Kraften i det bedre argument

Av Solveig Østrem

Knut Erik Tranøys bok Vitenskapen – samfunnsmakt og livsform har vært del av årets sommerlektyre. Boka handler om vitenskapsfilosofi, eller nærmere bestemt vitenskapsetikk. Tranøy skriver kloke ting om forholdet mellom vitenskap, normer og verdier og om vitenskapssamfunnets normer, det vi tidligere har skrevet om under akronymet CUDOS. Tranøy skriver om vitenskapens fundamentale sannhetsforpliktelse. Den handler ikke om å finne en absolutt sannhet, men om forskeres forpliktelse til alltid å søke, begrunne og etterprøve sine argumenter.

At boka er utgitt i 1985, blir tydelig når forfatteren i forordet takker Marit Berge for «en førsteklasses jobb ved tekstbehandlingsmaskinen». Ellers er boka høyst aktuelt. Det kan likevel se ut til at de fleste av dagens utdanningspolitikere og forskningsdirektører har lagt denne form for kunnskapsfilosofi på hylla. Det ser nemlig ut til at sentrale vitenskapsteoretiske diskusjoner settes i en parentes når forskningsmidler prioriteres og fordeles. Årets tildeling av midler fra Forskningsrådets program for utdanningsforskning, tyder på at iveren etter å finne målbare effekter av tiltak rettet mot barn, har trengt til side de komplekse spørsmålene om kunnskap, makt og verdier. Støtten til Agderprosjektet, som er svært omdiskutert, kan tjene som eksempel på denne tendensen. Kritikken dreier seg blant annet om prosjektets metodiske innretning, og om at tiltakene som skal iverksettes bryter med etablert kunnskap om små barns læring og med barnehagens formål og verdier. Det er liten tvil om at forskerne bak prosjektene har til hensikt å gjøre et grundig og samvittighetsfullt arbeid for å øke kunnskapen om barnehage og skole. Men den ensidige vekten på «funn» som kan brukes i politikkutforming, kan bety at vi har gått inn i en epoke dominert av teorisvak utdanningsforskning.

Sommerlektyre

Jeg tror ikke dagens forskere er mer uetiske enn forskerne var før. Det nye er at vi presses inn i systemer som er så effektive, med publiseringsformer som er så knappe, at det er mindre plass de de lange resonnementene og mindre rom for forbeholdene. Den som vil gjøre karriere i akademia i dag, må ha nese for hvordan de skaffer seg forskningsmidler, de må lære IMRAD-strukturen for å få artikler på trykk i anerkjente, internasjonale tidsskifter, og de må skaffe seg nyttige nettverk. Men de vitenskapsfilosofiske diskusjonene og den grundige og kritiske etterprøvingen av argumenter og motargumenter, kan erstattes med en mer teknisk form for «vitenskapsteoretisk posisjonering». Et par linjer om hvordan forskningsetiske retningslinjer er ivaretatt, er det eneste man har «råd» til hvis man skal klare å holde seg innenfor det antall tegn tidsskriftene gir til disposisjon per artikkel.

Heller ikke i den offentlige debatten om utdanningsforskning og forskningsfinansiering er vitenskapsetikk et sentralt spørsmål for tiden. Der blir etiske og teoretiske perspektiver ofte redusert til et spørsmål om meninger, og det legges til grunn at den enkelte forsker kan mene hva som helst. Forskeren kan mene at et skolelignende barnehagetilbud vil bidra til å redusere sosiale forskjeller. Og så kan en annen forsker mene at et slikt brudd med barnehagens formål og tradisjon er uheldig for små barns læring og utvikling. På den måten blir det enkelt for politikere å finne forskere som kan bidra med faglig legitimering av «tidlig innsats»-tiltak som de allerede har bestemt seg for å gjennomføre. Dersom slike tiltak møter motforestillinger fra faglig hold, slik tilfellet er for Agderprosjektet, behøver ikke politikerne å forholde seg til substansen i motforestillingene. De kan bare vise til at det eksisterer «faglig uenighet» og fritt velge hvilke meninger de vil lytte til.

Knut Erik Tranøy skriver ikke om å ha meninger, men om å argumentere. Han er opptatt av den fundamentale forskjellen mellom å overtale og overbevise: «Å overtale en annen om p er å få den andre til å tro på p. Men å overbevise en annen om p er å gi den andre tilstrekkelig gode grunner til å tro at p er sann eller akseptabel.» Det er her kravet om etterprøvbare argumenter kommer inn. Overbevisning innebærer at man har argumenter som er gode nok til at de tåler kritisk etterprøving gjennom motargumenter, og åpenhet for å forkaste argumenter som ikke holder i møte med motargumenter. Vitenskapelig kvalitet handler i dette perspektivet verken om objektivitet i snever forstand eller om at ethvert argument, eller enhver mening, er like gyldig, men om kraften i det bedre argument, som Jürgen Habermas kaller det.

Vitenskapens sannhetsforpliktelse og overbevisningskravet er ifølge Tranøy to sider av samme sak. Overbevisning er ifølge Tranøy en spesiell form for overtalelse, overtalelse ved fornuftsgrunner. Nøkkelordet er «gode grunner». «Når vi argumenterer, er det bare «fornuftsgrunner» som er gode grunner», skriver Tranøy. Han viser til «det strenge bevis» som det klareste tilfellet, men det har vi stort sett bare i logikk og matematikk, og i formale vitenskaper. Som regel må vi nøye oss med grader av sannsynlighet, med belegg eller støtte i form av et argument eller et resonnement.

Tranøy nevner også andre måter å overtale på, som ikke er i samsvar med vitenskapens sannhetsforpliktelse. Du kan få meg til å godta noe som sant ved trusler, ved en pistol i nakken, ved bestikkelser, hjernevask, indoktrinering, ved retorikk og propaganda. Og ikke minst, skriver Tranøy, ved å påkalle autoriteter. Når forskerne bak Agderprosjektet hevder at læringsmål i barnehagen og voksenstyrt pedagogikk vil føre til sosial utjevning, ligner det eksempelvis mer på retorikk og propaganda, enn på «fornuftsgrunner». Her har man opplagt gode intensjoner, men ikke like gode argumenter. Å påkalle autoriteter er, og har trolig alltid vært, en vanlig strategi for å framstille noe som sant. Men i dag kalles de ikke autoriteter, de kalles nettverk, og forbindelseslinjene mellom forvaltningen, politikerne og de faglige aktørene, er ofte lite gjennomsiktige. Det er nærmest blitt viktigere å pleie (de uformelle) nettverkene enn å spisse argumentene.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.