Selvregulering for 42 millioner – Agderprosjektets premisser og intensjoner

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Hvordan kan barn bli klare for skolestart? Dette temaet var i fokus i EKKO på NRK P2 mandag 16. februar. Løsningene som ble presentert, var hentet fra Agderprosjektet ledet av psykologiprofessor Ingunn Størksen og økonomiprofessor Mari Rege. Størksen fortalte i radioprogrammet om hva det er mulig å utrette med 42 millioner i forskningsmidler. Hun mener det viktigste av alt er selvregulering. Selvregulering er viktigere enn omsorg, lek, læring og danning, det som egentlig er barnehagens formål. Selvregulering er også viktigere enn at femåringene lærer seg skolens fag i barnehagen, slik de skulle ifølge Agderprosjektets opprinnelige prosjektskisse.

Agderprosjektet har møtt massiv kritikk fra ulike hold. Ideen om selvregulering er kritisert av blant annet barnehagelærer Eivor Evenrud i et blogginnlegg 19. august 2014 og i et nytt innlegg 16. februar i år. Nestleder i Utdanningsforbundet Steffen Handal (Klassekampen 20. februar 2014) og barnehagelærer og masterstudent Hilde Tellefsen (Fædrelandsvennen 12. februar 2014) har kritisert prosjektet for at man vil forske i strid med barnehagens formål ved å innføre individuelle læringsmål. Handal har også kritisert Rege og Størksen for å undervurdere barnehagen som en allerede velfungerende og god institusjon for læring. Det siste som har kommet fram, i forbindelse med informasjonsmøter for barnehager som er invitert til å delta, er at kun barn med norsk- og engelskspråklige foreldre kan delta.

Agderprosjektet endres med vinden som blåser. Jo mer kritikk, jo mer modereres prosjektet. Instruksjonspedagogikken som opprinnelig ble presentert som en sentral del av prosjektet, har visstnok aldri har vært viktig. Det pussige er at slik prosjektet nå framstilles, er det knapt mulig å se forskjell på Agderprosjektet og det vi vanligvis tenker på som god barnehagepedagogikk. Størksen forsikrer at barna skal leke og lære i skjønn forening, de skal undersøke, utvikle seg og ikke sitte stille for lenge. Spørsmålet som melder seg, er hvorfor vi da skal bruke 42 millioner av fellesskapets ressurser på prosjektet.

Bortsett fra at selvregulering trumfer både lek og læring, er det eneste som er igjen av det opprinnelige Agderprosjektet, at barnehagene som deltar, tilføres ekstra personalressurser. I kontrollgruppen er antall ansatte og andel barnehagelærere som det pleier. Dette kan forklare hvorfor noen barnehager eventuelt takker ja til å bli med i prosjektet. I en presset hverdag er personalressurser ofte det mest prekære. Agderprosjektets innretting er problematisk, både etisk og metodisk, noe som også blir understreket i kritikken fra ledere av barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Agder, Birte Simonsen, Dag Øystein Nome og Ingeborg Eidsvåg Fredwall (Fædrelandsvennen 9. august 2014). Er det noe forskning viser og som ingen bestrider, så er det at personalressurser og kompetanse er avgjørende for kvaliteten i barnehagen. Altså er det forskningsetisk betenkelig å operere med kontrollgrupper der ressursene holdes på et minimumsnivå, for at forskere skal kunne finne ut at mer ideelle forhold har positive konsekvenser. At dette gjenspeiler situasjonen i mange kommuner, gjør ikke saken bedre. Det gjør det derimot nærliggende å spørre hvor mange flere barnehagelærere Agder-barnehagene kunne ansatt for 42 millioner kroner.

Det er særlig to premisser Agderprosjektet bygger på, som er problematiske. Det ene er Størksens egen forskning som viste at personalet i barnehagen hadde lite kontakt med 5-åringene, noe hun gjentar i EKKO. Forklaringen er, ifølge Størksen og Rege, at «’barns medvirkning’ hadde tatt helt overhånd» (Klassekampen 13. februar 2014). Underforstått at personalet synes de eldste barna kan overlates til seg selv. Både funnene og tolkningen er en gåte. Det finnes mye barnehageforskning som viser at personalets kommunikasjon med barn varierer. Men ingen andre forskere forklarer det at noen barn ikke får tett nok oppfølging, med intenderte handlinger fra de ansattes side. Det er langt mer komplekst enn som så. Forklaringene er knyttet til institusjonelle betingelser og samfunnsmessige og politiske forhold. Størksen forholder seg ikke til den mest sentrale, eksisterende forskningen om denne tematikken i barnehagen. Dermed blir hennes tolkninger uten nyanser og lite troverdige. Hvordan har hun sett noe ingen andre har sett, og hvordan kan hun hevde at personalet ikke synes de trenger å ha kontakt med 5-åringene?

Det andre premisset Størksen legger til grunn, er at barns rett til medvirkning i barnehagen betyr «å hevde seg selv», og at denne selvhevdelsen må balanseres med selvregulering. Problemet er at Størksens forståelse av barns rett til medvirkning bryter med både etablert barnehageforskning og med de juridiske intensjonene om at barn har rett til innflytelse. Rettigheten til medvirkning må ut fra intensjonene betraktes i lys av danning og demokrati. Barns medvirkning er rett og slett noe helt annet enn hensynsløs, uregulert selvhevdelse. En slik forståelse av medvirkning er heller ikke utbredt i barnehagens praksis.

Det er vanskelig å finne gode grunner for Agderprosjektets eksistens. Prosjektets troverdighet henger i en tynn tråd, for det er vanskelig å ha tillit til forskere som snur med vinden. 2. februar skrev Størksen et innlegg i Stavanger Aftenblad, hvor hun blant annet hevdet at barnehagen må bli mer lik skolen, til barns beste. Da hun noen dager senere ble intervjuet i EKKO, har hun gått bort dette kontroversielle synspunktet. En demonstrasjon på forskerens opportunisme finner sted mot slutten av programmet da journalisten spør hva som er det aller viktigste i barnehagen. Da er ikke lenger svaret selvregulering. Svaret er kjærlighet.

Ved å vise til selvfølgeligheter og forsikre om sine gode intensjoner, lykkes Størksen, i hvert fall et stykke på vei, i å få den massive kritikken av prosjektet til å framstå som uforståelig. Selv embetsverket kjøper Størksens premisser og gjør kritikerne til fagpersoner som synes det er «greit at personalet inntar en passiv rolle og er oppmerksom på barnegruppen, og ikke det enkelte barn», slik ekspedisjonssjef Dag Thomas Gisholt uttrykte det på en barnehagekonferanse i Oppland 11. november 2014. Vi stiller oss undrende til den ukritiske begeistringen over Agderprosjektet. Den finnes blant journalister, politikere, byråkrater, forskere og barnehagelærere. Men når det nå viser seg at Agderprosjektet ikke er annet enn keiserens nye klær, er det ikke for sent å trekke støtten tilbake eller takke nei til å delta.

Illustrasjon: Åsmund Østrem

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.