Ny fusjon – og ny logo

Av Solveig Østrem

Mange ansatte opplever liten tilhørighet til en «ny» høyskole som er resultat av en fusjon. Fusjonene i universitets- og høgskolesektoren kalles frivillige, men de er i realiteten svært toppstyrt og svakt forankret i organisasjonene. Det tydeligste eksempelet er fra NTNU der fusjon med Høgskolen i Gjøvik og Høgskolen i Ålesund ble vedtatt med knappest mulig flertall: alle ansattrepresentantene i styret stemte imot.

Fusjonsprosesser er ledernes prosesser. Svært få ansatte har noe eierforhold til de nye, store institusjonene som konstrueres. Ansattes engasjement og lojalitet må derfor kjøpes. Kultur må bygges ved hjelp av aktiv markedsføring. Resultatet er at kommunikasjonsavdelingene vokser, slik vi har sett av erfaringene fra Aarhus universitet.

I månedene før Høgskolen i Buskerud og Vestfold var faktum 1. januar 2014, ble posthyllene våre fylt med reklamemateriell som hadde til hensikt å overbevise oss om vår nye tilhørighet. Med påkostet design og enkle slagord skulle vi overbevises: HBV – det er oss, det! I julegave fikk vi hver vår skinnveske med HBV-logo. Det er uvisst hva veskene kostet, men at de er av robust kvalitet, er det ingen tvil om. Det som også er sikkert, er at veskene snart går ut på dato. Stortingsmeldingen om struktur i universitets- og høyskolesektoren gjør det klart at fra 1. januar 2016 finnes ikke lenger HBV. Da blir det nye vesker. Kanskje en mer framtidsrettet håndveske plass til ipad’en?

Som mange har påpekt, er de pågeånde fusjonsprosessene ofte svakt faglig fundert. Derfor jobber markedsavdeingene hardt med å selge fusjonsprosjektene eksternt og internt. Problemet er ikke først og fremst at fellesskapets ressurser brukes på nye logoer og andre identitetsskapende effekter. Men vi snakker utvilsomt om store og svært uoversiktiglige kostnader med å forene kulturer, it-systemer, personalsystemer, arkiv og lignende.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen innrømmer at tiltakene i strukturmeldingen vil koste. Dette er ingen sparereform, sier han. Fusjoner er rett og slett et pengesluk, og det brukes store summer på ting som ikke har noe med faglig robusthet å gjøre.

Logo med kort varighet.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Et mer autentisk demokrati i barnehagen

Av Mari Pettersvold

Konklusjonen på min ferske doktoravhandling om barns demokratiske deltakelse i barnehagen kan sies å være at et mer autentisk demokrati i barnehagen er mulig, om vi vil.   Funn og diskusjoner i avhandlingen er basert på en casestudie av et prosjektarbeid med barn, gruppeintervjuer med 32 barnehagelærere og 41 5-åringer. På bakgrunn av analyser og tolkning av det empiriske materialet er det tre vilkår jeg ser som avgjørende for at barns rett til medvirkning kan realiseres i samsvar med intensjonene. De tre er som følger: hvordan demokrati forstås, at det er noe viktig å medvirke til og at de ansatte har et handlingsrom. Jeg har jeg fulgt et strev med å finne ut av hva i all verden demokrati i barnehagen kan gå ut på. Det er egentlig et radikalt prosjekt som møtes med stor optimisme blant barnehagens ansatte. Mange av dem jeg har intervjuet, ser selv med et kritisk blikk på om de lykkes, og de ser noen mulige farer og feller. De handler blant annet om at medvirkning blir på voksnes premisser, fordi det er det de har anledning og tid til.

Det er en fare for at demokratiprosjektet i barnehagen blir et for pent og pyntelig anliggende hvor det reelt ikke er barns stemmer som blir etterspurt, men deres «innestemmer». Det er en fare for at barnehagen blir det jeg kaller en demokratifabrikk, hvor det å delta i voksnes initierte aktiviteter kan gjøre medvirkning til noe trivielt og uinteressant. Det kan bli slik fordi det er fristende og tvingende nødvendig å slå to fluer i samme smekk: sosial kompetanse og medvirkning, læring og medvirkning, språkstimulering og medvirkning. Problemet handler om at de autentiske spørsmålene uteblir når det er en annen agenda som står på dagsordenen.

For at potensialet som ligger i det demokratiske prosjektet skal kunne utnyttes bedre, krever det at barn blir anerkjent som deltakere med synspunkter som utfordrer de voksnes dømmekraft, privilegier og posisjon. Det er mulig å få til, men det gir seg ikke selv. Nok en gang har jeg sett at kompetanse er avgjørende for å forstå og realisere dette krevende prosjektet. De ansattes tilrettelegging for medvirkning er avgjørende, inkludert deres egen rolle, men det handler også om å se sin egen begrensning. Som Erik Sigsgaard sier: foreldre, lærere og pedagoger skal la være å tro at de tilfører barn alt mulig. Han hevder at vi i stedet skal spørre oss selv om vi også fratar barn mot og nysgjerrighet. Dersom vi vil at pedagogikken skal overskride og utvide det eksisterende samfunn, er det en forutsetning at det ikke på forhånd er bestemt hvem som får rett når det oppstår uenighet og forskjellige interesser. Da kan ikke barn kun reprodusere det voksne tillater. Dersom det er dette vi vil med demokrati i barnehagen, tilsier det at det åpnes for et demokrati som er mer vitalt, spontant, sporadisk og initiert av barn. Det tilsier også at barn må kunne si nei, ytre motforestillinger og motstand mot voksnes initiativer – om de er aldri så velmente.

Det ser også ut til at det er verdt å undersøke sammenhengen mellom barns deltakelse og ansattes egne erfaringer med – og anledning til – å delta i demokratiske prosesser. Det har jeg så vidt bare begynt å nøste i.

Mer om dette kan leses i et intervju på forskning.no og i avhandlingen.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Ingen kritikk, takk!

Av Solveig Østrem

«Hyyysssjjj!» er tittelen på en reportasje i Dagsavisen 1. mars 2014 om ytringsfrihet blant ansatte i Oslo kommune. Foranledningen er en undersøkelse gjort av Norsk Redaktørforening der 41,4 prosent svarer at ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere de siste årene, og 52,7 prosent sier at de har vegret seg fra å delta i den offentlige debatten. Barnehagelærer Eivor Evenrud forteller i reportasjen at hun har fått beskjed fra ledelsen om at hennes ytringer på egen blogg og i media er uønsket og illojale. Hun har blant annet uttalt seg om en uforsvarlig bemanningssituasjon i barnehagen og om endringer som ikke er til beste for barna. «Jeg opplevde at ansatte ble stående og pynte på sannheten og nesten juge litt til foreldrene», sier hun i intervjuet. «Noen ganger ble vi til og med oppfordret til å gjøre det.» Evenruds sjef i bydelen ville at hun skulle slette innlegg om kritikkverdige forhold ved Oslobarnehagen. Hun opplever også at egne kolleger vegrer seg for å si høyt at de er enig med henne, fordi kommunen har «skapt en frykt for å være kritisk».

Å ytre seg kritisk har ofte personlige omkostninger. Betydningen av uenighet, meningsbrytning og kritikk løftes fram i festtaler, visjoner og vedtatte retningslinjer. Eksempelvis er det å fremme kritisk refleksjon en vesentlig del av utdanningen for barnehagelærere og grunnskolelærere. Men realiteten er at det ofte er harmoni som tilstrebes, og at de som befinner seg øverst i hierarkiet, bestemmer hva harmonien skal bestå i. I skolesektoren er det et økende problem at ansatte får munnkurv. Ifølge en fersk undersøkelse mener halvparten av rektorene i den norske skolen at det er liten eller ingen aksept for å uttale seg kritisk i utdanningsdebatten. Barnehagelærere som ytrer seg kritisk, forteller at de møter sanksjoner, fratas oppgaver eller blir kalt inn på teppet. Mange forteller at «lojalitetskortet» trekkes med en gang. I stedet for at argumentene deres blir lyttet til, avvises de med at «det er bestemt». Saklig uenighet omdefineres til personalsak. Den som tar ordet og ytrer seg, blir definert som vrang og vanskelig. De møtes med megetsigende taushet, med personangrep eller med et uttalt krav om å «ikke være så negativ». Under slike vilkår er det mange som ikke tør å ytre seg kritisk. Mange velger å tie, enten fordi de har erfart at de allikevel ikke når fram, eller fordi det koster for mye å yte motstand. Solidariteten mellom arbeidstakere settes også på prøve fordi det mange som, av hensyn til egen bekvemmelighet, distanserer seg fra den som er «for kritisk».

De fleste barnehagelærere er kvinner, gjennomsnittsalderen er relativt lav, og profesjonen møter liten anerkjennelse sammenlignet med skolelærere og professorer, leger og advokater. Det gjør dem kanskje til et lett bytte for kommunepolitikere og utdanningsdirektører som vil hindre kritikk. Selv om ingen innrømmer det, er det lettere å få sosial aksept for å behandle unge kvinner nedlatende og respektløst, enn å behandle godt voksne menn på samme måte. Men samtidig er de samme mekanismene er gjenkjennelige på tvers av yrker: Det koster å ytre seg kritisk. Mange opplever hvordan oppmerksomheten flyttes fra saken til personen, fra budskapet til budbringeren, fra det som er kritikkverdig, til den som ytrer kritikken. Hvis man stiller spørsmål ved legitimiteten av beslutninger som fattes, eller stiller noen til ansvar for kritikkverdige forhold, er det ikke gitt at man er beskyttet av tittel, posisjon eller faglig tyngde.

Ekspedisjonssjef i kulturdepartementet Eivind Tesaker forteller i boka «Departementet» om sine erfaringer med å si ifra. Etter at han i 2012 skrev en kronikk om tidssluket i forvaltningen, ringte sjefene hans til regjeringsadvokatene for å høre om det var mulig å få ham oppsagt. Lignende erfaringer finnes nok i akademia, forvaltningen, næringslivet, velferdstjeneste og politikken. Men det vanligste er at mer subtile hersketeknikker benyttes, slik at man kan hindre kritikk og undergrave uenighet uten å gjøre noe direkte ulovlig.

I et radioprogram på NRK 5. januar 2014 forteller professor i statsvitenskap Bernt Sofus Tranøy en historie fra Finanskriseutvalget. Han var medlem av utvalget, som ble oppnevnt av regjeringen i 2009, sammen med andre eksperter fra næringsliv, økonomi og finans. I en diskusjon der det var stor uenighet mellom ham og noen av de andre ekspertene, ble han ydmyket på en måte han aldri hadde opplevd maken til, verken på ungdomsskolen eller som yngstemann i en søskenflokk på fire. I stedet for at argumentene hans ble møtt med motargumenter, ble han møtt med et respektløst «Vær så snill, vær så snill! Spar meg for dette her. Dette har ikke du greie på». Han møtte også utsagn som dette: «Jeg skal sette navnet mitt på denne utredningen. Da må det være grenser». Fem år etterpå forteller Tranøy om sin egen avmakt over denne måten å bli møtt på: «Det var en total arroganse som det sikkert finnes mange stilige måter å reagere på. Men hvis du sitter i et rom hvor ingen støtter deg og møteleder ikke griper inn og sier ‘alvorlig talt, det finnes grenser for hvordan man snakker til hverandre’, og du ikke har noen av de stilige svarene under oppseiling, så kan du få en fysisk reaksjon sånn som jeg fikk den gangen. Jeg begynte å skjelve. Jeg ble fysisk uvel.» Tranøy sier om seg selv at han er «en ganske verbal fyr», men i denne situasjonen «kom det ingenting ut». Han satt bare og skalv. Han sammenligner seg selv med en liten gutt med blå lepper som kommer opp fra iskaldt vann om sommeren.

Tranøy understreker at dette hører fortiden til, og at det ikke en viktig historie for ham. Innimellom ler han, som for å fortelle hvor uviktig hendelsen har vært, og for å vise hvordan han har distansert seg fra den. Men han sier også at dersom man som medlem i et offentlig utvalg til stadighet sier noe som ingen følger opp og som ikke blir referatført, vil det kunne ødelegge selvtilliten. Det er ikke vanskelig å forestille seg at i et miljø der det uenighet og kritikk blir ignorert, latterliggjort eller omdefinert til personlig problem, eller hvor man blir snakket så nedsettende til som Tranøy ble, blir det umulig å ytre seg kritisk. Det er grenser for hvor store personlige omkostninger man tåler.

Når ordsterke, profilerte og meritterte eksperter kan kjenne på at det går en grense for hva de tåler, er det ikke så rart at det er vanskelig for alminnelige yrkesutøvere å yte motstand, si seg uenig eller ta ordet i offentligheten. Men det er desto større grunn til å ha respekt for lærere og barnehagelærere som nekter å juge eller pynte på sannheten om skolen og barnehagen, og som viser mot til å si ifra.

Dagsavisens reportasje om ytringsfihet 1. mars 2014.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.