Av Solveig Østrem
Bloggen Mestrer, mestrer ikke ble til som følge av et samarbeid om ei bok med samme navn. Boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet ble til som følge av et mangeårig faglig samarbeid. Mari Pettersvold og jeg kom inn i barnehagefeltet med hver våre faglige perspektiver, men med en felles forståelse av at man som fagmenneske og forsker har et samfunnsansvar. Det er ikke tilstrekkelig å demonstrere sin faglighet innenfor interne faglig fora. Man har også et ansvar for delta i samfunnsdebatten, ikke bare gjennom forskningsformidling i snever forstand, men også ved å ytre seg om kritikkverdige forhold. Når temaet er barn og barnehage, er det mye som står på spill, fordi barn er og blir en utsatt gruppe som rammes av manglende klokskap og dårlig dømmekraft hos fagfolk, forskere og politikere.
I dag er det ti år siden den aller første kronikken Mari og
jeg skrev sammen, sto på trykk. Dette var før barn fikk rett til
barnehageplass. Vi argumenterte i kronikken for at kontantstøtten undergraver
barnehagen som velferdsgode, at den legger til rette for å velge bort et viktig
offentlig velferdsgode til fordel for private tilsynsordninger uten
kvalitetssikring. At det offentlige prioriterer en slik tilrettelegging, kan og
bør diskuteres, skrev vi. Jeg klarer ikke å finne igjen kronikken noe sted,
verken i mine egne elektroniske mapper eller via Google eller Retriever. Men
jeg vet at den ble publisert i Dagsavisen 27. januar 2005. Jeg husker det fordi
det var Maris 40-årsdag.
I disse ti årene har det blitt mange debattinnlegg,
kronikker, tilsvar og nye innlegg. Antall utkast har trolig vært det
tidobbelte. Noen tror at for dem som har skrevet mange kronikker, er det fort gjort å skrive
en kronikk. Det er det ikke. Ikke hvis man har som mål å uttrykke seg språklig
presist, og det må man hvis man har et ønske om å kommunisere med flere
enn dem som leser med innforstått velvilje. Derfor har det vært «spor
endringer», hensynsløs kutting, filing på formuleringer, fjerning av
overflødige ord. I disse skriveprosessene er det uaktuelt med såre følelser
over at poenget man syntes var genialt, blir borte fordi den andre så at det
var helt på siden. Eller fordi debattredaktøren meldte at vi allikevel ikke
fikk 7000 tegn, men måtte greie oss med 4000. Vi erfarer ofte at tekster ofte bedre når de blir kortere. Et viktig budskap trenger et presist språk.
Forsterkende adjektiver er nesten alltid unødvendige. Lange, kronglete
setninger kan deles. Ting kan sies en gang, poetisk vakre gjentakelser trengs ikke
til noen ting.

Det Mari
Pettersvold har holdt på med de siste årene er et forskningsprosjekt om barns
demokratiske deltakelse i barnehagen. Hun har med dette gjort en vesentlig
innsats for at vi skal få mer kunnskap om hvilke vilkår som må være til stede
for at barns rett til medvirkning skal kunne realiseres i samsvar med
intensjonene. Om tre dager disputerer hun på Høgskolen i Lillehammer. Det blir
en fest i seg selv.
Det har også vært en fest og en glede å følge Mari gjennom
dette arbeidet: det faglig overskuddet, den analytiske skarpsindigheten, sosiologens
metodiske grundighet, talentet for å oppdage vesentlige sammenhenger, viljen til å
gå en ekstrarunde med materialet om nødvendig, insisteringen på at akademisk
jåleri ikke har noe med vitenskap å gjøre, og framfor alt den genuine respekten
for barna og for barnehagelæreres profesjonelle arbeid. Jeg er dypt takknemlig
over å ha fått muligheten til å være samtalepartner gjennom disse årene.

PS. Den litt kjedelige tittelen på dette innlegget skyldes to ting: For det første at hun som er i fokus, foretrekker at det handler om saken, ikke om personen. For det andre at det er hun som pleier å komme på de morsomme titlene.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar