fredag 17. oktober 2014

Språkkartlegging i Oslobarnehagen

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem




Oslo kommune ønsker å innføre læringsmål i barnehagen og krav om dokumentasjon på at målene nås. Gjennom Prosjekt Oslobarnehagen er alle barnehager pålagt å bruke språkkartleggingsverktøyet TRAS (Tidlig Registrering Av Språkutvikling). I en artikkel i Første Steg dokumenterer Jon Kaurel at begrunnelsene for denne politikken har vært dels fraværende, dels tendensiøse og dels ganske komiske. Dette gjelder særlig der det refereres til forskning.

Oslo kommune henviser blant annet til James Heckmans forskning som finner sammenhenger mellom det å gi barn fra underpriviligerte hjem i USA på 1960- og 1970-tallet tidlig støtte (blant annet gjennom et førskoletilbud) og disse barnas evne til å klare seg senere i livet. Kaurel spør seg om det gir mening å overføre resultater fra et helt annet samfunn og en helt annen tid til dagens norske forhold. Hovedinnvendingen hans er imidlertid at Heckman bare sammenligner en liten gruppe «spesielle» barn som får et tilbud, med en annen liten gruppe «spesielle» barn som ikke får. «Kan det på noen som helst måte gi mening å overføre denne typen forskningsresultater på et norsk barnehagetilbud som i utgangspunktet når ut til alle som ønsker det?» spør Kaurel.

En annen studie det henvises til, er No Child Left Behind av Tarjei Havnes og Magne Mogstad. De har forsket på «barnehageeffekten» ved å se på livsløpet til mennesker som gikk i norsk barnehage på 1970-tallet. Kaurel påpeker at dette var lenge før barnehagen fikk en nasjonal rammeplan, og at dette var en barnehage fjernt fra de reguleringer og tiltak som ønskes i Prosjekt Oslobarnehagen. Kaurel mener derfor henvisningen blir komisk:

Henvisning til Havnes og Mogstad blir derfor nokså komisk når den norske barnehagens sosialpedagogiske tradisjon angripes: «Barnehagen er ikke lenger bare et omsorgstilbud, men en viktig første del i utdanningsløpet som kan redusere sosiale forskjeller og sikre tidlig innsats for barn som trenger det.» For det er jo nettopp dette som er konklusjonen til Havnes og Mogstad – at det bortimot totalt uregulerte barnehagetilbudet på 1970-tallet (les: norsk barnehages sosialpedagogiske tradisjon) både har skapt sosial utjevning og mer likestilling mellom kjønnene.»

Prosjekt Oslobarnehagen henviser videre til forskningsresultater som det er usikkert om i det hele tatt eksisterer. Kaurel har undersøkt hvilke kilder Oslo kommune bygger på når det sies at «forskning tyder på at frafall senere i utdanningsløpet kan skyldes svake språkferdigheter allerede i førskolealder», og at «norskferdigheter ved skolestart bestemmer 40 % av resultatene ved avgangseksamen». Kaurel skriver følgende om hvordan han har lett etter kilden for påstanden om de førti prosentene, uten å finne noe:

«Dessverre har man ikke tatt seg bryet med å referere til kilden for dette utsagnet, men jeg fant det gjengitt i forelesningsfoilene til Unni Espenakk og Margaret Klepstad Færevaag (begge medlemmer av TRAS-gruppen), brukt i Statpeds TRAS-kurs som alle ansatte i Oslos kommunale barnehager har måttet gå på. Dette brakte meg videre til Statpeds nettsider der påstanden gjentas, men nå med referanse til Åse Kari H. Wagner og Jørgen Frost (også begge disse medlemmer av TRAS-gruppen).

Etter noen søk kom jeg frem til en artikkel de to har publisert på nettstedet forebygging.no (en kunnskapsbase for rusforebyggende og helsefremmende arbeid). Wagner og Frost (2012) skriver: «Vi vet i dag fra anerkjent forskning at de språklige forutsetningene barn har når de begynner i 1. klasse, bestemmer 40 % av resultatet på deres avgangseksamen.» Men det finnes ingen kildehenvisning! Jeg kontaktet Wagner og Frost for hjelp til å finne studien de støtter seg til, men svaret jeg fikk, var forstemmende – Wagner og Frost har ingen referanse til den «anerkjente forskningen», utover å tro at det gjelder en norsk studie de har lest om i Aftenposten.»

Det er med andre ord gode grunner til å se kritisk på såkalte «forskningsfunn». Kaurel bemerker at det er liten grunn til å betvile at det kan finnes statistiske sammenhenger mellom tidlig språklig fungering og senere vellykkethet i skole og arbeidsliv.

«Men overdreven tro på at slike sammenhenger kan styres, sauset sammen med det stadig gjentatte faktum at omtrent 25 prosent av førsteklassingene i Oslo har behov for særskilt norskopplæring, skaper en feilslutning: Det at ikke alle barn i Oslo kan norsk ved skolestart, betyr ikke automatisk at ingen i barnehagene er i stand til å oppdage dem for å arbeide for å fremme norsktilegnelsen deres.»

Det som ifølge Kaurel legges for dagen, er en overdreven tro på at språkkartlegging vil løse problemene, uten å ta innover seg helt andre utfordringer som ligger i det å skape gode språkmiljøer i hardt pressete barnehager med mange barn av ulike nasjonaliteter.
  

 

Faksimile fra Første Steg


Jon Kaurels artikkel «Språkkartlegging i Prosjekt Oslobarnehagen – om forsøk på styring av pedagogisk praksis» er publisert i Første Steg nr. 3 2014. Artikkelen kan leses i sin helhet her.



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.