Av Mari Pettersvold
Et notat fra Utdanningsdirektoratet om effekter av å gå i
barnehage er levert Ludvigsen-utvalget. Dette blogginnlegget handler om å se
kritisk på notatet.
Ludvigsen-utvalget ble oppnevnt av den rød-grønne
regjeringen den 21.juni 2013 for å utrede fremtidens skole. Utvalget leverte
onsdag 3.september den første delinnstillingen NOU 2014:7 Elevenes læring i fremtidens skole. Utvalget skal levere endelig
rapport 15.juni 2015. Utvalgets blogg finnes her.
Overleveringen har særlig blitt omtalt i Morgenbladet, hvor
Lena Lindgren har skrevet om OECD-serviliteten i utredningen og den PISA-positive
slagsiden. Klassekampen har også tatt opp sentrale sider ved utvalgets arbeid
(3. og 4. september), og den 6. september er Rune Slagstads innledningsforedrag,
som han fremførte under overleveringen, gjengitt. Slagstad er svært kritisk til
at utvalget lar PISA-undersøkelsene bli premissleverandør for norsk skole, og at
diskusjonene av dette valget uteblir.
Barnehagen vil også bli berørt i det utvalgets kommende
arbeid. Ludvigsen-utvalget mottok 7. mai 2014 et notat fra Utdanningsdirektoratet;
et svar på en bestilling som går ut på å utarbeide en oppsummering av relevant
nasjonal og internasjonal forskning om ”effekten” av å gå i barnehage. (Forfatterne
av notatet setter konsekvent ordet effekt i anførselstegn uten å forklare
hvorfor.)
Effektene
Notatet presenterer utbyttet av å gå i barnehage når det gjelder språk og leseferdigheter, kognitive ferdigheter, sosial og emosjonell
kompetanse og langsiktig, samfunnsmessig utbytte. Til slutt tar notatet opp
forskjeller i utbytte av barnehagedeltagelse, som betydningen av sosioøkonomisk
bakgrunn. For hvert tema presenteres internasjonal og norsk forskning. Forskningsfunnene
ramses opp uten andre forbehold enn at hva estimering av barnehagens «effekt»
baseres på vil variere; «Barnehage er ikke et uniformt tilbud og hva det vil si
å gå i barnehage vil variere mye på tvers av tjenestetype og land (s.2)». De
skriver videre på samme side:
«Om barns alder har betydning for
hva slags utbytte barnehagen kan gi har fått oppmerksomhet i forskningen. Ideen
her er at barnehagedeltagelse over en gitt tid ved f.eks. 2 års alder vil gi et
annet utbytte enn deltagelse over like lang tid ved f.eks. 4 års alder. For
eksempel ser den longitudinelle britiske EPPE-studien at alder ved barnehagestart
henger sammen med forskjellige utfall avhengig av sosioøkonomisk status.
Likevel er det vanskelig å trekke klare slutninger om hva barnas alder har å si
for utbyttet de har av å gå i barnehage. Longitudinelle studier vil det være
vanskelig å skille mellom hva som henger sammen med når et barn begynner i
barnehagen og hva som henger sammen med hvor lenge barnet har hatt
barnehageplass. Videre kan tidspunkt for barnehagestart ofte henge sammen med
andre underliggende faktorer. Eksperimenter hvor sammenlignbare grupper barn
mottar en sammenlignbar «barnehage behandling» ved ulike aldre er sjeldne og
vanskelige å gjennomføre.»
Dette betyr lite eller nær sagt ingenting så lenge de viktigste
forbeholdene ikke tas: som at dette er komplekse sammenhenger som ikke kan
måles som rene årsaksforhold, og følgelig sies det heller ikke noe om hvordan funnene
må betraktes eller kan fortolkes slik at vi eventuelt kan ha noe nytte av dem.
At barnehager må være gode
for at de positive effektene skal utløses, løses på sju linjer hvor det blir
beskrevet hva kvalitet i barnehagen er. Dette er både pussig og interessant
sett i lys av at det er satt av 20 millioner til det største norske barnehageforskningsprosjektet
som handler om å få mer innsikt i kvalitet i barnehagen.
Det ramses opp en rekke effekter, og kort sagt er det to
inntrykk jeg sitter igjen med: Har dette noe som helst relevans for det vi
driver med, og er det virkelig så puslete målsettinger vi har for barnehagen?
Barnehagen er ifølge notatet generelt bedre sammenlignet med
å være hjemme eller i uformelle passeordninger – ja, det skulle da bare mangle.
Man øker ordforrådet, leser bedre i 1.klasse, kjenner igjen flere ord og en
rekke lignende funn. Barn kan komme til å få bedre resultater på
kartleggingsprøver i både lesing og matematikk. Oppsummeringen (s.1) lyder
slik:
«Gode barnehager er positivt for
barns språklige og kognitive utvikling, særlig for barn fra vanskeligstilte
familier. Resultatene er mer variert når det gjelder følelsesmessig og sosial utvikling.
Slike ferdigheter kan utvikles og heves av gode barnehager, men det finnes også
studier som indikerer at barnehagedeltagelse under noen omstendigheter kan
henge sammen med utagerende adferd i tidlig alder. Den norske forskningen
speiler i stor grad internasjonale funn.»
Objektiv, nøytral og udiskutabel kunnskap
Det mest bemerkelsesverdige med hele notatet er at effektene
fremstilles om objektiv, nøytral og udiskutabel kunnskap. Opplagte spørsmål
forfatterne burde tatt hensyn til kunne være: Var det dette vi ville måle? Er
det heftet noe som helst usikkerhet til metoder? Finnes det ensidige
fortolkninger fra forskernes side? Hvilke premisser er studiene basert på? Det
de i stedet gjør, er at de sender en rekke tilfeldige forskningsfunn videre,
som svar på bestillingen, uten at funnene er gjort til gjenstand for analyse og
diskusjon. Når vi vet at dette i tillegg går til et utvalg som skal legge
føringer for fremtidens skole, er den manglende grundigheten enten enda mer
alvorlig eller helt motsatt: det er umulig å ta det på alvor.
Bjørn Vassnes i Klassekampen har skrevet innsiktsfullt om
den altfor store troen på overføringsverdien av longitudinelle studier
gjennomført i land som har få likhetstrekk med vårt eget. Notatet er kjemisk
fritt for slike overveininger. Vi har i denne bloggen tidligere skrevet om at
forskerne i Stavangerprosjektet som bekymrer seg for toåringer som ikke kan telle. Vi har påpekt metodiske svakheter ved studien og stilt oss spørrende til
at forskerne trekker den konklusjon at det lekes for mye, og telles for lite. I
Utdanningsdirektoratets notat står det bare (s.5):
«Sammenlignet med andre
undersøkelser viser det seg at toåringer i norske barnehager er dårligere til å
telle, men bedre i geometri f.eks. til å legge puslespill og følge instruksjon
med romlige begreper enn jevnaldrende i andre land. Og de har svært varierende
kunnskaper om tall og former.»
På tilsvarende måte gjengis funn fra Atferdssenterets forskningsprosjekt Barns sosiale utvikling, eller den såkalte BONDS – studien, som
(s.7) «finner at barn som begynner tidlig i barnehagen, har mer sosial
kompetanse enn andre barn ved toårsalder, men at de også har noe mer aggressiv,
trassig og normbrytende atferd.» Vi har tidligere kritisert
forskningsdesignet for dette prosjektet, med et spørreskjema som består av
lange lister med spørsmål om toåringers mulige problematferd som knapt gjør det
mulig å passere «feilfritt». På denne måten konstruerer Atferdssenteret
barn med atferdsvansker. Folkehelseinstituttets Mor- og barnundersøkelsen
finner at barn ikke utvikler atferdsvansker som følge av barnehagedeltakelse
(s. 7 i notatet). Dette er også et pussig funn, både at tematikken er verdt å
undersøke og det som legitimerer millionene: at det forskerne i rapportene fra
undersøkelsen svært gammelmodig kaller ulydighet, er en trussel mot folkehelsa.
Innsnevring
Dersom uheldig innsnevring er en konsekvens av å legge seg
flat for OECD`s skolepolitikk – som Slagstad og flere hevder, er innsnevring definitivt
tilfelle i dette notatet. Rune Slagstad spør hvordan man skal måle kritisk
tenkning, som han mener er det som har gjort norsk skole til det den er i dag. For
barnehagens del vil det være mulig å stille spørsmål om hvordan – eller om – vi
skal måle det vi kollektivt har blitt enige om at er dens formål, som er langt
videre og langt mer ambisiøst enn disse effektene som listes opp i notatet. Det
er kritikkverdig at et slikt notat er gått ut fra direktoratet som er satt til
å forvalte at barnehagen drives i samsvar med formålsparagrafen.
Effektstudier
Effektstudier har sin klare begrensning. Jeg gjentar det
igjen med fare for nok en gang å bli beskyldt for å «ikke like» slike studier,
og heller ikke synes det er legitimt at samfunnet vet hva vi får igjen for
milliardene som investeres i barnehagene.
Begrensningene handler om hvilke metoder det er mulig å utvikle for å
måle hva, og at det i praksis ser ut til at det er vanskelig å forene effektforskning
med krav til forskerens ydmykhet: om verdier som ligger til grunn for
forskningen, svakhetene som hefter ved metoden, at funnene ikke er udiskutable
sannheter og forskeren ikke er allvitende. Til det siste momentet tenker jeg
særlig på at det ikke kan være forskerens oppgave å foreslå tiltak. Et grelt
eksempel på dette er en doktoravhandling i samfunnsøkonomi som nylig ble omtalt
i Morgenbladet. Den ferske doktoren hadde kommet frem til at det ikke fantes
effekter verken for barna eller mødrene av å øke fødselspermisjonen, og at det
derfor burde diskuteres alternativer til dette svært samfunnsøkonomisk kostbare
tiltaket. Effektene som uteble var høyere karakterer på videregående skole og
økt lønn for mødrene. Ergo kunne barna like gjerne komme seg i barnehagen
hurtigst mulig, sånn omtrent seks uker gamle. Da snakker vi effekter!
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
