Om forskningsetikk og kildehenvisning

Av Solveig Østrem

 

Som forsker er man forpliktet til å forholde seg til vitenskapens grunnleggende etos og til vitenskapssamfunnets forskningsetiske retningslinjer. All forskning er underlagt krav om åpenhet, uavhengighet, vitenskapelig redelighet og etterprøvbarhet. Felles for alle fag er også kravet om fagfellekontroll.

I en tid da utdanningsinstitusjonene møter et uttalt krav om effektivitet og inntjening, er forskningsetikken desto viktigere. Konkurransen om forskningsmidler institusjonene imellom, og om å oppnå flest publiseringspoeng, kan sette etiske standarder under press. Jeg har tidligere skrevet om det forskningsetiske dilemmaet som følger av systemer som er så effektive, med publiseringsformer som er så knappe, at det knapt blir plass til grundig, kritisk etterprøving av argumenter og motargumenter.

Med ambisjonene om å publisere mest mulig, følger en form for masseproduksjonen av vitenskapelige publikasjoner. Stort omfang av publikasjoner kan opplagt gå på bekostning av kvalitet. Høyt tempo i akademia kan gjøre lettvinte løsninger fristende. Også fagfellene har det travelt. Førsteamanuensis Ole Bjørn Rekdal ved Høgskolen i Bergen hevder i en kronikk på nettstedet forskning.no at tvilsom kildebruk truer kvaliteten i forskningen. Jeg tror han har et poeng.

Jeg har sett mange eksempler på at det fires på kravet til god henvisningsskikk. Både når jeg vurderer tekster på oppdrag fra forlag og tidsskrifter, og når jeg leser vitenskapelige publikasjoner som har vært gjennom fagfellekontroll, blir jeg slått av hvor mye det slurves med referanser. Det er særlig tre ting som går igjen.

For det første er det tilfellene der det er uklart hva det refereres til, altså der det er manglende samsvar eller i beste fall uklar forbindelse mellom det som står i teksten, og referansen som er oppgitt i parentes.

For det andre er det alle de overlessede parentesene der man har pøst på med referanser, som for å gi faglig tyngde til egne påstander. Eller som erstatning for faglige argumenter. Eller for å «dokumentere» det selvsagte.

For det tredje er det alle sidehenvisningene som mangler. Uten sidehenvisning er det i praksis umulig å gå til kildene for å finne mer informasjon, eller for å vurdere om tekstene det refereres til er korrekt gjengitt og om tolkningene er rimelige. Likevel er manglende sidehenvisning så utbredt at man kan kalle det en tradisjon. Denne praksisen er omtalt i boka Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning av Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel:

 «Vi er kjent med at man i enkelte fagmiljøer instruerer studentene til ikke å bruke sidehenvisninger ved referat, bare ved sitat. Dette mener vi er en uheldig praksis» (s. 105).

Flere jeg har snakket med, sier at de tilhører en tradisjon der man ikke oppgir sidetall ved referat, parafrasering eller indirekte sitat. Noen viser til at man i APA-stilen ikke oppgir sidetall annet enn ved direkte sitat. Jeg er uenig i denne tolkningen av APA-manualen. Der heter det det blant annet:

«To cite a specific part of a source, indicate the page, chapter, figure, table, or equation at the appropriate point in the text» (s. 179).

I neste setning understrekes det at man alltid skal oppgi sidetall ved sitat (quotations). Men det står ikke at sidetall skal eller kan utelates ved indirekte sitat eller referat. Regelen er mest mulig nøyaktig henvisning. Om parafrasering sier APA-manualen følgende:

«When paraphrasing or referring to an idea contained in another work, you are encouraged to provide a page or paragraph number, especially when it would help an interested reader locate the relevant passage in a long or complex text» (s. 171).

Man oppfordrer altså til å oppgi sidetall for å hjelpe leseren å finne fram i lange og komplekse tekster. Hensynet til leseren, og til forskersamfunnet, har ut fra forskningsetiske hensyn et mer overordnet mål. Nøyaktige kildehenvisninger er rett og slett nødvendig ut fra kravet til etterrettelighet. Særlig i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, der forskningens troverdighet ikke som i naturvitenskapen ligger i beviset, men i argumentene, er det avgjørende at det er mulig å undersøke hva argumentasjonen bygger på.

Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi inneholder et eget punkt om god henvisningsskikk.  Der får man en pekepinn på hvor nøyaktig man bør være når man oppgir kilder:

«Alle er forpliktet til å gi mest mulig nøyaktige henvisninger til den litteratur som brukes. Det bør vanligvis refereres til bestemte sider, avsnitt og kapitler. Det forenkler etterprøving av påstander og argumentasjon, inklusive bruken av kilder» (s. 26).

Det er verdt å påpeke at APA-stilen ikke er annet enn et hjelpemiddel, en standard som gjør det mulig for forskere å «snakke samme språk». Forskningsetikken er overordnet det pragmatiske spørsmålet om hvilken stil man bruker. Og det er forskeren selv som har ansvar for å vurdere hvordan hensynet til god henvisningsskikk kan ivaretas best mulig.

Kilder

 

Dysthe, Olga, Hertzberg, Frøydis og Hoel, Torlaug Løkensgard (2010). Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning (2. utg.). Oslo: Abstrakt forlag. 

American Psychological Association (2010). Publication Manual of the American Psykological Association (6.utg). Washington: American Psychological Association.

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (2006). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Vi publiserer og publiserer. Blir publikasjonspoengene viktigere enn kvalitet?

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.