disse forskerne blir oversett av det danske establishment, som foretrekker å låne øre til det mindretallet av forskere som propaganderer for tidlig innsats i form av strukturert opplæring. Forskningsrådets tildeling tydeliggjør at tendensen er den samme i Norge, kampen om forskningsmidler vinnes med ren propaganda.

Vi som er kritiske til prioriteringene, får stadig høre at vi argumenterer ut fra ideologi og «sterke meninger». Sommers analyse viser at det forholder seg motsatt: Ideen om at voksenstyrt, læringsrettet pedagogikk er viktig og nødvendig, bygger ikke på kunnskap eller forskning, men på en politisk vedtatt «sannhet». Sommers omfattende forskningsgjennomgang viser at den barnehagen Agderprosjektet, NHO og mange politikere ønsker, er direkte skadelig. Tildelingen fra Forskningsrådet er ikke overraskende, men den er allikevel rystende. Det er rystende at kritikken ignoreres, og at fellesskapets forskningsmidler forvaltes på en måte som vi vil kalle uforsvarlig.

Det er uforsvarlig å bevilge millioner til forskning som går på tvers av formålet for barnehagen, et formål også forskere er samfunnsmessig forpliktet til å ta hensyn til.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Dette innlegget står på trykk i Aftenposten 17. juni 2014.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.