Kritikkens demokratiske betydning

Av Bernt Andreas Hennum, Mari Pettersvold og Solveig Østrem

En kortere versjon av dette innlegget er publisert i Aftenposten.

I en kronikk i Aftenposten 16. april kritiserte professor Svein Sjøberg politikeres tendensiøse bruk av Hatties forskning om «hva som virker» i skolen. Han viste også til de kommersielle sidene ved det han omtaler som Hattie-feber i norsk skoledebatt. 22. april sto tre motinnlegg på trykk, blant dem et fra BI-professor Johan From under tittelen «Angrepene må stoppes». At Sjøberg kritiserer navngitte personer som han av saklig grunner er uenig med, blir av From forstått som personangrep. At Sjøberg skriver om hvilke kommersielle interesser som styrer utdanningsforskningen, er ifølge From brudd på «grunnleggende krav til saklighet». From vil at slikt skal stoppes. Han får støtte av tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet: «Professor tar til motmæle mot professor Svein Sjøberg. Tror mange syns det var på tide», skrev hun på Twitter.

Hvordan From ser for seg at Sjøberg skal stoppes fra å ytre seg om skolepolitiske spørsmål i en åpen og offentlig debatt, er uvisst.

Det er alvorlig at kritikere trues til taushet, og at kritikk sanksjoneres, men det er dessverre ikke uvanlig. Dette kommer fram både i en undersøkelse fra Norsk Redaktørforening og gjennom Fritt Ords undersøkelse om status for ytringsfriheten i Norge. Gjennom vår kontakt med lærere og barnehagelærere får vi stadig bekreftet at det koster å ta ordet. Tendensen er den samme som i akademia.

Både i akademia og blant politikere eksisterer en manglenede forståelse av hva som er kritikkens vesen, og av kritikkens demokratiske og erkjennelsesmessige betydning. Kritiske ytringer blir i stedet forstått som personangrep og møtt med personangrep og mistenkeliggjøring. Det hindrer offentlig diskusjon om det saklige grunnlaget for uenigheten.

Det er en kjent sak at motstanden mot testveldet i skolen er økende, og at mange stiller kritiske spørsmål ved den politiserte bruken av forskning. Det ser ut til at jo mer massiv motstanden blir, jo tydeligere er tendensen til å marginalisere kritikerne og omdefinere kritikken til noe personlig og «smått». Clemet demonstrerer dette når hun i et innlegg på bloggen sin forsøker å gjøre motstanden mot testveldet i Osloskolen til et marginalt fenomen.

På samme måte blir Sjøbergs kritikk av Hattie-feberen forsøkt marginalisert. I en av mange støtteerklæringer på Sjøbergs Facebook-vegg skriver Tarjei Helland: «From prøver å framstille dette som om dette er Svein sin ensomme kamp mot ‘alle andre’. Det er en like ufin hersketeknikk som det er usant. Vi er mange, både lærere, utdanningsforskere, rektorer og lokale og nasjonale byråkrater, som leser forskningen og situasjonen i skolenorge på samme vis som Svein.»

Sjøbergs tilsvar ble publisert i Aftenposten 24. april. Han konstaterer nøkternt at «to av innleggene var greie og saklige, det tredje nokså ekkelt og personlig». I stedet for å følge Froms usaklige linje, går han inn i argumentasjonen til høyrepolitikerne Kristin Vinje og Henrik Asheim og til Akademikernes leder, Knut Aarbakke. Han sier seg delvis enig i synspunktene deres, men viser at argumentene ikke er holdbare – fordi de bruker Hatties forskning etter eget forgodtbefinnende.

Sjøberg er forbilledlig saklig i sitt svar. Selvfølgelig, hadde vi nær sagt. Hvorfor skulle en fagperson som i alle år har satt sakligheten i høysetet, nå velge en ny strategi? En som har satt seg så grundig inn i Hatties studier som Sjøberg, behøver ikke å ty til de samme retoriske grepene som enkelte av hans meningsmotstandere velger. Når man har argumentene på sin side, og ingen annen agenda enn å bidra til en opplyst debatt om vesentlige samfunnsspørsmål, behøver man ikke annet gode argumenter – og åpenhet for at de kan møtes med bedre argumenter.

At ansatte får munnkurv med henvisning til lojalitetskrav, slik vi ser i osloskolen, er et alvorlig demokratisk problem. Et slikt krav bryter med norsk lov og kan hindre profesjonsutøvere i å forvalte et samfunnsmandat i samsvar med intensjonene. Vi har liten grunn til å frykte usaklige og dårlig begrunnete debattinnlegg, de kan enkelt imøtegås. Men vi har alt å tape på ikke å være i stand til å føre en sivilisert offentlig debatt etter prinsippet om det beste argumentet. Vi er enige med Clemet når hun sier at det er «bra at debatten også tas i det offentlig rom».

Hysj!

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.