torsdag 11. september 2014

Fremtidens skole – og barnehage



Av Mari Pettersvold



Et notat fra Utdanningsdirektoratet om effekter av å gå i barnehage er levert Ludvigsen-utvalget. Dette blogginnlegget handler om å se kritisk på notatet.

Ludvigsen-utvalget ble oppnevnt av den rød-grønne regjeringen den 21.juni 2013 for å utrede fremtidens skole. Utvalget leverte onsdag 3.september den første delinnstillingen NOU 2014:7 Elevenes læring i fremtidens skole. Utvalget skal levere endelig rapport 15.juni 2015. Utvalgets blogg finnes her.

Overleveringen har særlig blitt omtalt i Morgenbladet, hvor Lena Lindgren har skrevet om OECD-serviliteten i utredningen og den PISA-positive slagsiden. Klassekampen har også tatt opp sentrale sider ved utvalgets arbeid (3. og 4. september), og den 6. september er Rune Slagstads innledningsforedrag, som han fremførte under overleveringen, gjengitt. Slagstad er svært kritisk til at utvalget lar PISA-undersøkelsene bli premissleverandør for norsk skole, og at diskusjonene av dette valget uteblir.

Barnehagen vil også bli berørt i det utvalgets kommende arbeid. Ludvigsen-utvalget mottok 7. mai 2014 et notat fra Utdanningsdirektoratet; et svar på en bestilling som går ut på å utarbeide en oppsummering av relevant nasjonal og internasjonal forskning om ”effekten” av å gå i barnehage. (Forfatterne av notatet setter konsekvent ordet effekt i anførselstegn uten å forklare hvorfor.)

Effektene

Notatet presenterer utbyttet av å gå i barnehage når det gjelder språk og leseferdigheter, kognitive ferdigheter, sosial og emosjonell kompetanse og langsiktig, samfunnsmessig utbytte. Til slutt tar notatet opp forskjeller i utbytte av barnehagedeltagelse, som betydningen av sosioøkonomisk bakgrunn. For hvert tema presenteres internasjonal og norsk forskning. Forskningsfunnene ramses opp uten andre forbehold enn at hva estimering av barnehagens «effekt» baseres på vil variere; «Barnehage er ikke et uniformt tilbud og hva det vil si å gå i barnehage vil variere mye på tvers av tjenestetype og land (s.2)». De skriver videre på samme side:

«Om barns alder har betydning for hva slags utbytte barnehagen kan gi har fått oppmerksomhet i forskningen. Ideen her er at barnehagedeltagelse over en gitt tid ved f.eks. 2 års alder vil gi et annet utbytte enn deltagelse over like lang tid ved f.eks. 4 års alder. For eksempel ser den longitudinelle britiske EPPE-studien at alder ved barnehagestart henger sammen med forskjellige utfall avhengig av sosioøkonomisk status. Likevel er det vanskelig å trekke klare slutninger om hva barnas alder har å si for utbyttet de har av å gå i barnehage. Longitudinelle studier vil det være vanskelig å skille mellom hva som henger sammen med når et barn begynner i barnehagen og hva som henger sammen med hvor lenge barnet har hatt barnehageplass. Videre kan tidspunkt for barnehagestart ofte henge sammen med andre underliggende faktorer. Eksperimenter hvor sammenlignbare grupper barn mottar en sammenlignbar «barnehage behandling» ved ulike aldre er sjeldne og vanskelige å gjennomføre.»

Dette betyr lite eller nær sagt ingenting så lenge de viktigste forbeholdene ikke tas: som at dette er komplekse sammenhenger som ikke kan måles som rene årsaksforhold, og følgelig sies det heller ikke noe om hvordan funnene må betraktes eller kan fortolkes slik at vi eventuelt kan ha noe nytte av dem.

At barnehager må være gode for at de positive effektene skal utløses, løses på sju linjer hvor det blir beskrevet hva kvalitet i barnehagen er. Dette er både pussig og interessant sett i lys av at det er satt av 20 millioner til det største norske barnehageforskningsprosjektet som handler om å få mer innsikt i kvalitet i barnehagen.

Det ramses opp en rekke effekter, og kort sagt er det to inntrykk jeg sitter igjen med: Har dette noe som helst relevans for det vi driver med, og er det virkelig så puslete målsettinger vi har for barnehagen?

Barnehagen er ifølge notatet generelt bedre sammenlignet med å være hjemme eller i uformelle passeordninger – ja, det skulle da bare mangle. Man øker ordforrådet, leser bedre i 1.klasse, kjenner igjen flere ord og en rekke lignende funn. Barn kan komme til å få bedre resultater på kartleggingsprøver i både lesing og matematikk. Oppsummeringen (s.1) lyder slik:

«Gode barnehager er positivt for barns språklige og kognitive utvikling, særlig for barn fra vanskeligstilte familier. Resultatene er mer variert når det gjelder følelsesmessig og sosial utvikling. Slike ferdigheter kan utvikles og heves av gode barnehager, men det finnes også studier som indikerer at barnehagedeltagelse under noen omstendigheter kan henge sammen med utagerende adferd i tidlig alder. Den norske forskningen speiler i stor grad internasjonale funn.»

Objektiv, nøytral og udiskutabel kunnskap

Det mest bemerkelsesverdige med hele notatet er at effektene fremstilles om objektiv, nøytral og udiskutabel kunnskap. Opplagte spørsmål forfatterne burde tatt hensyn til kunne være: Var det dette vi ville måle? Er det heftet noe som helst usikkerhet til metoder? Finnes det ensidige fortolkninger fra forskernes side? Hvilke premisser er studiene basert på? Det de i stedet gjør, er at de sender en rekke tilfeldige forskningsfunn videre, som svar på bestillingen, uten at funnene er gjort til gjenstand for analyse og diskusjon. Når vi vet at dette i tillegg går til et utvalg som skal legge føringer for fremtidens skole, er den manglende grundigheten enten enda mer alvorlig eller helt motsatt: det er umulig å ta det på alvor.

Bjørn Vassnes i Klassekampen har skrevet innsiktsfullt om den altfor store troen på overføringsverdien av longitudinelle studier gjennomført i land som har få likhetstrekk med vårt eget. Notatet er kjemisk fritt for slike overveininger. Vi har i denne bloggen tidligere skrevet om at forskerne i Stavangerprosjektet som bekymrer seg for toåringer som ikke kan telle. Vi har påpekt metodiske svakheter ved studien og stilt oss spørrende til at forskerne trekker den konklusjon at det lekes for mye, og telles for lite. I Utdanningsdirektoratets notat står det bare (s.5):

«Sammenlignet med andre undersøkelser viser det seg at toåringer i norske barnehager er dårligere til å telle, men bedre i geometri f.eks. til å legge puslespill og følge instruksjon med romlige begreper enn jevnaldrende i andre land. Og de har svært varierende kunnskaper om tall og former.»

På tilsvarende måte gjengis funn fra Atferdssenterets forskningsprosjekt Barns sosiale utvikling, eller den såkalte BONDS – studien, som (s.7) «finner at barn som begynner tidlig i barnehagen, har mer sosial kompetanse enn andre barn ved toårsalder, men at de også har noe mer aggressiv, trassig og normbrytende atferd.» Vi har tidligere kritisert forskningsdesignet for dette prosjektet, med et spørreskjema som består av lange lister med spørsmål om toåringers mulige problematferd som knapt gjør det mulig å passere «feilfritt». På denne måten konstruerer  Atferdssenteret barn med atferdsvansker. Folkehelseinstituttets Mor- og  barnundersøkelsen finner at barn ikke utvikler atferdsvansker som følge av barnehagedeltakelse (s. 7 i notatet). Dette er også et pussig funn, både at tematikken er verdt å undersøke og det som legitimerer millionene: at det forskerne i rapportene fra undersøkelsen svært gammelmodig kaller ulydighet, er en trussel mot folkehelsa.

Innsnevring

Dersom uheldig innsnevring er en konsekvens av å legge seg flat for OECD`s skolepolitikk – som Slagstad og flere hevder, er innsnevring definitivt tilfelle i dette notatet. Rune Slagstad spør hvordan man skal måle kritisk tenkning, som han mener er det som har gjort norsk skole til det den er i dag. For barnehagens del vil det være mulig å stille spørsmål om hvordan – eller om – vi skal måle det vi kollektivt har blitt enige om at er dens formål, som er langt videre og langt mer ambisiøst enn disse effektene som listes opp i notatet. Det er kritikkverdig at et slikt notat er gått ut fra direktoratet som er satt til å forvalte at barnehagen drives i samsvar med formålsparagrafen.

Effektstudier

Effektstudier har sin klare begrensning. Jeg gjentar det igjen med fare for nok en gang å bli beskyldt for å «ikke like» slike studier, og heller ikke synes det er legitimt at samfunnet vet hva vi får igjen for milliardene som investeres i barnehagene. Begrensningene handler om hvilke metoder det er mulig å utvikle for å måle hva, og at det i praksis ser ut til at det er vanskelig å forene effektforskning med krav til forskerens ydmykhet: om verdier som ligger til grunn for forskningen, svakhetene som hefter ved metoden, at funnene ikke er udiskutable sannheter og forskeren ikke er allvitende. Til det siste momentet tenker jeg særlig på at det ikke kan være forskerens oppgave å foreslå tiltak. Et grelt eksempel på dette er en doktoravhandling i samfunnsøkonomi som nylig ble omtalt i Morgenbladet. Den ferske doktoren hadde kommet frem til at det ikke fantes effekter verken for barna eller mødrene av å øke fødselspermisjonen, og at det derfor burde diskuteres alternativer til dette svært samfunnsøkonomisk kostbare tiltaket. Effektene som uteble var høyere karakterer på videregående skole og økt lønn for mødrene. Ergo kunne barna like gjerne komme seg i barnehagen hurtigst mulig, sånn omtrent seks uker gamle. Da snakker vi effekter!





Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.