Nils Christie er død

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Onsdag 27. mai 2015 døde nestoren i norsk kriminologi, professor Nils Christie. 87 år gammel, stadig like vital, stadig aktiv i samfunnsdebatten. På sykkel, visst nok som han pleide, ble han påkjørt av trikken.

En sjelden fagperson og en nasjonal og internasjonal kapasitet er borte. Han stilte de spørsmålene nesten ingen forskere stiller lenger, han skrev bøker med titler som Hvis skolen ikke fantes. Uredd sto han imot autoriteter. Christie er særlig kjent for å stille kontroversielle spørsmål om fengselsstraff og narkotikapolitikk.

De siste årene engasjerte han seg i skolepolitikk. Politiske ønsker om økt læringstrykk fikk ham til å forsvare den norske skolens verdigrunnlag. Christie skrev under på barnehageoppropet i 2010, mot regjeringens forslag om systematisk språkkartlegging av alle treåringer, og han var begeistret for boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. På et arrangement i regi av studenter ved Universitet i Oslo i september 2012 der boka ble presentert, stilte han opp. Definitivt eldst i salen. Han var den første som tok ordet da det ble åpnet for spørsmål og debatt. Spørsmålet han stilte, er dekkende for hans tankemåte: «Kan vi ikke bare la de yngste barna være i fred?»

Nils Christie

Seinest i februar i år skrev han en kronikk i Aftenposten om høyere utdanning og forskning. Der uttrykte han bekymring for universitetet som har blitt skole. Man leter seg ikke lenger fram til innsikt, i stor grad på egenhånd, men følger ferdige, oppstykkete emner som skal fordøyes. I hans tid tok man to eksamener for å bli magister i sosiologi. I dag er det 24–25 eksamener før man blir det som i moderne språkdrakt heter «master», skriver han. Vi tror Christie har et svært godt poeng når han sier at for å utvikle dette landet, trenger vi forskere med svakere tilknytning stat og forskningsråd.

«En dannet rabulist», skriver Svein Sjøberg om Christie på bloggen sin. Christie oppmuntret til sivil ulydighet. Han var maktkritisk, men alltid høflig og vennlig, også overfor dem han på sak var dypt uenig med, skriver Sjøberg. Hvis Christie hadde hørt denne karakteristikken, ville han kanskje sagt: «Det skulle da bare mangle!» For hans maktkritikk, PISA-kritikk og engasjementet for de yngste barna var kritikk i ordets egentlige forstand: faglige og verdibaserte argumenter drevet av forestillinger om rettferdighet og bedre løsninger. Han viste gjennom sitt vesen og sine perspektiver at det å være dannet og det å være kritisk er to sider av samme sak.

Vi har mye å takke Nils Christie for, vi har enormt mye å lære av ham og mye å føre videre.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.