Av Mari Pettersvold
I jubileumsutgaven av Første steg (4/2014) skriver jeg om
følger av at enheter slås sammen i den hensikt å gjøre organisasjonene mer
robuste og effektive; en felles skjebne barnehager, skoler, høyskoler og
universitet deler. I artikkelen viser jeg til konkrete erfaringer med
sammenslåingen av Danmarks Pædagogiske Universitet og Aarhus Universitet som
ble til det nye Aarhus Universitet i Danmark. Eksemplet kan illustrere hvor
galt det kan gå. Fusjonen fant sted i 2011. To år etter ble frustrasjonene
blant de ansatte over store endringer dokumentert i en
arbeidsmiljøundersøkelse. Som en følge en den forverrete økonomiske situasjonen
på dette tidspunktet ble mellom 300 og 400 ansatte sagt opp, eller de sluttet
frivillig.
En første tanke er at erfaringene ved AU kan ha en mer
opplagt relevans for høyskolefusjoner enn for hverdagen i en barnehage. Men
erfaringene på AU er like mye tidstypiske som unike, og avstanden fra et dansk
universitet til en norsk barnehagehverdag hvor barnehagen utgjør en enhet i en
virksomhet er kanskje kortere enn man aner.
Tendensene fra AU er gjenkjennbare i hverdagen på en
nyfusjonert høyskole hvor sentralisering og standardisering er viktige
ingredienser på veien mot å bli et universitet. Det siste er en uttalt ambisjon
for ledelsen med å fusjonere Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Buskerud. Det
snakkes om «løse stener», det er slikt som skal bort dersom det ikke passer inn
i en ny organisasjonsstruktur. På den måten er det generelt blitt dårligere
vilkår for etter- og videreutdanning for førskolelærere, og for
samarbeidsprosjekter mellom fagpersoner ved høgskolen og barnehageansatte.
Senterne ved fakultetet, inkludert Barnehagesenteret, har blitt mer eller
mindre avviklet. Hva senterne måtte bety for faglig vitalitet, samarbeid med fagfeltet
og sikre eksterne finansieringskilder, ser ut til å spille mindre rolle enn at
de står i veien for en rendyrket instituttstruktur.
Jeg har ikke tilsvarende førstehåndserfaringer når det
gjelder barnehagehverdagen, men jeg utdyper nærmere de mange inntrykkene jeg
har via ulike kilder.
Vi som utsettes for fusjoner blir fortalt at det som gjelder
er å se framover. Ved nye HBV ble dette til og med eksplisitt sagt da det
første store økonomiske tapet så dagens lys. Fremfor at rette vedkommende ble
stilt ansvarlig, gjaldt det å se framover. Generelt kan det å gå veien om
fortiden lett forbindes med at man er sentimental, nostalgisk eller litt
sutrete. Å innta denne posisjonen sammen med å ytre meg kritisk om egen
arbeidsplass er nok ikke et godt sjakktrekk. Når jeg allikevel velger å gjøre
det, er det minst tre grunner til det:
1. For det første har endringene emosjonelle sider som
påvirker hverdagen vår i svært stor grad, de kan ikke overses.
2. For det andre fordi noens prestisjeprosjekter er for kostbare;
menneskelig og bokstavelig talt. Tilfellet AU illustrerer en økonomi totalt ute
av kontroll med fatale konsekvenser.
3. For det tredje er det vesentlig å påpeke den alvorlige
tilstanden som kan bli resultatet av at mulighetene for medvirkning uteblir og
retningen mistes av syne; som på AU hvor det sterke engasjementet og eierskapet
som tidligere var karakteristisk for de to organisasjonene før sammenslåingen
nå er satt alvorlig på prøve. Med manglende eierskap og engasjement forvitrer
fundamentet for å gjøre en god jobb: faglig integritet, arbeidsglede og mening.
Artikkelen i sin helhet kan leses her.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar