«De utrolige årene» og «Være sammen» følger samme mønster

 

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Eg har jobba i 25 år som lærar og har no også prøvd å ropa ut om tullet med å tenkja instrumentelt om læring og oppseding. Det er viktig som de skriv at ikkje heile skuleutviklingsarbeidet vert sett ut til meir eller mindre kommersielle aktørar.

Dette var en av mange tilbakemeldinger vi fikk etter at kronikken Vekkelsespedagogikk stod på trykk i Morgenbladet 30. januar. Bakgrunnen for kronikken var et innlegg av Pål Roland, talsmann for programmet «Være sammen». I innlegget, skrevet på programmets Facebook-side, omdefinerer han vår kritikk av programmet til «negativitet» og «nedrakking», og han omtaler kritikken som like lite verdt som alt annet vi «er negative til». Roland vil ha det til at vi med våre kritiske innspill til den barnehagepolitiske debatten har malt oss inn i et hjørne. Rolands innlegg og måten selgerne av slike programmer generelt møter kritikk på, gjorde at vi i kronikken etterlyser en grundig, saklig og åpen offentlig debatt om kommersialiseringen av pedagogikken.

Mye tyder på at vi traff med denne kronikken. En ting er at den ble lest av mange og delt på sosiale medier, men vi mottok også e-poster og brev. Reaksjonene bekrefter at de pedagogiske programmenes inntog i barnehager og skoler kan karakteriseres som «en vekkelsesbølge, der lærere og barnehagelærere kaster utdanning og erfaring overbord og fremstår flere som nyfrelste tilhengere av programmet». Vi får også mange fortellinger om hvordan programmene innføres uten diskusjon og involvering, og om hvordan kritikere av programmene marginaliseres slik at kritikk nærmest blir umulig.

En skriver:

Takk for god kronikk i Morgenbladet. Etter snart 40 år som grunnskolelærer kjenner jeg meg igjen. Alle disse rare oppleggene som verken er statlige eller private som stadig kommer snikende inn i skoleverket uten diskusjon. Jeg har lenge lurt på hvorfor dette ikke er blitt diskutert. Og har for meg selv tenkt at her sitter forskjellige folk med mange hatter.

Som lærer var jeg lenge lydig og gjorde det jeg ble satt til. Utførte alle de rare oppleggene og trodde det var vitenskapelig vurdert. Men nå har jeg mistet troen på ordet vitenskapelig innen pedagogikk. Så takk fordi dere reiser en viktig diskusjon som kan inspirere lærere til å reise seg som lærerne i Sandefjord som fikk Zolaprisen.

Vi har merket oss at reaksjonene ofte kommer fra barnehagelærere eller lærere med lang fartstid, og som lenge har skjønt at noe er galt fatt. Noen av de som skriver til oss, er nå pensjonert og snakker om endringene de har sett over tid. Enkelte forteller om møter med barnehagen og skolen som besteforeldre, og ser med gru på at det de har fryktet, er i ferd med å bli en selvsagt del av barnas hverdag.

Den andre gruppen vi hører fra, er de som har erfaringer med å ytre seg kritisk, enten offentlig eller i diskusjoner lokalt om det pedagogiske arbeidet i kommunen. De gir oss nyttig innsikt i konkrete saker. Blant de som har skrevet til oss, er det flere som har uttalt seg kritisk om kommunens innkjøp av programmer. Det finnes ytringer som: «Jeg er veldig kritisk til privatiseringen av pedagogikken. Men det koster å heve stemmen.» En lærer forsøkte å få opphevet det kommunale vedtaket om innføringen av et mobbeprogram i alle skolene. Han lyktes ikke med det, men han skriver: «Eg fekk ei kjensle av at rektor var samd med meg, men det kunne han ikkje seia offentleg». Litt oppgitt gir han uttrykk for at det i det minste er håp i å være flere, og han avslutter: «Jaja, me får stå på».

At det koster å være kritisk, blir tydelig gjennom tilbakemeldingene vi får. Men det er ingen tvil om at kritikken finnes. For Roland er imidlertid dette fenomenet nærmest ikke-eksisterende. Gjennom usaklige personangrep forsøker han å sette en stopper for «negativiteten» vi sprer gjennom blogg og kronikk. Han ignorerer samtidig at kritikken mot «Være sammen» kommer fra barnehagelærere som kjenner programmet godt, og fra foreldre som ikke ønsker at programmet skal brukes på barna deres.

Reaksjonen fra Roland og produsentene av «Være Sammen» er typisk for fagmiljøene som jobber for å selge slike pedagogiske programmer inn mot barnehage og skole. 8. april kom nesten nøyaktig samme reaksjon fra Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø i et innlegg i Nordlys. Fem barnehagestyrerne i Vefsn kommune hadde gått ut med kritikk av «De utrolige Årene», et program som tidligere er kritisert av fagpersoner ved barnehagelærerutdanningen og av barnehagelærerstudenter. Mørchs «svar» var å gå til angrep på oss og på bloggen «Mestrer, mestrer ikke».

Både Mørch og Roland er selvsagt interessert i at kritikken som kommer når kommuner vil pålegge barnehager å ta i bruk programmene, skal framstå som marginal. Ved å gjøre bloggen vår til «motstander» forsøker de å marginalisere kritikerne av programmene, dels ved å umyndiggjøre profesjonsutøverne som ytrer kritikken, dels ved å gjøre kritikken ubetydelig: noe som bare finnes på en blogg full av «negativitet».

En av intensjonene med bloggen «Mestrer, mestrer ikke» er å bringe kritikk som fremmes lokalt, inn i en faglig debatt som angår barnehagen nasjonalt. Vi ønsker også å samle erfaringer lærere og barnehagelærere har med å ytre seg kritisk. Er vi helt alene? spør en styrer som har erfart at kommunen uten dialog med fagpersonalet i barnehagene, har bestemt at «De utrolige årene» skal benyttes. Reaksjonen vi har fått etter debatten med Mørch i Nordlys forteller, at hun ikke er alene.

En skriver:

Har flere eksempler på at De utrolige årene ikke virker for å stoppe mobbing. Når man viser seg kritisk er det stor fare for å bli utsatt for stygge hersketeknikker. Det koster mye å være kritisk.

En annen bekrefter at kritikere av «De utrolige årene» møtes med hersketeknikker: «Her står vi midt i uvær. Bak vår rygg hviskes det om illojalitet.» Hun sier at hun «kjenner på behovet for å stå i porten å beskytte barnehagen mot dette.»

I fagmiljøer som utvikler og selger såkalt evidensbaserte programmer for å regulere barns atferd, tegner det seg et typisk mønster: en total mangel på å forstå kritikkens vesen og rolle. Kritikken er en grunnleggende bestanddel i det akademiske samfunnsansvaret, et ansvar som går ut på at akademikere har et juridisk, vitenskapelig og moralsk ansvar for å ytre seg om kritikkverdige forhold i offentligheten.

For Roland og Mørch preller alt av og tilbakevises som noe man har misforstått. Selv vår kritikk av at «Være sammen» er evaluert av en ansatt ved Universitetet i Stavanger som har vært med på å utvikle programmet, avvises av Roland i et intervju i Morgenbladet 13. februar med at det er vanlig praksis. For andre akademikere er denne påstått vanlige praksisen et alvorlig problem, i dette tilfellet burde det også være det for Universitetet i Stavanger. Vi gjentar derfor budskapet: det er på høy tid med en grundig, saklig og åpen offentlig debatt om kommersialiseringen av pedagogikken.

Illustrasjon: Erlend Aagre Pettersvold

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.