Profesjonens kritiske stemme

Av Solveig Østrem

Jeg jobber for tiden med et forskningsprosjekt der jeg på bakgrunn av intervjuer med barnehagelærere ønsker å få fram mer kunnskap om vilkårene for profesjonsutøvelse i dagens barnehage. Gjennom dette arbeidet er jeg blitt opptatt av kritikkens viktige plass i pedagogikken, av profesjonens kritiske stemme, og av hvordan kritikk hindres, enten fordi noen har interesse av at kritikkverdige forhold ikke blir avdekket, eller fordi de ikke forstår at faglig kvalitet forutsetter en åpen, demokratisk meningsutveksling.

Alle jeg intervjuet, forteller om krevende rammevilkår. De viser til store barnegrupper, lav pedagogtetthet, manglende vikarbudsjett og krav fra lokale og sentrale myndigheter. Mange opplever at barnehagelærere i liten grad lyttes til når kommunene utvikler sine kvalitetsplaner, og at deres kunnskap og erfaring ikke verdsettes. De ser med uro på at avgjørelser som har store konsekvenser for barns hverdag, blir tatt av politikere uten pedagogisk kompetanse eller av byråkrater uten nærhet til hverdagslivet i barnehagen. Noe av det som kommer fram, er at barnehager presses til å bruke metoder og verktøy som barnehagelærerne mener går på tvers av barnehagens formål og på tvers av den kunnskap de har tilegnet seg gjennom utdanning og erfaring. Samtidig er det lite rom for kritikk. Barnehagelærerne opplever at de ikke blir spurt til råds, at de ikke blir ikke lyttet til når de forsøker å kommer til orde, og at kritikken ikke når fram til dem som er ansvarlig for beslutningene som fattes. Flere forteller om effektive strategier for å hindre kritikk. Noen blir eksplisitt fortalt at kritikk er uønsket. En forteller at kommunen tilbød en arbeidskontrakt der det sto at han ikke får uttale seg til media som barnehagelærer. Men jeg har inntrykk av at den vanligste strategien for å omgå kritikk, er å omdefinere den til noe annet enn kritikk: bråk, støy, sutring, negativitet eller misforståelser. Dermed flyttes oppmerksomheten fra sak til person, fra det kritikken retter seg mot, til den som ytrer kritikken. Dermed skjer det som den danske sosiologen Rasmus Willig kaller kritikkens U-sving: samfunnskritikken stilner og blir til selvkritikk.

I alle sammenhenger der mennesker møtes og krenkelser og maktmisbruk kan forekomme, er kritikken nødvendig. Dermed kan ingen som er opptatt av kvalitet i barnehagen, se bort fra kritikken. Hensynet til små barns utsatte posisjon, krever at man som fagperson holder muligheten åpen for at man tar feil. Det betyr at kritikken er en del av pedagogikken og avgjørende for å kunne realisere samfunnsmandatet. Profesjonen må ha et kritisk perspektiv på egen praksis, og politikere og forvaltning må være åpen for motforestillinger mot kommunale planer og prioriteringer. En pedagogikk fundert på skråsikkerhet, standardisering og ukritisk begeistring er etter mitt syn uforenlig med den faglighet barnehagelærerens profesjonalitet er forankret i.

Kritikken er også vesentlig hvis det skal gi mening å snakke om profesjonsutøvelsen som forskningsbasert. Prinsippet om systematisk og kritisk etterprøving står sentralt i forskningsetiske retningslinjer og i vitenskapssamfunnetsnormer. Det betyr at dersom noe skal kunne regnes som gyldig, må det kunne etterprøves, kritiseres og konfronteres med motargumenter. Programmer som skilter med at de er evidensbaserte, bryter ofte med disse prinsippene ved at de blir utviklet, utprøvd og evaluert i en lukket, udemokratisk prosess. Fagpersoner som evaluerer prosjektene og konkluderer med at de «virker», er de samme fagpersonene som utvikler dem. Den ene dagen lager de materiell for firmaet som utvikler programmet, neste dag påtar de seg oppdraget med å evaluere av prosjektet på vegne av et universitet. De omtaler selv som «den nye generasjonen akademikere». Internasjonalt blir imidlertid slike programmer omtalt som anti-intellektuelle, fordi de ikke tåler den åpne, offentlige diskusjonen der uenighet finnes og der faglig meningsbrytning finner sted. Som en av barnehagelærerne jeg har intervjuet, sier: «det finnes bare rett og feil, og hvis du er uenig, da tar du feil». Barnehagelærere jeg har intervjuet, mener det økonomiske aspektet gjør det enda vanskeligere å nå fram med kritikk av slike programmer. Når en kommune inngår avtaler for flere år om å bruke et program og dermed binder opp store økonomiske ressurser, blir det viktig å stå for avgjørelsen som er tatt. Da kan det ikke være tvil om programmets fortreffelighet.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.