Av Mari Pettersvold, Solveig Østrem og Morten Solheim
Dette innlegget sto på trykk i VG 1. juli 2012 som en kommentar til at forskere ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger hadde funnet at norske toåringer er dårligere til å telle enn toåringer i andre land. Saken er igjen blitt aktuell igjen etter at disse «funnene» er inkludert i et notat fra Utdanningsdirektoratet om forskning om effekten av barnehage. Derfor publiserer vi saken på nytt:
På Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger har forskere funnet at norske toåringer teller dårligere enn toåringer i andre land. Det er vanskelig å se at dette er et viktig funn. Likevel kan det få store konsekvenser for hva som vektlegges i en toårings barnehagehverdag.
Funnet er et resultat fra det såkalte Stavangerprosjektet.
Her kartlegges over 1000 barnehagebarn fra de er to til ti år gamle. Verktøyene
som brukes er skjemaer for å registrere barns ferdigheter på ulike områder.
Barnehageansatte fyller ut skjemaene, og forskerne samler inn og analyserer
materialet. Kanskje er det her bristen oppstår: I avstanden mellom barnets
verden og forskerens skjema på skrivepulten. Enhver som har daglig kontakt med
en toåring, vet at telling er av sekundær betydning i barnets liv. Likevel
mener forskerne ved Lesesenteret at vi her har et lite utnyttet potensial for
ferdighetstrening. Elin Reikerås uttaler: «Dette er et tankekors fordi vi har
veldig gode barnehager i Norge, der lek, omsorg og læring skal gå hånd i hånd.
Få har vel et ønske om at vi skal få en skolebarnehage, men mulighetene til å
lære nettopp gjennom leken er antagelig ikke så godt utnyttet som den kunne
vært.»
I prosjektet Reikerås leder er kartleggingsverktøyet MIO
(Matematikken - individet - omgivelsene) brukt til å samle inn data om barnas
matematikkferdigheter. Her måles barns evner - og vilje - til å gjøre
aktiviteter de blir bedt om: hente tre klosser, dekke på til fem, kle på seg i
riktig rekkefølge, finne fram klær det trenger når det regner, rydde leker
tilbake på riktig plass, dele en til hver og dele likt med en venn. Det er
selvsagt en besnærende tanke at leken kan brukes som verktøy for noe
«viktigere» enn leken selv. Eksempelvis matematiske ferdigheter. Problemet er
bare at i det dette skjer, vil det ikke være lek lenger. Ferdighetene som måles
i MIO, er eksempler på aktiviteter det er stor sannsynlighet for at barnet selv
ikke forstår som lek. Det er det heller ikke. Aktivitetene dreier seg snarere
om voksnes opplæring av barn.
Funnet av toåringers manglende telleferdigheter,
understreker den marginale betydningen forskningsprosjekter à la
Stavangerprosjektet har for barnehagebarn. Formålet med prosjektet er å få økt
kunnskap om barns utvikling og læring. Det er betimelig å spørre om fire
standardiserte kartleggingsverktøy, med snevre definisjoner av hvor barn skal
befinne seg på hvert alderstrinn, kan gi oss økt kunnskap om dette. En snever
inngang, gir snevre resultater. Et viktig spørsmål er hva resultatene fra
Stavangerprosjektet skal brukes til. Dersom det er slik at norske barn er
dårligere til å telle enn barn i andre land, hva er da den videre interessen av
dette faktum? Skal vi tro Lesesenterets presentasjon av Stavangerprosjektet er
et av målene å få økt kunnskap om barns utvikling, blant annet innenfor
matematikk. Det er skolens grunnleggende ferdigheter (lesing, skriving og
regning) som er hovedfokus i studien. En av grunnene til dette er at man ønsker
å bedre norske skolebarns resultater på PISA-testene. Derfor blir noen bekymret
på barnas vegne når de er så dårlige til å telle. Reikerås uttaler videre at
«Det er litt nedslående at barn i norske barnehager er dårligere til å telle
enn andre barn, for vi vet at det å ikke være interessert i matematikk tidlig
kan gi utslag senere. Det kan oppstå en ond sirkel ved at barnet vil unngå
situasjoner som innebærer telling. Dermed får de ikke det gode grunnlaget når
de begynner på skolen». Det Reikerås påstår at vi vet om hva toåringers
manglende telleferdigheter kan føre til, føyer seg inn i bekymringsideologi som
har liten rot i virkeligheten.
Det synes i dag å være en urokkelig tro på at alle
samfunnets problemer kan rettes ved tidligere innsats. Konsekvensen er en
hverdag for de aller yngste som vil bære preg av et langt større fokus på
ferdighetstrening enn i dag. Det mest betydningsfulle for barn - lek og venner
- får dermed trangere kår. Dette er ren matematikk. Et økt fokus på lek som
utgangspunkt for ferdighetstrening er en forskyving av barnehagens virksomhet i
feil retning. Ved å styrke dette grepet vil barnehagen bli mindre orientert mot
den aktiviteten hvor barn selv opplever å ha mest innflytelse. Og som de finner
mest mening i og har størst glede av. Det er ikke alltid det mest interessante
ved leken dreier seg om hvor mange rød og gule klosser man leker med. Og det er
ikke sikkert at det er barnehagebarna som skal rette det skjeve tårnet i Pisa.
Bloggen Mestrer,
mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
