Av Solveig Østrem
Som forsker er man forpliktet til å forholde seg til vitenskapens
grunnleggende etos og til
vitenskapssamfunnets forskningsetiske
retningslinjer. All forskning er underlagt krav om åpenhet, uavhengighet, vitenskapelig
redelighet og etterprøvbarhet. Felles for alle fag er også kravet om fagfellekontroll.
I en tid da utdanningsinstitusjonene møter et uttalt krav om
effektivitet og inntjening, er forskningsetikken desto viktigere. Konkurransen
om forskningsmidler institusjonene imellom, og om å oppnå flest
publiseringspoeng, kan sette etiske standarder under press. Jeg har tidligere
skrevet om det forskningsetiske dilemmaet som følger av systemer som er så
effektive, med publiseringsformer som er så knappe, at det knapt blir plass til
grundig, kritisk etterprøving av argumenter og motargumenter.
Med ambisjonene om å publisere mest mulig, følger en form
for masseproduksjonen av vitenskapelige publikasjoner. Stort omfang av
publikasjoner kan opplagt gå på bekostning av kvalitet. Høyt tempo i akademia
kan gjøre lettvinte løsninger fristende. Også fagfellene har det travelt. Førsteamanuensis Ole Bjørn Rekdal ved Høgskolen i Bergen hevder i en kronikk på nettstedet forskning.no at tvilsom kildebruk truer kvaliteten i forskningen. Jeg tror han har et poeng.
Jeg har sett mange eksempler på at det fires på kravet til
god henvisningsskikk. Både når jeg vurderer tekster på oppdrag fra
forlag og tidsskrifter, og når jeg leser vitenskapelige publikasjoner som har
vært gjennom fagfellekontroll, blir jeg slått av hvor mye det slurves med
referanser. Det er særlig tre ting som går igjen.
For det første er det tilfellene der det er uklart hva det
refereres til, altså der det er manglende samsvar eller i beste fall uklar
forbindelse mellom det som står i teksten, og referansen som er oppgitt i
parentes.
For det andre er det alle de overlessede parentesene der man
har pøst på med referanser, som for å gi faglig tyngde til egne påstander.
Eller som erstatning for faglige argumenter. Eller for å «dokumentere» det
selvsagte.
For det tredje er det alle sidehenvisningene som mangler. Uten
sidehenvisning er det i praksis umulig å gå til kildene for å finne mer
informasjon, eller for å vurdere om tekstene det refereres til er korrekt
gjengitt og om tolkningene er rimelige. Likevel er manglende sidehenvisning så utbredt at man kan kalle det en tradisjon. Denne praksisen er omtalt i boka Skrive for å lære. Skriving i høyere
utdanning av Olga Dysthe, Frøydis
Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel:
«Vi er kjent med at man i enkelte fagmiljøer
instruerer studentene til ikke å bruke sidehenvisninger ved referat,
bare ved sitat. Dette mener vi er en uheldig praksis» (s. 105).
Flere jeg har snakket med, sier at de tilhører en tradisjon
der man ikke oppgir sidetall ved referat, parafrasering eller indirekte sitat.
Noen viser til at man i APA-stilen ikke oppgir sidetall annet enn ved direkte
sitat. Jeg er uenig i denne tolkningen av APA-manualen. Der heter det det blant
annet:
«To cite a specific part of a source, indicate
the page, chapter, figure, table, or equation at the appropriate point in the
text» (s. 179).
I neste setning understrekes det at man alltid skal oppgi
sidetall ved sitat (quotations). Men det står ikke at sidetall skal eller kan
utelates ved indirekte sitat eller referat. Regelen er mest mulig nøyaktig
henvisning. Om parafrasering
sier APA-manualen følgende:
«When paraphrasing or referring to an idea
contained in another work, you are encouraged to provide a page or paragraph
number, especially when it would help an interested reader locate the relevant
passage in a long or complex text» (s. 171).
Man oppfordrer altså til å oppgi sidetall for å hjelpe
leseren å finne fram i lange og komplekse tekster. Hensynet til leseren, og til
forskersamfunnet, har ut fra forskningsetiske hensyn et mer overordnet mål.
Nøyaktige kildehenvisninger er rett og slett nødvendig ut fra kravet til
etterrettelighet. Særlig i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, der
forskningens troverdighet ikke som i naturvitenskapen ligger i beviset, men i
argumentene, er det avgjørende at det er mulig å undersøke hva
argumentasjonen bygger på.
Forskningsetiske
retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi inneholder
et eget punkt om god henvisningsskikk. Der
får man en pekepinn på hvor nøyaktig man bør være når man oppgir kilder:
«Alle er forpliktet til å gi mest
mulig nøyaktige henvisninger til den litteratur som brukes. Det bør vanligvis
refereres til bestemte sider, avsnitt og kapitler. Det forenkler etterprøving
av påstander og argumentasjon, inklusive bruken av kilder» (s. 26).
Det er verdt å påpeke at APA-stilen ikke er annet enn et
hjelpemiddel, en standard som gjør det mulig for forskere å «snakke samme
språk». Forskningsetikken er overordnet det pragmatiske spørsmålet om hvilken
stil man bruker. Og det er forskeren selv som har ansvar for å vurdere hvordan
hensynet til god henvisningsskikk kan ivaretas best mulig.
Kilder
Dysthe, Olga, Hertzberg, Frøydis og Hoel, Torlaug
Løkensgard (2010). Skrive for
å lære. Skriving i høyere utdanning (2. utg.). Oslo: Abstrakt forlag.
American Psychological Association (2010). Publication Manual of the American Psykological Association (6.utg). Washington: American Psychological Association.
Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (2006). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar