Av Solveig Østrem
Nylig var jeg på foreldremøte for min nyslåtte
ungdomsskoleelev. Etter rektors velkomsthilsen og presentasjon av lærerteamet,
hadde helsesøster ordet. I åttende klasse skal alle elever til samtale hos helsesøster,
og alle skal måles og veies, fikk vi vite. Det ble sagt at dette var pålagt av
kommunen, og at det var et veldig viktig folkehelsetiltak for å forebygge
fedme.
Dette tiltaket kan umulig være viktig. Er ikke dette tvert i mot grenseløs sløsing med ressurser?
Jeg har en trettenåring som spiser helt vanlig mat hver dag
og beveger seg lett og greit både vertikalt og horisontalt. Ingen av foreldrene
hans er spesielt høye, så det blir nok ikke han heller, men alle kan se at han har vokst jevnt og
trutt siden han kom til verden i 2001. Han virker sant å si ganske normal når
jeg ser ham sammen med jevnaldrende. Det er slett ikke nødvendig å vite hvor
mye han veier for å fastslå at han ikke lider av fedme. Det samme vil jeg påstå
at er tilfelle for de aller fleste trettenåringer jeg kjenner. Så spørsmålet som
uvilkårlig melder seg er: Har ikke helsesøstre viktigere ting å holde på med
enn å veie alle disse ungdommene? Var det ikke snakk om knapphet på ressurser?
I 2001 ble det født 56348 barn. Nå vil altså
helsemyndighetene ha full oversikt over hvor høye disse barna og hvor mye de
veier. Det sier seg selv at krever mye tid å registrere slike opplysninger om
et så stort antall personer. I tillegg til tiden helsesøster bruker med vekt og
målebånd, må man regne med all den tiden det tar å gjennomføre registreringen
på en juridisk forsvarlig måte. Personopplysningsloven stiller strenge krav til
registrering, oppbevaring og sletting av sensitive opplysninger. Når det
gjelder barn, skal det i tillegg innhentes samtykke fra foreldre.

Dette er elementær juss. Et tilbud gitt gjennom kommunen kan
elever og foreldre takke nei til – uten å oppgi grunn. Verken nei’et eller
eventuelle begrunnelser skal registreres. Hvis det her er snakk om en nasjonal
undersøkelse og resultatene eksempelvis skal brukes i forskning, skal det
innhentes samtykke. I noen kommuner har foreldre fått et skriv om at de kan
reservere seg mot veiing av barna. Men dette holder ikke. Reservasjonsrett er
noe annet enn samtykke. Skal kommunen få opplysninger om trettenåringenes høyde
og vekt, skal det foreligge et positivt samtykke.
Det vil si at helsesøster må få «ja» fra elev og foreldre for å ha lov til å
veie eleven. Hun kan ikke be om å få et skriftlig «nei». Manglende samtykke
betyr nei.
Lokale og nasjonale myndigheter har i dag en ustoppelig iver
etter å vite alt om alle, og en klokkertro på at vi får et bedre samfunn – og
bedre helse – dersom man samler inn flest mulig opplysninger om flest mulig
barn. Intensjonene er de aller beste, men dessverre er det mer regelen enn
unntaket at jussen
erstattes av godhetsargumenter. Lov om personopplysninger har et prinsipp
om minimalitet og hensiktsmessighet. Jussen sier at man skal registrere
personlige opplysninger i så liten grad som mulig. Intensjonen om å veie 56348
trettenåringer er det motsatte av minimalitet. Hensiktsmessighet innebærer at
man må ha gode begrunnelser for innhenting av personopplysninger. Det er
vanskelig å se at det finnes gode grunner for masseveiing av barn og ungdom for
å finne ut at noen barn har helseplager som følge av overvekt.
Nasjonale
faglige retningslinjer for veiing og måling i helsestasjons- og
skolehelsetjenesten gir følgende begrunnelse for veiing av alle
åttendeklassinger:
«Amerikanske data tyder på at
puberteten (10-14 års alder) kan være en kritisk fase for utvikling av
overvekt, særlig blant jenter. De samlede målingene på 8. trinn vil gi svar på
hvordan barnebefolkningens vekstutvikling har vært i løpet av barneskolen. Sett
i sammenheng med samlede tall fra måling ved skolestart og på 3. trinn, kan de
danne grunnlag for evaluering av forebyggende tiltak i barneskolen.
Måleresultatene kan også danne grunnlag for planlegging av forebyggende tiltak
på ungdomsskoletrinnet.»
Dette framstår som en særdeles dårlig begrunnelse for å
bruke store ressurser på å veie alle landets åttendeklassinger. At intensjonene
er gode, kan dessverre ikke veie ikke opp for dårlige argumenter.
Det er foruroligende at helsesøters dyrebare tid skal brukes til å veie og måle sunne og friske trettenåringer. Det betyr at det at ressursene tappes uten at vi blir klokere. Kanskje blir vi dummere, fordi vi mister perspektivene og lar oss forlede til å tro at all denne veiingen gir kunnskap som er viktig for folkehelsen.
Det er foruroligende at helsesøters dyrebare tid skal brukes til å veie og måle sunne og friske trettenåringer. Det betyr at det at ressursene tappes uten at vi blir klokere. Kanskje blir vi dummere, fordi vi mister perspektivene og lar oss forlede til å tro at all denne veiingen gir kunnskap som er viktig for folkehelsen.
Bloggen Mestrer,
mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.