Av Alexander Meyer
Denne kronikken sto på trykk i Klassekampen 10. juni. Forfatteren er lærer og hovedtillitsvalgt og lokallagsleder i Utdanningsforbundet i Øystre Slidre.
Som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet fikk jeg for en tid tilbake i oppgave å bidra til en høring. Vanligvis får man hele høringsdokumentet til vurdering, men Djupedalutvalgets NOU 2015:2 «Å høre til» hadde blitt delt i 10 deler og fordelt mellom alle kommunene i Oppland der jeg bor. Årsaken til oppdelingen er enkel: Det er alt for omfattende for små lokallag med lite frikjøp og mange andre oppgaver å ta ordentlig stilling til en 450(!) siders NOU. Problemet med slike oppdelinger er selvsagt at det blir vanskelig å kommentere bare deler av en tekst. Selv valgte jeg en litt annen innfallsvinkel: For å danne meg et oversiktsbilde begynte jeg i stedet å telle enkeltord i teksten. Etter å ha talt en stund begynte et mønster å ta form og noe jeg velger å definere som Djupedals blindsone kom til syne
Først noen funfacts
fra NOU-en: Totalt antall ord: 280 862 - talt i Word, inkludert
overskrifter, innholdsfortegnelser, noter et cetera. (Til sammenligning inneholder
hele dette innlegget 1308 ord.) Ulike avledninger av ordene «psykososial»,
«krenke», «mobbe», «trakassere» og «diskriminere» finner vi henholdsvis 784,
1513, 1963, 600 og 732 ganger. Ordparet «trygt psykososial» eller «trygge
psykososial» opptrer 276 ganger i teksten. Ulike avledninger av ordet trygg (trygge,
trygt, trygghet, etc.) finner vi 497 ganger. Ulike avledninger av ordet «mål»
(mål, målsetting, måle, målrettet etc.) finner vi 746 ganger
At noen av disse målene er viktige bør det herske liten tvil
om: Ulike gradbøyinger av ordet «viktig» finner vi 565 ganger. Viktige mål kan
gjerne nås med «tiltak» og «forslag» - avledninger av disse ordene finner vi
ikke mindre enn henholdsvis 950 og 239 ganger. Tiltak og forslag bør kanskje
vurderes og evalueres i ettertid? Søkeord «vurder» = 524 ganger, søkeord
«evalue» = 179 ganger. Det er heller ikke utenkelig at viktige mål nås ved
systematisk arbeid; ordet «system» i ulike avskygninger opptrer 610 ganger (det
konkrete ordet «systematisk» opptrer 223 ganger). Det er tydelig at arbeidet
mot mobbing bør skje innenfor ulike miljøer – ulike avledninger av dette ordet
finner vi ikke mindre enn 2202 ganger (det konkrete ordet «skolemiljø» 1136
ganger).
Med så omfattende repetisjon av ord blir det vanskelig «å se skogen for bare trær» når man leser. Kanskje kan andre ord eller fraværet av ord fortelle oss noe om NOU-ens fokus og kanskje si noe om hva som er utenfor fokus. De fire sentrale ordene «krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering» er ikke årsaksord, men virkningsord – de virker altså ikke av seg selv, men er forårsaket av noe annet. Det kan derfor være av interesse å søke på ordet «årsak»
Med så omfattende repetisjon av ord blir det vanskelig «å se skogen for bare trær» når man leser. Kanskje kan andre ord eller fraværet av ord fortelle oss noe om NOU-ens fokus og kanskje si noe om hva som er utenfor fokus. De fire sentrale ordene «krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering» er ikke årsaksord, men virkningsord – de virker altså ikke av seg selv, men er forårsaket av noe annet. Det kan derfor være av interesse å søke på ordet «årsak»
Her kommer vi inn i det jeg vil definere som Djupedals
synsfelt. Ordet «årsak» er brukt 79 ganger i teksten. Det fokuseres på at
skoler som opplever mobbing må finne årsaker til at elevene blir utsatt for
dette. I tillegg fokuseres det på årsaker til at barn blir utsatt for mobbing
etc. Fokus dreier seg rundt elevers,
foreldres, skolers, samfunnets, læreres og skolelederes verdier og normer.
Tilslutt finner vi ordet «årsak» i forbindelse med å årsaker til mobbing etc.
sett i lys av ulike sosiale forhold: etnisitet, minoritet (religion, seksuell
legning etc.), sosioøkonomiske forhold (lavinntekt, lav utdanning etc.),
sosiale forhold (rus, psykiske lidelser, vold i hjemmet etc.), kjønn og
aggresjon.
Det bildet trer frem er at NOU-en har en individualisert
tilnærming til årsakene til mobbing. De forskjellige instansers ansvar trekkes
frem for å skape rammer der færre blir mobbet og skolene blir et tryggere sted
å være. Skolen, lærerne, foreldrene, elevene, skolelederne må alle blir bedre
på dette. Det understrekes at en at en normkritisk
tilnærming for å forstå årsakene til krenkelser og mobbing er viktig. Dette
perspektivet er faktisk så viktig at NOU-en syv ganger sier at dette
perspektivet bør bli en del av lærerutdanningen. Rektor- og videreutdanning bør
også inkludere det normkritiske perspektivet. Etter omfanget av NOU-en å dømme
kommer det til å bli psykososial trygghet, mobbing, diskriminering, krenking og
trakassering som tverrfaglig prosjekt i alle fag i skolen fra nå av. Kort
oppsummert mener NOU-en slik jeg har lest den, at alle i skolen må bli bedre
mennesker – og det er det jo ikke vanskelig å være enig i. Men er det
sannsynlig? Og hva må gjøres for at vi skal få det til?
Det er vanskelig å være uenig i at skolen skal utvikle gode
normer – på lærerrommet, hos rektor og blant elever og foreldre. Det er også
lett å være enig i at alle som jobber i skolen må bidra til normer som skaper
gode relasjoner og mindre mobbing. Men hva med normene skolen selv innprenter i
elevene?
Djupedals blindfelt er det han enten ikke ser, eller ikke
ønsker å se. Etter mine begreper er det dette som kalles systemkritikk. Dette ordet fant jeg null ganger i NOU-en. Når vi
betrakter skole og mobbing, ville det være urimelig å hevde at en skole – som
system – kan være en medvirkende årsak til mobbing? I NOU-en pekes det flere
steder på hvordan ulike åpne og skjulte normer kan bidra til å skape
utenforskap og grobunn for mobbing. Men ikke én gang pekes det på at skolen
selv setter normer for elevene.
Forskerne Rogstad og Nybøen trekkes frem for å vise «hvordan
rasisme og diskriminering er knyttet til grunnleggende forestillinger om
normalitet». Forskerne uttaler følgende: «Man kan starte med å spørre ut om det
finnes noen norske kjerneverdier som er med på å skille i inngrupper og
utgrupper. I tilfelle, hvilke verdier er dette, og hvem har makten til å
definere dem som avgjørende, og følgelig stemple borgere med andre verdier som
annerledes og avvikende?» Videre uttaler de at hva som til enhver tid regnes
som normalt, har betydning fordi det er den målestokken alle andre ses og
vektes i forhold til. Forståelsen av hva som er normalt, kan virke
diskriminerende eller rasistisk.» Men hva med måten skolen selv rangerer
elevene på gjennom karakterer? Kan det være at skolen selv bidrar systematisk
til å skape grobunn for mobbing ved å skille mellom inn- og utgrupper?
Kun 8 ganger opptrer ordet «karakter» i konteksten
skolekarakterer. Kun tre steder blir ordet brukt i en årsak-virkning kontekst.
Skolens rangeringspraksis er ikke nevnt ett eneste sted som mulig årsak til
mobbing. De to gangene karakterer nevnes i relasjon til mobbing er det
mobbingen som er årsak til dårlige karakterer, ikke omvendt
Er det ikke en liten
mulighet for at de som befinner seg blant de nederste 20% på skolens
karakterskala, kan oppleve det å kontinuerlig bli veid og vurdert og aldri
funnet god nok som negativt? Og at denne systematiske derangeringen kan påvirke
deres selvbilde og psyke? Er det mulig å hevde at denne kontinuerlige
(ned)vurderingen i seg selv kan oppleves krenkende? Ville det være veldig
overraskende at elever nederst på skolens rangstige tyr til ulike strategier
(deriblant mobbing) for å beskytte seg og bygge motraft mot denne kontinuerlige
derangeringen de blir utsatt for? Kan det også tenkes at noe av årsaken til at
elever blir mobbet er fordi deres tilkortkommenhet i skolens rangeringssystem
blir ekstra synlige for dem rundt seg? Min erfaring som lærer er at mye av
skolens arbeid mot mobbing handler om å motvirke skolens egen negative effekt
på elevene. Er det til å undres over at elever lager egne rangeringsnormer som
igjen blir oppfattet som utfrysing, trakassering og mobbing, når hele
skolevesenet er bygget opp rundt et slikt rangeringssystem?
Ingen av oss har noe godt svar på hvordan mobbing skal
løses. Vi kan alle bli bedre mennesker, men å underslå den systemiske
påvirkningen skolen kan ha på mobbing i et 450 sider langt dokument som handler
om mobbing i skolen er etter mine begreper ingen liten unnlatelse. Djupedal
sier han ønsker å hjelpe de som lever i utenforskapet, men tør ikke ta tak i
systemet. Han skyver heller ansvaret over på individet. Heldigvis ødelegger 450
sider med gode ord og fine intensjoner lite.
Les også Mari Pettersvold innlegg Mobbing som speilbilde av voksnes rangering.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar