Av Bernt Andreas Hennum, Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Denne kronikken er også publisert i Klassekampen 26. mai 2015. Deler av kronikken er utdrag fra innledningskapitlet i boka Profesjon og kritikk.
De siste ukene har dokumentet «Standarder for den profesjonelle lærer ved Haugerud skole» fått mye oppmerksomhet. Lærerne skal være «ferdig motiverte når de entrer skolen, de skal spre positivitet, like hårete mål og framsnakke skolen». Den som følger Haugeruds standard, snakker aldri «negativt om elever, foresatte, kolleger eller ledelse». Lojalitet forstås slik: «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om».
Flere har påpekt at skolens ledelse forveksler lojalitet med
et urimelig krav om lydighet. Juristen Anine Kierulf kaller dette autoritært
visvas og et brudd på ansattes lovfestete rett til ytringsfrihet.
Til tross for massiv kritikk fra flere hold, har det vært
lite selvkritikk hos de ansvarlige. Byråd Anniken Hauglie ser ingen grunn til å
gripe inn, selv om hun innrømmer at reglene kan «se litt merkelige ut». Rektor
Terje Eide sier at reglene er utviklet i fellesskap mellom lærerne og ledelsen,
og at «de lever godt med dette dokumentet». Lærer Jørn Damslora sier at han ikke
er kneblet. Gjennomgangstemaet er at dette er kjøreregler til internt bruk som
utenforstående ikke trenger å bry seg med.
Desto alvorligere framstår saken. Jo mer osloskolens ledelse
forsøker å dysse ned saken, og jo mer de insisterer på at dokumentet må ses i
lys av en spesifikk lokal kontekst, jo viktigere blir det å se saken i en
større samfunnsmessig kontekst. I Haugerud skoles standard ser vi
styringslogikk kjennetegnet av detaljstyring, sterk tro på manualer og
tilsvarende liten tillit til de profesjonelle. Skolen føyer seg inn i rekka av
institusjoner i offentlig sektor, som barnehager, skoler, sykehus, høyskoler og
universiteter, der det blir så viktig å bygge omdømme og kontrollere
kommunikasjonen utad, at uenighet og kritikk blir umulig.
Fenomenet finnes til og med i departementene. I boka
«Departementet» skriver avdelingsdirektør Eivind Tesaker om det han kaller
«raushets-diktaturet» i Kulturdepartementet, også kalt verdi- og endringsbasert
ledelse. Departementenes felles grunnverdier – demokrati, rettssikkerhet,
faglighet og effektivitet – ble erstattet av nye ord som raushet, kvalitet og
engasjement. Tesakers tese er at kvaliteten på arbeidet ble dårligere, blant
annet fordi endringen la lokk på kritisk tenkning og diskusjon.
Gjennom sin nærlesning av Gjørv-kommisjonens rapport etter
22. juli ser Anders Johansen en systematisk mistillit i politietaten. I en
artikkel i Prosa viser han at forholdene som avdekkes gjennom kommisjonens
arbeid, kan føres tilbake til en målstyringsfilosofi som innebærer at «politiet
har utviklet mål på de områdene som er enklest å måle», samtidig som det
profesjonelle skjønnet er blitt svekket. «Når ønsket om å oppfylle måltall
erstatter utøvelsen av selvstendig skjønn, bidrar det til å svekke alt som
heter yrkesstolthet og ansvarsfølelse», skriver han.
Det Johansen finner mest oppsiktsvekkende, er at
kommisjonens medisin er mer av det samme. Et nærliggende svar på hvordan
nasjonen kan forbedre sin beredskap i framtiden, ville være mer tillit, mer
ansvar, mindre byråkrati. I stedet blir profesjonelles ønske om å ta ansvar
møtt med krav om å skrive flere rapporter. Dette innebærer ifølge Johansen
aktiv produksjon av umyndighet.
«Det er bestemt» er et utsagn mange barnehagelærere blir
møtt med når de ytrer motforestillinger mot kommunal detaljregulering av
barnehagens pedagogiske praksis. Også i andre sektorer er dette et velkjent
utsagn som effektivt hindrer spørsmål, debatt og kritikk. Ideologiske og
reformivrige ledere snakker ofte på denne måten. Vi kjenner dem igjen, også i
akademia, som dilettantiske ledere med svak fagkunnskap. De sier kanskje at de
med glede tar imot innspill, og at det er «fint med engasjement», men egentlig
er avgjørelsen allerede er fattet. De er mer enn villige til å gjøre det de
blir bedt om av noen høyere opp i hierarkiet, for dette er «ledere som har
lojalitet og karriereforventninger knyttet til ledelsesnivået over, ikke til
kollegene», som Knut Kjeldstadli uttrykker det i boka «Akademisk kapitalisme».
Behovet for kontroll, rapportering og standardisering har en
klar forbindelse til det styringssystemet som kalles New Public Management.
Leder av Helsetjenesteaksjonen Torgeir Bruun Wyller ser systemet som en trussel
mot profesjonelles ønsker om og muligheter til å gjøre et godt faglig arbeid. Han
omtalte tillitskrisen som åpenbarte seg under lærerstreiken, som et symptom på
en tilstand felles for en rekke profesjoner.
Saklig kritikk er basert på faglige og verdibaserte
argumenter drevet av forestillinger om rettferdighet og bedre løsninger. Styringssystemet
som dominerer i dag, fører til en alarmerende taushetskultur der kritikk
omskrives til negativitet, støy eller misforståelser. Det er også typisk at
oppmerksomheten flyttes fra saken kritikken gjelder, til personen som kommer
med kritikken.
At alle lærerne ved Haugerud skole stiller seg bak de 172
reglene, stiller vi oss tvilende til. Særlig når vi vet hvordan kritikere ofte
trues til taushet og kritikk sanksjoneres. I undersøkelser fra Norsk
Redaktørforening og Fritt Ord kommer det fram at ansattes ytringsfrihet er
under press.
Den danske sosiologen Rasmus Willig viser til at mange ikke
tør ikke ytre seg kritisk på jobben eller i offentligheten fordi de frykter
sanksjoner. I stedet utfører de oppgaver de blir pålagt, til tross for at det
strider mot deres overbevisning om hva som er riktig å gjøre. Willigs tese er
at kritikken finnes, og at den ikke kan stoppes. Når den hindres i å bevege seg
fra A til B, finner den derfor andre veier, eller den vendes om til
selvkritikk.
Selvkritikken som oppstår fordi man må legge skjul på
kritikkverdige forhold, fører til avmakt, umyndiggjøring og selvsensur. Det er
ikke bare skadelig for den enkelte. Når ansatte hindres i ytre seg, får vi også
dårligere barnehager, skoler, politi og sykehus. Det alvorlige er at
selvkritikken gjør folk blinde, utslitte og ute av stand til å bedrive
nødvendig samfunnskritikk.
Willig viser at det finnes et alternativ: Open public
management. Det bygger på prinsipper som involvering, åpenhet og frie ytringer.
Han hevder at dette alternativet ikke bare vil sikre mer kvalifiserte og
legitime beslutninger, det vil også være billigere fordi flere ansatte kan
konverteres fra kontrolloppgaver til reelle kjerneytelser.
Offentlighetsaspektet er en av mange grunner til at det er
problematisk å utarbeide interne regler som ved Haugerud skole. Det er
problematisk at offentlige organisasjoner utarbeider strategier,
policydokumenter eller kjøreregler som utenforstående, det vil si
offentligheten, ikke forstår og ikke skal kjenne til. Selv om det generelt hersker
enighet og harmoni, kan man ikke lage regler som er egnet til å hindre
eventuell framtidig uenighet. Man kan heller ikke lage regler som begrenser de
profesjonelles ytringsfrihet. Uansett hvordan kjørereglene ved Haugerud skole
blir praktisert, er det vanskelig å se at dokumentet er egnet til annet enn å
skape en usunn harmonikultur.
Profesjonsutøveres kritiske stemme er særdeles viktig i en
tid da mange vil mye med offentlige institusjoner som barnehager og skoler.
Noen må si ifra når store politiske ambisjoner for velferdstjenestene ikke
følges med tilstrekkelige ressurser. Profesjonene har et spesielt ansvar for å
vurdere om formålet for institusjonen blir ivaretatt, eller om den styres ut
fra mer eller mindre vilkårlige detaljmål. Dersom hensynet til at institusjonen
skal være styrbar og effektiv går foran hensynet til formålet, må
profesjonsutøverne ta ordet. Skal kritikkverdige forhold kunne avdekkes og
forbedres, må de bli offentlig kjent.
Vi vil hevde at det ikke er tilstrekkelig å snakke om
profesjonsutøveres ytringsfrihet, vi trenger også et begrep om ytringsplikt: en
plikt som dreier seg om å ha ansvar for å si ifra når politiske mål og
virkemidler kommer i konflikt med profesjonens verdier og kunnskap. Etter vår
vurdering blir man ikke en profesjonell lærer ved å følge Haugerud skoles
interne regler. En lærer som navigerer etter disse reglene, står snarere ustøtt
enn fjellstøtt, han eller hun er heller ikke lojal, men illojal – mot sitt
egentlige mandat.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar