Fusjoner og sånt...

Av Mari Pettersvold

I jubileumsutgaven av Første steg (4/2014) skriver jeg om følger av at enheter slås sammen i den hensikt å gjøre organisasjonene mer robuste og effektive; en felles skjebne barnehager, skoler, høyskoler og universitet deler. I artikkelen viser jeg til konkrete erfaringer med sammenslåingen av Danmarks Pædagogiske Universitet og Aarhus Universitet som ble til det nye Aarhus Universitet i Danmark. Eksemplet kan illustrere hvor galt det kan gå. Fusjonen fant sted i 2011. To år etter ble frustrasjonene blant de ansatte over store endringer dokumentert i en arbeidsmiljøundersøkelse. Som en følge en den forverrete økonomiske situasjonen på dette tidspunktet ble mellom 300 og 400 ansatte sagt opp, eller de sluttet frivillig.

En første tanke er at erfaringene ved AU kan ha en mer opplagt relevans for høyskolefusjoner enn for hverdagen i en barnehage. Men erfaringene på AU er like mye tidstypiske som unike, og avstanden fra et dansk universitet til en norsk barnehagehverdag hvor barnehagen utgjør en enhet i en virksomhet er kanskje kortere enn man aner.

Tendensene fra AU er gjenkjennbare i hverdagen på en nyfusjonert høyskole hvor sentralisering og standardisering er viktige ingredienser på veien mot å bli et universitet. Det siste er en uttalt ambisjon for ledelsen med å fusjonere Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Buskerud. Det snakkes om «løse stener», det er slikt som skal bort dersom det ikke passer inn i en ny organisasjonsstruktur. På den måten er det generelt blitt dårligere vilkår for etter- og videreutdanning for førskolelærere, og for samarbeidsprosjekter mellom fagpersoner ved høgskolen og barnehageansatte. Senterne ved fakultetet, inkludert Barnehagesenteret, har blitt mer eller mindre avviklet. Hva senterne måtte bety for faglig vitalitet, samarbeid med fagfeltet og sikre eksterne finansieringskilder, ser ut til å spille mindre rolle enn at de står i veien for en rendyrket instituttstruktur.

Jeg har ikke tilsvarende førstehåndserfaringer når det gjelder barnehagehverdagen, men jeg utdyper nærmere de mange inntrykkene jeg har via ulike kilder. 

Vi som utsettes for fusjoner blir fortalt at det som gjelder er å se framover. Ved nye HBV ble dette til og med eksplisitt sagt da det første store økonomiske tapet så dagens lys. Fremfor at rette vedkommende ble stilt ansvarlig, gjaldt det å se framover. Generelt kan det å gå veien om fortiden lett forbindes med at man er sentimental, nostalgisk eller litt sutrete. Å innta denne posisjonen sammen med å ytre meg kritisk om egen arbeidsplass er nok ikke et godt sjakktrekk. Når jeg allikevel velger å gjøre det, er det minst tre grunner til det:

1. For det første har endringene emosjonelle sider som påvirker hverdagen vår i svært stor grad, de kan ikke overses.

2. For det andre fordi noens prestisjeprosjekter er for kostbare; menneskelig og bokstavelig talt. Tilfellet AU illustrerer en økonomi totalt ute av kontroll med fatale konsekvenser.

3. For det tredje er det vesentlig å påpeke den alvorlige tilstanden som kan bli resultatet av at mulighetene for medvirkning uteblir og retningen mistes av syne; som på AU hvor det sterke engasjementet og eierskapet som tidligere var karakteristisk for de to organisasjonene før sammenslåingen nå er satt alvorlig på prøve. Med manglende eierskap og engasjement forvitrer fundamentet for å gjøre en god jobb: faglig integritet, arbeidsglede og mening.

Artikkelen i sin helhet kan leses her.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.