Av Solveig Østrem
Gunvor Løkkens forskning om de yngste barna i barnehagen, "toddlerne", har satt spor etter seg både nasjonalt og internasjonalt. Der utviklingspsykologien så "parallellek", fant Løkken lekende samspill, avansert kommunikasjon og toddlerkultur. Hun har siden 2008 vært professor i pedaogikk ved Høgskolen i Vestfold etter mange år ved Dronning Mauds Minne. I forbindelse med at hun nå velger å gå av med AFP, ble det nylig arrangert et fagseminar der omkring hundre fagfeller og studenter fra hele landet deltok. Temaene som har preget Løkkens forskningskarriere, gikk som en rød tråd gjennom programmet: Bernt Andreas Hennum snakket om danning, Eva Johansson om forskning med de yngste barna, Ellen Beate Sandseter om invervju og observasjon som metode. I det siste foredraget snakket Anne Greve, Morten Solheim og Turid Thorsby Jansen - kritisk og begeistret - om barnehagelæreryrket som profesjon.
Et arrangement som retter oppmerksomhet mot faget, ikke mot personen, er i Gunvor Løkkens ånd. Men en festmiddag ville vi ha! Til denne festen skrev jeg en sang. Hedersgjesen hadde selv ønsket seg "Kveldssang for Laffen" som allsang. Det ble i stedet "Kveldssang for Gunvor", med melodi og en og annen linje lånt av Prøysen. Når jeg velger å dele sangen her, er det først og fremst som en påminnelse om hvilken betydning Gunvor Løkkens forskning har hatt og fortsatt har for barnehagen, ikke minst for de yngste barna. At en av våre største kapasiteter innen barnehageforskning velger å gå av med pensjon ved 62 års alder, kan også ses som et apropos til hva som prioriteres og hva som ikke prioriteres i dagens forskningspolitiske klima.
Du Gunvor, vær snill nå, og hør litt på oss:
Vi kan ikke tro at du slutter til tross
for at vi har sagt at vi trenger deg nå.
Vi trenger ditt forskerblikk på de små
For din metodikk av kløkt og estetikk
gir mere av «fronesis» enn av ren teknikk.
En forskningsrapport av aller beste sort
forteller at ditt forskernavn er kjent og stort.
Og tiden er knapp for en alvorlig prat:
Du vil visst si opp fra ditt professorat,
men gjør du´kke det, kan du svært gjerne få
en tolv støkker grovbrød med mysost på.
Og vil du ha mer på tellekantmaner,
så kan du skrive søknader til NFR.
En ny strategi, en tellekantmagi,
der alt du gjør gir uttelling i NVI.*
At Gunvor skal slutte er skrekkelig trist.
Men blir du, så kan vi jo gjøre som sist:
At vi holder fortet et par timers tid,
mens du skriver oppfølgerboka di.
Din inspirasjon til improvisasjon
den tar vi med oss videre til diskusjon.
Vi vet at du lar din skarpe kommentar
bli rammet inn av mildheten du alltid har.
Når tall og indekser er blitt kvalitet,
så trenger vi sårt en professor som vet
at kunnskap og klokskap og mot og pasjon
er det som kan skape en profesjon,
som vet at magi og det som har verdi
kan finnes i en grøftekant med blåveis i.
De løp, og de lo, men nå vil vi nok tro
at toddlerne vil savne dine røde sko.
Du har visst bestemt deg – det toget har gått,
Vi innrømmer gjerne: vi skjønner deg godt.
For statens og høyskolens forskningsprofil
har lite av det som du vet må til
av pedagogikk og barnehageblikk
og det som ikke alltid syns i statistikk.
De lubne og små som lærer seg å gå,
blir tapere i dagens «FoU-butikk».
Din gave til oss, det er alt du har gjort.
Din forskning forsvinner jo ikke så fort!
Vi tar med oss alt du har gitt av deg selv.
Du er blant de store – det vet du vel!
For ditt perspektiv på småbarns hverdagsliv
er dannet av skarpsindighet og kraft og driv.
Og nå er det vi som følger på din sti,
mens du får du både månedslov og leksefri.
Vi gruer oss veldig til du skal dra hjem
til Nidarosdomen og Frode og dem
som bor i den byen ditt hjerte har kjær.
Vi ville så gjerne beholdt deg her!
Men takk skal du ha! For det som gjør oss glad’
er at du har gitt fra deg noe stort og bra
for barna især – d’er sikkert at det er.
En takk fra alle oss som er til stede her!
* NVI = norsk vitenskapsindeks (kjent som tellekantsystemet)
