onsdag 24. september 2014

Barnehagepolitisk dobbeltkommunikasjon



Av Solveig Østrem


19. september gjennomførte Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) sin årlige masterkreering. Dette er en seremoni der alle som har avlgt mastergrad det siste året, blir hyllet og får utdelt vitnemål eller diplom. Vi som har fagansvar for hvert av høgskolens åtte masterstudier holdt tale til hver våre studentgrupper. Her er min tale til masterkandidatene i barnehagepedagogikk og profesjonskunnskap.



Utdanningssektoren, og i særdeleshet barnehagefeltet, er for tiden preget av en ganske alvorlig form for schizofreni. På den ene siden sies det at barnehagen er viktig, og at den trenger mer kompetanse, mer faglig tyngde og et tydeligere fagspråk. På den andre siden kommuniseres det at barnehagen allikevel ikke er viktig: realiteten er at førskolelærere som tar mastergrad gjerne får en lønnsøkning på null lønnstrinn. Innsatsen som legges ned i å ta master belønnes med liten formell og reell anerkjennelse.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har i likhet med sin forgjenger en uttalt ambisjon å satse tungt på kvalitet i barnehagen. «Alle lærere skal ha mastergrad,» sa han for en stund siden. Det viste seg at det var en forsnakkelse, det var bare skolelærerne han mente. Vi får gi ham en sjanse til å hente seg inn igjen, men enn så lenge må vi nok konstatere at foreløpig er det schizofrenien som gjelder.

Dette betyr en ting: Det er dere som er dagens største helter! Dere fortjener den aller største anerkjennelsen! For dere har valgt å ignorere schizofrenien og bare høre på det ene øret. Dere har valgt å tro på at barnehagen er viktig, at kompetanse er viktig, at en faglig sterkere profesjon er avgjørende for at barnas stemme skal nå fram i støyen av alle som vil så mye med barnehagen. Dere har lagt sten på sten på sten, dere har lest og strevd, skrevet og strøket og skrevet om igjen, og gjennomført et krevende arbeid med masteroppgaven. Dermed har dere lagt viktige steiner til å bygge den kompetansen barnehagen trenger.

HBV har som akademisk institusjon og som profesjonshøgskole et samfunnsmandat som går ut på å bygge kompetanse som er relevant for samfunnet. Det betyr at vi også er nødt til å ignorere schizofrenien. Kanskje er det en stund til vi kan si: «Alle lærere skal ha mastergrad». Men vi har sagt at utdanningspyramiden skal ligge til grunn for våre strategiske valg: alle barnehagelærere skal kunne gå videre fra bachelor – til master – til Ph.D. Så det stopper ikke her: utfordringen er herved gitt. Ph.D neste! Vi vet i alle fall med sikkerhet at vi vil høre mer fra dere! Det er ingen tvil om at masterkandidater fra HBV vil gjøre seg gjeldende på barnehagefeltet i tiden som kommer.

Det har vært en fest og en fryd å følge dere gjennom disse årene. Dere har vist en fantastisk vilje til å trosse tvil og motstand og gå inn i avanserte akademiske diskusjoner, alltid med den lojaliteten til barna i barnehagen som kjennetegner førskolelærere som profesjonsutøvere. Det har vært kunnskap, danning, dømmekraft og skjønn, begreper som episteme, techne og fronesis har fått innhold og mening, og det har vært pedagogisk resonnering på høyt vitenskapelig nivå. Og det har vært humor og latter – jeg vil huske denne studentgruppa for all latteren – hvem visste vel at vitenskapsteori kunne skape latterbølger gjennom en forelesningssal?

Dette er blant de mange, mange tingene dere vet nå, og som dere i dag skal få et synlig bevis for – og  et hjertelig tillykke.


Masterkandidat Turid Baasland mottar diplom fra prorektor Merete Faanes.
Baasland har skrevet masteroppgaven "Først så kjente vi hverandre ikke." Hvilke erfaringer tar barn med seg fra barnehagen og hvordan kan de forstås?



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

tirsdag 23. september 2014

Kundepleie eller samfunnskritikk?



Av Svein Sjøberg



Dette innlegget er tidligere publisert som kronikk i Dagbladet 9. september 2014


Lever universiteter og høgskoler opp til idealene om fri og kritisk forskning og deltakelse i offentlig debatt? Idealene er der fremdeles, men de er under press i en verden der mye dreier seg om kunder, marked og penger. Forskere og deres institusjoner får uttelling på det de "produserer": studiepoeng og vitenskapelige artikler. Men de må ha ytterligere inntjening. De får oppdrag utenfra, de søker om forskningsmidler, og de legger inn anbud på utlyste midler. Bunnlinjetenkning og lojalitet til oppdragsgiver kan av og til stå i veien for faglige prioriteringer og akademiske idealer.

Min egen historie illustrerer poenget. For et år siden ble jeg tildelt UiO's pris for forskningsformidling, en virksomhet som for øvrig ikke teller i økonomisk forstand, blant annet fordi den er så vanskelig å måle. Da blir gleden over en slik pris ekstra stor, spesielt når begrunnelsen var knyttet til at jeg levde opp til akademiske idealer om en kunnskapsbasert kritisk holdning og argumentasjonsform.

Men hvor lenge var slangen i paradis? Deler av min popularisering er kritikk av en tiltakende måle-, test- og dokumentasjonskultur som preger skolen og andre deler av samfunnslivet. Men problemet er at jeg er ved et institutt som i stor grad er involvert i denne virksomheten. Store internasjonale tester er også store penger, og en problematisk budsjettbalanse er snudd til overskudd av denne testvirksomheten. I et slikt perspektiv er min offentlige kritikk av spesielt Pisa-prosjektet ikke spesielt populær blant dem som arbeider med dette, for å si det forsiktig. Riktig nok er det mange kolleger ved instituttet som har en tilsvarende faglig og ideologisk kritikk, men de skriver om dette i stort sett engelske fagtidsskrifter. Det gjør jeg også, men jeg velger også å ta debatten i media. Dagens testregime er ikke bare en rent faglig utfordring, saken har politiske og samfunnsmessige sider som angår et bredt publikum.

Men det blåser kalde vinder når man velger å gå ut offentlig med Pisa-kritikk. Jeg har fått grundig bank og personkarakteristikk av Kristin Clemet, som helt bevisst satte i gang Pisa-panikken i norsk skole. Det tåler jeg, og man får de fiender man fortjener. Verre er det å oppleve kalde skuldre og usynliggjøring på egen arbeidsplass. Bare ett eksempel på dette: Instituttet har en "skryteside" med medieklipp. Der finner man for de to siste årene et førtitall eksempler. Ingen av mine kronikker, radio- eller TV-opplegg er blant disse, enda jeg har flere titalls i samme periode. Kanskje tilfeldig? Men det er ikke bare Pisa-kritikken som synes glemt. Heller ikke andre medieinnslag med meg er tatt med. Jeg er ikke-eksisterende. Kanskje tilfeldig, det også?

Mange peker på at dagens spente situasjon i skolen har sin rot i endringer som fulgte i kjølvannet av det såkalte Pisa-sjokket. Stein Aabø traff spikeren på hodet her i Dagbladet (19. aug) ved å hevde at "oppmerksomheten rundt Pisa-undersøkelsen og nasjonale prøver har skapt et forventnings- og effektivitetspress i skolene. Det øker naturligvis byrden på den enkelte lærer. Dette fører også til at mer tid går til rapportering og byråkrati."

Det følgende bør derfor ha offentlig interesse: Det er dette instituttet som hele tiden har hatt hånd om Pisa. De var med på å skape Pisa-sjokket, da norsk skole fikk dommen "skoletaper", enda vi kom midt i laget blant de rike OECD-landene. "Pisa-sjokket ble en flying start for oss som nylig hadde overtatt ledelsen i Kunnskapsdepartementet", skriver Helge Ole Bergesen, Clemets statssekretær, i sin bok som kom rett etter at nye skolereformer var på plass. De samme Pisa-forskerne bidro til å foreslå og siden utvikle de nasjonale prøvene. Motivasjonen var utvilsomt å arbeide for en bedre skole, med mere vekt på kunnskap og læring. Det var forøvrig full politisk enighet om denne utviklingen. Senere fikk instituttet ansvaret for store deler av disse prøvene, dessuten Oslo-prøver og andre nasjonale og internasjonale tester. I dag er det 23 ansatte som er tilknyttet denne gruppa ved instituttet. De gjør sikkert en god jobb, men det kan diskuteres om denne tesingen i dag er til beste for skolen. Men slike oppdrag skaper arbeidsplasser og orden på økonomien. Ikke bare det, for i kjølvannet av Pisa-krisa følger det også satsinger på tiltak som skal rette opp situasjonen, og det kommer stipendiatstillinger og forskningsmidler. Hvis en ung forsker er ute etter å få en jobb, er Pisa-kritikk ikke noe godt sjekketriks.

Slik er for øvrig også situasjonen i andre land. OECD opererer som et globalt utdanningsdepartement, og Pisa er deres viktigste instrument. I nær sagt alle land oppstår Pisa-sjokk, for alle vil helst være på pallen i det man opplever som en slags IQ-test for hele nasjonen. Når det er 75 land med, kan ikke alle komme på pallen. Viktigere er det at Pisa faktisk ikke tester skolekunnskaper, og heller ikke bryr seg om de enkelte landenes læreplaner. Pisa-data sier heller ikke noe som helst om årsaker til verken gode eller dårlige resultater. Men likevel oppstår en slags panikk, og nasjonale myndigheter føler at "noe" må gjøres, de må vise handlekraft.

Det er interessant hvordan ulike regjeringer lanserer diametralt motsatte "forklaringer" på det de oppfatter som for svake resultater. Disiplin? Klassestørrelse? Lærerutdanning? Læringsstrategier? Tilbakemeldinger? Ledelse? Mer IKT? Tidlig innsats? Klarere kunnskapskrav? osv. Fantasien og kreativiteten blomstrer, men er stort sett helt uten forankring i Pisa-data.

Likevel: en rekke av tiltakene synes å gå igjen i mange land. I kjølvannet av Pisa kommer det nye læreplaner basert på Pisa-rammeverket, det blir mer testing, flere og tidligere karakterer, rangering av skoler og kommuner, lærerlønn etter prestasjoner, frie skolevalg og privatskoler. Og skolen og lærerne blir syndebukker, ofte rene mobbeoffer. Sverige er det beste eksemplet.

Nytt av året er at Pisa/OECD har inngått nært samarbeid med Pearson Inc., verdens største kommersielle aktør når det gjelder tester og undervisningsopplegg. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land. De selger tester som setter diagnosen, og selger sine undervisningsopplegg som medisin. Utdanning er nå en av verdens mest lukrative bransjer, og nå spiller Pearson på lag med selveste OECD. Det hører med til historien at Pearson er hovedsponsor for universitetsinstitutt som arbeider med tester og skoleutvikling. Usynlige bånd av lojalitet og gjensidig avhengighet blir vevd i det stille. Kritisk forskning på dette er i enhver forstand lite lønnsomt.

Denne konkrete saken er ett av mange eksempler på hva som skjer når forskere og universiteter i stadig større grad blir avhengig av eksterne midler. Det vokser fram en kultur av lojalitet og taushet. Selvsensur. Kanskje også frykt for synlige og usynlige represalier hvis man går ut offentlig. Unge forskere på utkikk etter jobb oppfatter selvsagt budskapet.






Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

fredag 19. september 2014

Forskning på akkord med forskningsetiske prinsipper



Av Mari Pettersvold



Et grunnprinsipp i forskning er at den er fri og uavhengig. Det er ikke tilfelle dersom forskningsmiljøer presses av kommersielle interesser til å gå på akkord med forskningsetiske prinsipper. Ved Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) forskes det på effekter på barns språk ved bruk av materiellet BRAVO i barnehagene. Målgruppa for prosjektet “Språkintervensjon i barnehagen” er barn i alderen 1,5 – 2,5 år. Styrere som har mottatt invitasjonen til å delta reagerer på innrettingen av dette prosjektet. Det har de god grunn til.

Forskningsprosjektet


«Me søker etter barnehagar som ynskjer å delta i dette prosjektet. I vedlegget finn du informasjon om prosjektet og søknadsskjema. Forsking i barnehagen er viktig for å få ny kunnskap. Vi ynskjer dykk velkomne til å delta i dette prosjektet og til eit framtidig og fruktbart samarbeid mellom barnehage/kommune og HiSF.»

Denne invitasjonen gikk ut til alle barnehageansvarlige i kommunen og barnehagestyrerne i Sogn og Fjordane fra HiSF i januar i år. Ifølge den vedlagte informasjonen ønsker HiSF å kartlegge effekten av språkstimulering over tid. Det sies at barn som får «lese- skrive- eller matematikk vanskar» (sic) i skolen, ofte har hatt lite ordforråd eller andre former for språkvansker. Forskerne vil se om språkstimulering i tidlig alder kan forebygge dette. Dette omtales som et pionerarbeid. Språkstimuleringen skal gjennomføres med BRAVO-materiell, som omtales som «ein kostnadseffektiv reiskap» for å støtte barn i språkutviklingen.

I korte trekk går prosjektet ut på å kartlegge barns språk før oppstart i utprøvings- og kontrollgruppene, deretter er det ti minutters daglig trening med BRAVO i to perioder; tre måneder høsten 2014 og tre måneder våren 2015. Etter at treningen er avsluttet testes og kartlegges det på nytt, i barnehagen og ved eventuelle positive effekter også etter skolestart: «Det er då av særskil interesse å kartlegge om det er mindre førekomst av lese-skrivevanskar i den gruppa som har fått språkstimulering med BRAVO verktøyet samanlikna med dei andre barna i klassen».

Alvorlige brudd på forskningsetiske prinsipper


Det er et grunnprinsipp at forskningen skal være fri og uavhengig. I retningslinjene fra den nasjonale komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora handler betydningen av fri forskning om å sikre seg mot ytre eller indre styring som går på tvers av blant annet økonomiske interesser som kan hindre forskeren i å være fri og uavhengig.

I informasjonen om forskningsprosjektet opplyses det at det må tas forbehold om at deltakelse kun er mulig med foreldres samtykke, og at det ikke skal foretas registreringer på individnivå. Når det gjelder bruk av BRAVO sies det kun «at dette er ei utprøving, og ein kan ikkje pr no seie at BRAVO har nytteeffekt». Det er et merkverdig forbehold om noe helt selvsagt, dersom man hadde slik viten falt grunnlaget for hele prosjektet bort. Det det ikke sies noe om, og som er det mest graverende er hva forbindelsen til BRAVO, eller Intempo AS som selger produktet, kan bety for grunnprinsippene om frihet og uavhengighet. Det er vanskelig å tenke seg at forskerne er helt frie til å konkludere med at det ikke finnes en eneste effekt som kan spores tilbake til BRAVO, eller i verste fall: at BRAVO tar fra barn lyst og evne til å lese.

Forskerne er ikke frie – de er bundet, og mye kan tyde på at det er også deltakerne. På Facebook-siden til BRAVO kan vi lese om deltakere som melder fornøyd tilbake om fint kurs! Det er uavklart hvilke uformelle forpliktelser som følger for de deltakende barnehagene som får dekket kurs og materiell til å gjennomføre prosjektet. Men det kan tenkes at det gir lite rom for det nødvendige kritiske blikket på materiellet og bruken av det. Bundetheten kan også forsterkes av at deltakelsen i prosjektet belønnes med at barnehagene får tilbud om å kjøpe materiellet i ettertid for halv pris.

Det er svært betenkelig at en høyskole som utdanner barnehagelærere setter i gang et forskningsprosjekt som går på tvers av utdanningens målsettinger for hva studentene skal lære om å arbeide med barns språk i utdanningen. Barnehagelærernes tilnærming til å utvikle barns språk er langt rikere, skjønns- og situasjonsbasert enn å benytte seg av «kostnadseffektive», standardiserte og kommersielle verktøy som man lærer å bruke på et sekstimers dagskurs. Dyktige barnehagelærere har også innsikt i at det ikke er i treningsøkter med BRAVO-materiellet (eller annet tilsvarende materiell) barnas ordforråd best kommer til uttrykk.


Foto fra avisa Firdas omtale av prosjektet


Vi har fått innsyn i prosjektet “Språkintervensjon i barnehagen” via barnehager som er invitert til å delta. Informasjonen om prosjektet, som ble sendt ut i januar 2014, står det at HiSF og StatpedVest er i dialog om samarbeid i forskingsprosjektet, og at en søknad til Norsk Forskingsråd er under planlegging. Vi har lett etter annen og ytterligere oppdatering om prosjektet, blant annet på HiSF’s nettsider, uten hell. Det kan se ut som om det er HiSF som har invitert med Intempo AS, og ikke motsatt: at HiSF forsker på oppdrag fra Intempo AS. Hvordan de har funnet fram til hverandre, sies det uansett ingenting om. I avisa Firda kan vi 12. juli lese at prosjektet er i gang med ca. 100 barn og at 22 barnehager meldte sin interesse.

Om BRAVO i den samme informasjonen står det at på stasjonene får barna se kort med ord, bokstaver, bilder og lyd i raskt tempo. Det de ser blir konkretisert ved at «barna får sjå, kjenne, lukte og smake det orda forestiller». BRAVO kan gå ut på at barna får «oppleve fem bokstavlydar og får sjå at den vaksne koplar lyden “b” til eit bilde av ein ball. På neste stasjon ligg det fem kort med ulike krydder og urter skriven med store raude bokstavar på eine sida og eit bilde av kvart krydder på baksida. Den vaksne har også tatt med ein av krydderurtene som barna kan smake på. På den tredje stasjonen ligg fem preposisjonar og den vaksne viser orda og demonstrer at hunden står oppå på bordet, no ligg han under bordet og så bortetter. På den siste stasjonen ligg materiell som barna har leika med tidlegare, og no får dei høve til å løyse enkle oppgåver saman med den vaksne. Eit døme er at bokstavane g r i s og kortet med ordet gris ligg klar. Då puslar dei i fellesskap ordet gris av dei fire bokstavane med gradvis mindre vegleiing for kvar gong dei er innom denne stasjonen.»




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

søndag 14. september 2014

Snart tre år og ganske god til å gjennomskue voksne



Av Vigdis Foss


Norske toåringer sløser visst bort tiden på uutnyttet lek i barnehagene, ikke er de best i verden til å telle heller, i følge målinger som kanskje sier noe om toåringers telleferdigheter – eller kanskje måler de noe annet? Førskolelæreren og barnehagejenten i denne fortellingen (bearbeidet tekst fra Barnehagefolk 1/2014) tar seg tid til å stoppe opp ved det som engasjerer. Sånn havner de på sneglekongress en våt høstdag:




Du er snart tre år og vil ut på tur. Først skal du kle på deg – varm genser, regntøy og støvler. Det tar sin tid, krever konsentrasjon og utholdenhet. Du er bestemt og vil «gjøre det selv», mens du i går lå langflat og «klarte ikke». Hjelpeløs i går, verdensmester i dag.

I trappen utenfor er det sneglekongress og turen tar en brå slutt. Vi huker oss ned og ser nærmere på skapningene med hus på ryggen. «En, to, tre, fire, fem», teller du konsentrert, «det er mange snegler! Den største er pappaen – den er mindre det er mammaen, og de tre små er babysneglene», peker du.
«Kan jeg ta på dem?»

Du venter på klarsignal. «Ja», svarer jeg, «men du må være forsiktig, de tåler ikke så mye.» Forsiktig rører du ved den ene med pekefingeren. Sneglen trekker seg straks inn i huset sitt. Du kvepper litt, du også: «Hvorfor gjør han det?» «Den ble nok redd. Kanskje den tror du er farlig, eller slem?» «Jeg er ikke slem», sier du bestemt. «Nei, du er ikke slem. Men det vet ikke sneglen, du er kjempestor og den er veldig liten.» «Ja, jeg er kjempestor og den er veldig liten», konstaterer du fornøyd.

«Se!» ler du og peker på brunsneglen som kommer seilende. «Den er mye større enn de andre».

«Kan jeg ta på den?»

Så sitter vi der i trappen – lenge. Du teller, forteller og spør. Jeg lytter og svarer på det jeg vet noe om, og sammen lurer vi på forskjellig om sneglers liv og levnet. 

Alt du kan og vet, kjære toåring, om tall, mengder, størrelser og deg selv! Men jeg kjenner deg, og du kjenner meg. Hvis jeg later som det er interessant og ber deg om å gi meg den spaden som ikke er grønn, eller om du kan hente tre klosser til meg, mens jeg sitter klar med kartleggingsskjemaet og slett ikke trenger tre klosser, da kommer du til å ignorere meg. For du er like god til å gjennomskue falske spørsmål som du er til å telle snegler – og «lekseprøver» interesserer deg ikke. 






Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.