Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Onsdag 27. mai 2015 døde nestoren i norsk kriminologi, professor
Nils Christie. 87 år gammel, stadig like vital, stadig aktiv i samfunnsdebatten.
På sykkel, visst nok som han pleide, ble han påkjørt av trikken.
En sjelden fagperson og en nasjonal og internasjonal kapasitet
er borte. Han stilte de spørsmålene nesten ingen forskere stiller lenger, han skrev
bøker med titler som Hvis skolen ikke
fantes. Uredd sto han imot autoriteter. Christie er særlig kjent for å
stille kontroversielle spørsmål om fengselsstraff og
narkotikapolitikk.
De siste årene engasjerte han seg i skolepolitikk. Politiske
ønsker om økt læringstrykk fikk ham til å forsvare den norske skolens
verdigrunnlag. Christie skrev under på barnehageoppropet i 2010, mot
regjeringens forslag om systematisk språkkartlegging av alle treåringer, og han
var begeistret for boka Mestrer, mestrer
ikke. Jakten på det normale barnet. På et arrangement i regi av studenter
ved Universitet i Oslo i september 2012 der boka ble presentert, stilte han
opp. Definitivt eldst i salen. Han var den første som tok ordet da det ble
åpnet for spørsmål og debatt. Spørsmålet han stilte, er dekkende for hans
tankemåte: «Kan vi ikke bare la de yngste barna være i fred?»
![]() |
Nils Christie |
Seinest i februar i år skrev han en kronikk i Aftenposten om
høyere utdanning og forskning. Der uttrykte han bekymring for universitetet som
har blitt skole. Man leter seg ikke lenger fram til innsikt, i stor grad på
egenhånd, men følger ferdige, oppstykkete emner som skal fordøyes. I hans tid
tok man to eksamener for å bli magister i sosiologi. I dag er det 24–25
eksamener før man blir det som i moderne språkdrakt heter «master», skriver han.
Vi tror Christie har et svært godt poeng når han sier at for å utvikle dette
landet, trenger vi forskere med svakere tilknytning stat og forskningsråd.
«En dannet rabulist», skriver Svein Sjøberg om Christie på bloggen sin. Christie oppmuntret til sivil ulydighet. Han var maktkritisk, men
alltid høflig og vennlig, også overfor dem han på sak var dypt uenig med,
skriver Sjøberg. Hvis Christie hadde hørt denne karakteristikken, ville han
kanskje sagt: «Det skulle da bare mangle!» For hans maktkritikk, PISA-kritikk
og engasjementet for de yngste barna var kritikk i ordets egentlige forstand: faglige
og verdibaserte argumenter drevet av forestillinger om rettferdighet og bedre
løsninger. Han viste gjennom sitt vesen og sine perspektiver at det å være
dannet og det å være kritisk er to sider av samme sak.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar