Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Dette innlegget er også publisert i Morgenbladet 30. januar 2015
De to lærerne som nektet å gå på akkord med sitt profesjonelle mandat ved å detaljmåle elever, ble nylig tildelt årets Zola-prisfor å ha vist sivilt mot. Gjennom denne saken ble det tydelig at det å yte motstand mot kritikkverdige forhold, kan ha store personlige omkostninger. Det er betegnende for saken at skolesjef Simen Seeberg fortsatt insiterer på at dette er og blir en personalsak. Å flytte oppmerksomheten fra sak til person er en velkjent strategi for å hindre kritikk. Situasjonen for barnehagen er den samme: det koster å ytre seg kritisk mot iveren etter å detaljregulere barns liv gjennom standardiserte verktøy. De økonomiske interessene hos aktører som ønsker at deres program skal benyttes, bringer inn et aspekt som gjør det enda vanskeligere å ytre kritikk.
Atferdsregulering er stikkordet for programmene som
lanseres. Noen kaller det sosial kompetanse, noen kaller det å være prososial,
noen snakker om selvregulering eller egenledelse. Programmene skal forebygge
aggresjon og manglende empati hos barn. Gjennom belønning av ønsket atferd
lærer barn å gjøre det voksne vil. Felles for programmene er at de tilbyr enkle
løsninger på komplekse pedagogiske utfordringer.
Jevnlig dukker det opp nye programmer som selges i lekker
innpakking med logoer, plakater, leketøy, bøker og kurs. Et av de siste er
«Være Sammen», utviklet med økonomisk støtte på 2,4 mill. fra
Kunnskapsdepartementet og Agder fylkeskommune. På programmets hjemmeside kan vi
lese at målet er å «implementerer den varme og grensesettende voksenstilen
blant alle barnehagens ansatte», og at barnehagen blir en «Løvebarnehage» der
alle følger «Løveloven». Vi er blitt kontaktet av barnehagelærere og foreldre
som reagerer på innholdet i «Være Sammen». Flere kaller dette en vekkelsesbølge
der sindige barnehagelærere kaster utdanning og erfaring overbord og fremstår
som nyfrelste «Være Sammen»-tilhengere. Noe av kritikken går ut på at
programmet bygger opp under en rigid voksenrolle som mangler situasjonsbetinget
fleksibilitet. Flere reagerer på at barna må signere, med fingeravtrykk, på at
de skal følge Løveloven. «Det er for meg helt uforståelig at små barn skal
«tvinges» til å signere på noe som helst», skriver en barnehagelærer.
Barnehagelærer og blogger Eivor Evenrud er kritisk til
programmet og til det som skjer «når aksjeselskapene tar over barnehagenspedagogikk». På programmets Facebook-side har hun kritisert programmets faglige
fundament – og fått rene personangrep som svar. Eyvind Skeie, som eier en
firedel av aksjeselskapet «Være Sammen», omdefinerer diskusjonen til
«krigssone» og mener at han gjennom Evenruds faglige kritikk blir «beskutt av
heftig artilleri». «Hvis du liker best å diskutere med deg selv, så hvorfor i
alle dager legger du ut fullt av spørsmål på facebook?» skriver Heidi Omdal som
er medforfatter av et av heftene i «Være Sammen», men som også har evaluert
programmet på vegne av Universitetet i Stavanger. Det er oppsiktsvekkende at
UiS velger å la en som er direkte involvert i utviklingen av et program,
evaluere det samme programmet. Blant aktørene bak slike verktøy er det ikke
uvanlig å blande roller på denne måten: en dag produsent av et pedagogisk
program, neste dag professor med veilederansvar for masterstudenter som
undersøker effekten av programmet. Slike sammenblandinger er i seg selv et
argument for at det er nødvendig med et kritisk søkelys på denne virksomheten.
Vi har vi omtalt «Være Sammen» i et innlegg på bloggen
mestrermestrerikke.no der vi også har også publisert innlegg fra
barnehagelæreren som skriver om sin bekymring for hva «Være Sammen» gjør med
samspillet mellom barn og voksne. Vedkommende har valgt å være anonym. At dette
kanskje var klokt ble bekreftet av reaksjonene fra en talsmann for programmet,
Pål Roland ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved UiS.
9. januar publiserte Roland et innlegg på programmets Facebook-side «på vegne
av mange» der han skriver: «Pettersvold og Østrem har en blogg som sprer mye
negativitet, i nærmest alle retninger. Det finnes ikke positive innspill i det
hele tatt». Deretter lister han opp alle som «blir kritisert og rakket ned på»:
åtte forskjellige programmer og kartleggingsverktøy og fagmiljøene som står
bak, foruten «den forrige rødgrønne regjeringen», «den nåværende blå
regjeringen» og «prosjekter i Norges forskningsråd».
Roland mener «Pettersvold og Østrem umulig [kan] ha lest
innholdet i Være Sammen». Han ignorerer at det er en barnehagelærer som kjenner
programmet godt, som skriver om sine erfaringer. Det er oss han vil få satt en
stopper for. «Det er jo imponerende å klare så mye negativitet på så liten
plass. Disse to maler seg jo inn i et stadig trangere hjørne…og gjennom å
omtale mange av de beste forskningsmiljøene og institusjonene grunnleggende
negativt, blir de selv marginalisert», skriver han. For Roland er kritikk
ensbetydende med negativitet og nedrakking, og marginalisering er en naturlig
følge av å ytre seg kritisk. Vår erfaring er at aktørene bak programmene
sjelden møter våre argumenter med motargumenter: I stedet kommer de med
usaklige personangrep, udokumenterte påstander om at vi tar feil eller avviser
verdien av kritiske ytringer som sådan. Når diskusjonen flyttes til sosiale
medier, ser det ikke ut til å finnes grenser.
Innleggene fra «Være Sammen»-miljøet viser at det er på høy
tid med en grundig, saklig og åpen offentlig debatt om kommersialiseringen av
pedagogikken. Kommersialisering hindrer kritikk og debatt, for hvis programmene
skal selge, kan det ikke hefte svakheter ved dem. Roland forsøker å skape et
inntrykk av at alle som er blitt kritisert, står samlet mot kritikerne. Dette
er en grov fordreining. For det første: Aktørene bak programmene har opplagt
felles interesse i å hindre kritikk, fordi de ønsker et størst mulig marked for
slike programmer. Utover dette, snakker vi her om konkurrenter i det samme
markedet. Hvis foreldre begynner å stille spørsmål ved «Være Sammen», kan
markedsandelen reduseres.
For det andre: På Rolands liste over alle som har blitt
utsatt for vår «negativitet», er også den rødgrønne og den blå regjeringen. Men
for utdanningspolitiske myndigheter er det ikke en uting at fagpersoner retter
kritikk mot utspill fra regjeringen. Tvert imot. Det er viktig at forskere
deltar i offentlig debatt og bruker sin akademiske uavhengighet og
ytringsfrihet til å rette et kritisk søkelys mot politisk initierte tiltak. Vår
personlige erfaring er at kunnskapsministre som møter kritikk, forholder seg
respektfullt og saklig til sine kritikere. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen har vi
ikke møtt, men vi kan vise til hva han sier om akademikeres samfunnsansvar i
siste nummer av tidsskriftet ARR: «Det akademiske ansvaret, som den akademiske
friheten, må understøttes av et institusjonelt rammeverk. Det er en selvfølge
[…] at forskningen ikke kan ta politiske hensyn i sin kritikk av makten.» Han
understreker at akademikere har et juridisk, et vitenskapelige og et moralsk
ansvar for å ytre seg i offentligheten. Isaksen understreker akademikeres
ansvar for å søke sannheten og bidra til å kaste lys over «den menneskelige
tilstand og verden vi lever i.»
Det er en fundamental forskjell på statsrådens holdning til
kritikk av makten, og programutviklernes totale avvisning av kritikk. Så lenge
slike aktører gis innflytelse på skoler og barnehager, svekkes det
institusjonelle rammeverket statsråden etterspør. Når kritikken omdefineres til
negativitet og kritikere møtes med personangrep, blir det krevende å følge
statsrådens oppfordring om å ta sitt ytringsansvar på alvor. Zola-prisen er en
klar oppfordring til fagpersoner om å vise sivilt mot.
![]() |
Løveloven - kanskje ikke så uskyldig likevel? |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.