Respektløst om profesjonsutøvere

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget er også publisert i Nordlys 15. april som svar på et innlegg av Willy-Tore Mørch i samme avis 8. april. Enkelte mindre endringer er foretatt.

Pedagogiske programmer som har til hensikt å regulere barns atferd, brukes i dag i mange barnehager og skoler. Programmene selges inn mot kommuner som forskningsbasert, i den forstand at virker eller har effekt. Programmene er omdiskutert, blant annet ut fra etiske perspektiver. Når samfunnet griper inn i barns liv gjennom barnehage og skole, holder det ikke å spørre hva som virker, eller hvordan man kan trene barn til å gjøre det voksne tillater. Man må også etterlyse forbindelsen mellom programmene og formålet med barnehage og skole. Typisk for programmene er at denne forbindelsen er svak. Dette gjelder også for De utrolige årene, som har vært debattert i Nordlys. Et annet fellestrekk ved programmene og aktørene som står bak, er at kritikk ikke tåles. Kritikk kan så tvil om programmets fortreffelighet og dermed gi tapte markedsandeler. Vår erfaring er at kritikk ofte med møtes personangrep istedenfor med saklige argumenter.

Illustrasjon: Erlend Aagre Pettersvold

Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø, som står bak programmet De utrolige årene, bekrefter denne tendensen i et innlegg i Nordlys 8. april. I innlegget går han til frontalangrep på oss og bloggen Mestrer, mestrer ikke. Han går ikke inn i kritikken som er rettet mot programmet og har ingen argumenter for hvorfor et slikt program har noe å tilføre barnehagen. Mørch mener vi og de som bruker bloggen som kilde til kunnskap, lider av «forskningsaversjon», og han kaller bloggen ideologitung. Det er relativt enkelt å oppdage at det Mørch avviser som ideologi, snarere er vår kritikk av den ideologiske slagsiden ved programmet.

En ting er at Mørch tyr til personangrep, en annen er at han selv da ikke treffer, men kommer med flere feilaktige påstander. «Den ene er prest, den andre førskolelærer», skriver han om oss. Vi er henholdsvis førsteamanuensis i sosiologi og professor i pedagogikk. Mørch bommer altså kraftig i sitt forsøk på å tillegge oss aversjon mot forskning. Ingen av oss er førskolelærere. Om så var tilfelle ville vi, i motsetning til Mørch, ikke betrakte det som en faglig svakhet. Vi er heller ikke prester, selv om en av oss er utdannet teolog og har doktorgrad i etikk.

Mørch er like upresis og urimelig i sin forståelse av metodefriheten i barnehage og skole, som han er med vår faglige status. Metodefrihet er et sentralt prinsipp i profesjonsutøvelse, basert på fagkunnskap, profesjonelt skjønn og relativ autonomi, men for Mørch er dette prinsippet ensbetydende med å være motstander av forskning. For ham er kritikk av De utrolige årene det samme som motstand mot forskning.

Kraftigst bommer Mørch når han gjør oss og en blogg som har eksistert et års tid, til kilden for profesjonsutøveres kritikk av hans eget program. Det er saktens hyggelig at han gjør bloggen vår så viktig, men at han fratar barnehagelærere evne til å tenke selv, er svært alvorlig. Foranledningen for Mørchs innlegg i Nordlys er kritikk av De utrolige årene fra styrerne i de fem kommunale barnehagene i Vefsn kommune. Der er det vedtatt at programmet skal implementeres, uten at kommunen har vært i dialog med barnehagene. Ved å omgå kritikken av De urolige årene, viser Mørch ikke bare sin manglende respekt for barnehagelærere, han røper også en av de store svakhetene ved tradisjon han tilhører: den atferdspedagogiske. Helt tilbake til sakene om «Gro» og «Sol» på 70- og 80-tallet, som Mørch var involvert i, har profesjoner som arbeider med barn, vært oppmerksomme på de skadelige effektene av atferdsterapeutiske metoder og bruk av belønning og straff. Barnehagelærere har gjennom sin fagtradisjon utviklet en sterk lojalitet til barna og en etisk bevissthet om risikoen for krenkelser i den asymmetriske relasjonen mellom barn og voksne.

Tonen i Mørchs innlegg tyder på at han føler seg trygg på sin egen autoritet. Han tillater seg å være både usaklig og emosjonell. At representanter for De utrolige årene og tilsvarende programmer inntar en slik maktposisjon, kan forklare hvorfor mange vegrer seg mot å ta til motmæle. Tendensen vi ser ut fra henvendelsene vi får, er at det koster å heve stemmen, og at de personlige omkostningene ved å ytre seg kritisk er store. Ofte i et slikt omfang at kritikk er umulig. Men til tross for ubehaget Mørch, og de som tilhører den samme tradisjonen som ham, skaper når man kritiserer atferdsregulerende programmer, tar profesjonsutøvere – og sånne som oss – ordet når det kjennes nødvendig.

Mørch ser for seg at veien for de atferdsregulende programmene blir åpen hvis alle høgskoler blir slått sammen med universiteter. Denne innfallsvinkelen til fusjonsdebatten er så spinnvill at den får stå ukommentert. Med dette gjennomført usaklige innlegget aner vi at De utrolige årene kan være inne i sin siste fase.

Willy-Tore Mørchs innlegg i Nordlys 8. april.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.