Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Oslo kommune ønsker å innføre læringsmål i barnehagen og krav
om dokumentasjon på at målene nås. Gjennom Prosjekt
Oslobarnehagen er alle barnehager pålagt å bruke språkkartleggingsverktøyet
TRAS (Tidlig Registrering Av Språkutvikling). I en artikkel i Første
Steg dokumenterer Jon Kaurel at begrunnelsene for denne politikken har vært
dels fraværende, dels tendensiøse og dels ganske komiske. Dette gjelder særlig der det
refereres til forskning.
Oslo kommune henviser blant annet til James Heckmans
forskning som finner sammenhenger mellom det å gi barn fra underpriviligerte
hjem i USA på 1960- og 1970-tallet tidlig støtte (blant annet gjennom et
førskoletilbud) og disse barnas evne til å klare seg senere i livet. Kaurel spør
seg om det gir mening å overføre resultater fra et helt annet samfunn og en
helt annen tid til dagens norske forhold. Hovedinnvendingen hans er imidlertid at
Heckman bare sammenligner en liten gruppe «spesielle» barn som får et tilbud,
med en annen liten gruppe «spesielle» barn som ikke får. «Kan det på noen som
helst måte gi mening å overføre denne typen forskningsresultater på et norsk
barnehagetilbud som i utgangspunktet når ut til alle som ønsker det?» spør
Kaurel.
En annen studie det henvises til, er No Child Left Behind av Tarjei Havnes og Magne Mogstad. De har forsket på
«barnehageeffekten» ved å se på livsløpet til mennesker som gikk i norsk
barnehage på 1970-tallet. Kaurel påpeker at dette var lenge før barnehagen fikk en nasjonal rammeplan, og at dette var en barnehage fjernt fra de reguleringer og tiltak som ønskes i
Prosjekt Oslobarnehagen. Kaurel mener derfor henvisningen blir komisk:
Henvisning til Havnes og Mogstad blir derfor nokså komisk når den norske barnehagens sosialpedagogiske tradisjon angripes: «Barnehagen er ikke lenger bare et omsorgstilbud, men en viktig første del i utdanningsløpet som kan redusere sosiale forskjeller og sikre tidlig innsats for barn som trenger det.» For det er jo nettopp dette som er konklusjonen til Havnes og Mogstad – at det bortimot totalt uregulerte barnehagetilbudet på 1970-tallet (les: norsk barnehages sosialpedagogiske tradisjon) både har skapt sosial utjevning og mer likestilling mellom kjønnene.»
Prosjekt Oslobarnehagen henviser videre til forskningsresultater som det er usikkert om i det hele tatt eksisterer. Kaurel har undersøkt hvilke
kilder Oslo kommune bygger på når det sies at «forskning tyder på at frafall
senere i utdanningsløpet kan skyldes svake språkferdigheter allerede i
førskolealder», og at «norskferdigheter ved skolestart bestemmer 40 % av resultatene
ved avgangseksamen». Kaurel skriver følgende om hvordan han har lett etter
kilden for påstanden om de førti prosentene, uten å finne noe:
«Dessverre har man ikke tatt seg bryet
med å referere til kilden for dette utsagnet, men jeg fant det gjengitt i forelesningsfoilene
til Unni Espenakk og Margaret Klepstad Færevaag (begge medlemmer av
TRAS-gruppen), brukt i Statpeds TRAS-kurs som alle ansatte i Oslos kommunale
barnehager har måttet gå på. Dette brakte meg videre til Statpeds nettsider der
påstanden gjentas, men nå med referanse til Åse Kari H. Wagner og Jørgen Frost
(også begge disse medlemmer av TRAS-gruppen).
Etter noen søk kom jeg frem til
en artikkel de to har publisert på nettstedet forebygging.no (en
kunnskapsbase for rusforebyggende og helsefremmende arbeid). Wagner og Frost
(2012) skriver: «Vi vet i dag fra anerkjent forskning at de språklige
forutsetningene barn har når de begynner i 1. klasse, bestemmer 40 % av
resultatet på deres avgangseksamen.» Men det finnes ingen kildehenvisning! Jeg
kontaktet Wagner og Frost for hjelp til å finne studien de støtter seg til, men
svaret jeg fikk, var forstemmende – Wagner og Frost har ingen referanse
til den «anerkjente forskningen», utover å tro at det gjelder en norsk
studie de har lest om i Aftenposten.»
Det er med andre ord gode grunner til å se kritisk på
såkalte «forskningsfunn». Kaurel bemerker at det er liten grunn til å betvile
at det kan finnes statistiske sammenhenger mellom tidlig språklig fungering og
senere vellykkethet i skole og arbeidsliv.
«Men overdreven tro på at slike
sammenhenger kan styres, sauset sammen med det stadig gjentatte faktum at
omtrent 25 prosent av førsteklassingene i Oslo har behov for særskilt norskopplæring,
skaper en feilslutning: Det at ikke alle barn i Oslo kan norsk ved skolestart,
betyr ikke automatisk at ingen i barnehagene er i stand til å oppdage
dem for å arbeide for å fremme norsktilegnelsen deres.»
Det som ifølge Kaurel legges for dagen, er en overdreven tro
på at språkkartlegging vil løse problemene, uten å ta innover seg helt andre
utfordringer som ligger i det å skape gode språkmiljøer i hardt pressete barnehager
med mange barn av ulike nasjonaliteter.
 |
| Faksimile fra Første Steg |
Jon Kaurels artikkel
«Språkkartlegging i Prosjekt
Oslobarnehagen – om forsøk på styring av pedagogisk praksis» er publisert i Første Steg nr. 3 2014.
Artikkelen kan leses i sin helhet her.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
