Kunnskapsbasert profesjonsutøvelse i barnehagen

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget er også publisert i Nordlys 29. april. 

Willy-Tore Mørch, professor ved Univeristetet i Tromsø, følger opp vår kritikk av «De utrolige årene» med et innlegg i Nordlys 20. april i samme tone som sist. Denne gangen påstår han at vi raljerer over forskningsbaserte programmer og yter massiv motstand mot alt som smaker av forskning og forskningsbasert praksis.

Illustrasjon: Erlend Aagre Pettersvold

Forsøket på å beskrive oss som destruktive fagpersoner som vil skape dårligere barnehager faller på sin egen urimelighet. Problemet er snarere Mørchs snevre og dertil omdiskuterte forståelse av hva forskning er. Han setter likhetstegn mellom forskning på hva «som virker», og forskning i bred forstand, slik det er definert i universiteter og høgskolers mandat. Når programmer som «De utrolige årene» selges inn som forskningsbasert, er det ut fra en idé om at det som virker i en situasjon, virker i alle andre tilsvarende situasjoner. Når skoler og barnehager tilstreber forskningsbasert praksis, er de nødt til å legge en bredere forståelse til grunn, både fordi den ene situasjonen aldri er helt lik den andre, og fordi pedagogikken aldri kommer utenom spørsmålet: Virker i forhold til hva? At noe såkalt virker, er ingen målestokk for at det er ønskelig. Profesjonsutøvere med pedagogisk utdanning fra universitet eller høgskole, har innsikt i kompleksiteten i mellommenneskelig interaksjon. De må alltid ta høyde for det uforutsette og for at krenkelser kan skje i møte mellom mennesker.

Dette brede kunnskapssynet ligger også til grunn for barnevernets arbeid. Tidligere sto såkalt evidensbaserte metoder sentralt, men evalueringer viste at denne tilnærmingen var «for ensporet og smal». «Dersom vi forstår kunnskap som for stringent og rigid i kantene vil det kunne medføre tatt for gitt sannheter, begrenset utsyn og vilje til endring,» skrev seniorrådgiver i Bufetat Erik Sørensen i en kronikk på forskning.no 3. februar 2012. Denne erkjennelsen hadde i 2009 ført til en endring i barnevernets mandat: Virksomheten skal bygge på kunnskap og forskning, men ut fra et bredt og nyansert kunnskapssyn som også omfatter erfaringsbasert kunnskap. Det er nærliggende å anta at de siste årenes interesse for barnehagen hos aktører som utvikler atferdsregulerende programmer, har sammenheng med denne endringen i barnevernet. For å ta igjen tapte markedsandeler har det blitt nødvendig å rette seg inn mot andre målgrupper. At målgruppen er alle barn, som programmene opprinnelig ikke er ment for, er åpenbart ikke et problem for selgerne. For programmenes legitimitet er det et problem.

Mørch hevder at «De utrolige årene» ikke er et atferdsregulerende program som inkluderer belønning og straff. Men den form for ros og sanksjonering – satt i system – som programmet legger opp til, er vanskelig å forstå som noe annet. Programmet bygger opplagt på prinsippene i den behavioristiske tradisjonen. Dette faglige premissgrunnlaget er problematisert av fire fagpersoner ved barnehagelærerutdanningen ved Univeritetet i Tromsø. I et innlegg i Nordlys 25. februar 2014 skriver de blant annet: «Webster Stratton, som er amerikansk psykolog og opphavskvinne til programmet, skriver til overmål at omsorgspersoner ikke må la seg forstyrre av det ubehag man som voksen kan føle på når barn sanksjoneres.» Profesjonsutøveres reaksjon på å bli pålagt å ta i bruk et slikt program, avvises av Mørch som fantasi. Mørch skriver at han ikke står bak «De utrolige årene», men har ledet «den norske implementeringen». Med utgangspunkt i barnehagens formål og verdigrunnlag, ser vi ingen grunn til at dette programmet skal eller bør implementeres i norske barnehager.

Mørch gjør oppmerksom på at han aldri hatt noe med Sol-saken å gjøre. Vi beklager at vi blandet denne saken sammen med en tilsvarende sak: Det var Gro-saken Mørch var involvert i. Begge sakene handler om behandling av psykisk utviklingshemmede, med svært krenkende og skadelige atferdsregulerende metoder. Vi er klar over at atferdspedagogikken har endret seg mye siden den gangen. Intensjonen med å nevne saken var å vise til atferdsreguleringens historie og hvordan enkelte saker ble svært bevisstgjørende for profesjonsutøvere. Vi ville få fram at kritikken av atferdsregulerende metoder har en lang historie og ikke har oppstått som følge av en blogg. 

Willy-Tore Mørchs innlegg i Nordlys 20. april.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.