Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Dette innlegget er også publisert i Nordlys 15. april som svar på et innlegg av Willy-Tore Mørch i samme avis 8. april. Enkelte mindre endringer er foretatt.
Pedagogiske programmer som har til hensikt å regulere barns
atferd, brukes i dag i mange barnehager og skoler. Programmene selges inn mot
kommuner som forskningsbasert, i den forstand at virker eller har effekt.
Programmene er omdiskutert, blant annet ut fra etiske perspektiver. Når
samfunnet griper inn i barns liv gjennom barnehage og skole, holder det ikke å
spørre hva som virker, eller hvordan man kan trene barn til å gjøre det voksne
tillater. Man må også etterlyse forbindelsen mellom programmene og formålet med
barnehage og skole. Typisk for programmene er at denne forbindelsen er svak.
Dette gjelder også for De utrolige årene, som har vært debattert i Nordlys. Et
annet fellestrekk ved programmene og aktørene som står bak, er at kritikk ikke
tåles. Kritikk kan så tvil om programmets fortreffelighet og dermed gi tapte
markedsandeler. Vår erfaring er at kritikk ofte med møtes personangrep
istedenfor med saklige argumenter.
![]() |
Illustrasjon: Erlend Aagre Pettersvold |
Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø, som står bak
programmet De utrolige årene, bekrefter denne tendensen i et innlegg i Nordlys
8. april. I innlegget går han til frontalangrep på oss og bloggen Mestrer,
mestrer ikke. Han går ikke inn i kritikken som er rettet mot programmet og har
ingen argumenter for hvorfor et slikt program har noe å tilføre barnehagen.
Mørch mener vi og de som bruker bloggen som kilde til kunnskap, lider av
«forskningsaversjon», og han kaller bloggen ideologitung. Det er relativt
enkelt å oppdage at det Mørch avviser som ideologi, snarere er vår kritikk av
den ideologiske slagsiden ved programmet.
En ting er at Mørch tyr til personangrep, en annen er at han
selv da ikke treffer, men kommer med flere feilaktige påstander. «Den ene er
prest, den andre førskolelærer», skriver han om oss. Vi er henholdsvis førsteamanuensis
i sosiologi og professor i pedagogikk. Mørch bommer altså kraftig i sitt forsøk
på å tillegge oss aversjon mot forskning. Ingen av oss er førskolelærere. Om så
var tilfelle ville vi, i motsetning til Mørch, ikke betrakte det som en faglig
svakhet. Vi er heller ikke prester, selv om en av oss er utdannet teolog og
har doktorgrad i etikk.
Mørch er like upresis og urimelig i sin forståelse av
metodefriheten i barnehage og skole, som han er med vår faglige status.
Metodefrihet er et sentralt prinsipp i profesjonsutøvelse, basert på
fagkunnskap, profesjonelt skjønn og relativ autonomi, men for Mørch er dette
prinsippet ensbetydende med å være motstander av forskning. For ham er kritikk
av De utrolige årene det samme som motstand mot forskning.
Kraftigst bommer Mørch når han gjør oss og en blogg som har
eksistert et års tid, til kilden for profesjonsutøveres kritikk av hans eget
program. Det er saktens hyggelig at han gjør bloggen vår så viktig, men at han
fratar barnehagelærere evne til å tenke selv, er svært alvorlig. Foranledningen
for Mørchs innlegg i Nordlys er kritikk av De utrolige årene fra styrerne i de
fem kommunale barnehagene i Vefsn kommune. Der er det vedtatt at programmet
skal implementeres, uten at kommunen har vært i dialog med barnehagene. Ved å
omgå kritikken av De urolige årene, viser Mørch ikke bare sin manglende respekt
for barnehagelærere, han røper også en av de store svakhetene ved tradisjon han
tilhører: den atferdspedagogiske. Helt tilbake til sakene om «Gro» og «Sol» på 70- og 80-tallet,
som Mørch var involvert i, har profesjoner som arbeider med barn, vært
oppmerksomme på de skadelige effektene av atferdsterapeutiske metoder og bruk
av belønning og straff. Barnehagelærere har gjennom sin fagtradisjon utviklet
en sterk lojalitet til barna og en etisk bevissthet om risikoen for krenkelser
i den asymmetriske relasjonen mellom barn og voksne.
Tonen i Mørchs innlegg tyder på at han føler seg trygg på
sin egen autoritet. Han tillater seg å være både usaklig og emosjonell. At
representanter for De utrolige årene og tilsvarende programmer inntar en slik
maktposisjon, kan forklare hvorfor mange vegrer seg mot å ta til motmæle.
Tendensen vi ser ut fra henvendelsene vi får, er at det koster å heve stemmen,
og at de personlige omkostningene ved å ytre seg kritisk er store. Ofte i et
slikt omfang at kritikk er umulig. Men til tross for ubehaget Mørch, og de som
tilhører den samme tradisjonen som ham, skaper når man kritiserer
atferdsregulerende programmer, tar profesjonsutøvere – og sånne som oss – ordet
når det kjennes nødvendig.
Mørch ser for seg at veien for de atferdsregulende
programmene blir åpen hvis alle høgskoler blir slått sammen med universiteter.
Denne innfallsvinkelen til fusjonsdebatten er så spinnvill at den får stå
ukommentert. Med dette gjennomført usaklige innlegget aner vi at De utrolige
årene kan være inne i sin siste fase.
![]() |
Willy-Tore Mørchs innlegg i Nordlys 8. april. |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar