Av Mari Pettersvold
I mars i år ble NOU
2015:2 Å høre til – virkemidler for et trygt psykososialt miljø overlevert
kunnskapsministeren. Lederen for arbeidet er tidligere statsråd, nå fylkesmann,
Øystein Djupedal. Over 450 sider foreslås en rekke tiltak for å forebygge og
bekjempe mobbing i skolen. En av de som har lest utredningen grundig er Alexander
Meyer, lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Øystre Slidre. I et essay
i Klassekampen 10. juni skriver Meyer klokt og presist om at det beste man kan
si om utredningen er at den neppe vil gjøre stor skade.
Illustrasjon: Åsmund Østrem |
Meyer hevder at det kan se ut som om utvalget ender med å si
at løsningen er at alle i skolen blir bedre mennesker med de rette holdninger,
verdier og normer. Som Meyer skriver er det lett å si seg enig i dette, men det
hjelper fint lite så lenge man ikke vier de normene skolen selv prenter inn i
elevene oppmerksomhet. Det han kaller
det blinde feltet hos Djupedalutvalget, er systemkritikken. Meyer peker på normer
som preger skolen, og som han mener utvalget er blinde for. Meyer spør om
skolen, som system, selv kan medvirke til mobbing ved sin rangering av elever
gjennom karakterer. Som lærer har han erfart at skolens arbeid mot mobbing handler
om å motvirke skolens egen negative effekt på elevene. Men ikke ett sted er skolens
egen rangeringspraksis nevnt i utredningen. Han spør om det ikke er rimelig å
anta at det å systematisk befinne seg nederst på karakterskalaen har betydning for
eget selvbilde. Han spør også om det ville være veldig overraskende om ikke
dette gjør at man tyr til mobbing for å beskytte seg og bygge motkraft mot den
kontinuerlige derangeringen, eller at man blir mobbet fordi tilkortkommenheten
blir synlig gjennom skolens rangeringssystem.
Meyer skriver om karakterene. Dersom vi inkluderer alle de
andre rangeringssystemene som finnes i hele skolesystemet, også den delen av
det som ikke har karakterer, blir Meyers påpekning ytterligere påtrengende og
presis. BRA-kort, stjerner, ukas positive elev, plassering i mestringsgrupper
og andre slags grupper med for eksempel fargekoder etter nivå lærer barn at
voksne måler og veier. Da er det kanskje ikke rart at elevene selv rangerer
hverandre?
Meyers innsikt virker overbevisende. Det underlige er at de
ganske åpenbare sammenhengene er sjeldne å finne blant de som har mobbing som
sitt fagfelt, noe som bekreftes gjennom fraværet av slike innsikter hos
Djupedalutvalget.
Det forholder seg på samme måte når fenomenet mobbing settes
på dagsorden i barnehagen, enten det er gjennom FUBs brosjyre om mobbing eller som i prosjektet Hele barnet, hele løpet. Det snakkes primært
om små barn som mobbere og mobbeofre, og svært lite om voksnes ansvar og
praksis. Det er et påfallende fravær av at barnehagen selv, på samme måte som
skolen, er med på å skape grunnlag for marginalisering og ekskludering. Gjennom
definering av idealer for det som er viktig, riktig og normalt støtes noen barn
ut. Dette er selvsagt ikke bevisste intensjoner, det er et utilsiktet og indirekte
resultat av hva man politisk vil med barnehagen. I en slik tilnærming til
mobbing er det bare tapere, de eneste vinnerne er eventuelt produsentene av
mobbeprogrammene.
Et unntak er å finne hos den danske forskeren Kit Stender
Petersen ved Roskilde Universitet. Helt nylig, den 8. mai, forsvarte hun
doktoravhandlingen Mobning i en børnehavesammenhæng. I et intervju i februar 2012 i avisa Information sa
Petersen at mobbing ikke handler om at noen barn er onde, eller for den saks
skyld at voksne er det. Hun sa: Børnehavebørn er ikke klar over konsekvenserne
af, at de udstøder andre, og at de kan være med til at skabe en hel mobbekultur
i institutionen. Hun sa videre at mobbing oppstår i «lige så høj grad fra de
rammer, som forældre og pædagoger sætter for de små. I flere kommuner tester
man for eksempel børnehavebørns udvikling ud fra bestemte skemaer, og det er
lige som mange andre kræfter også med til at skabe en ensrettet forståelse af
børnene. Hvis børnene falder uden for skemaernes kategorier, skal de
korrigeres. Sådanne rammer kan indirekte være med til at skabe mobning».
Der barn defineres, kategoriseres og ikke myndiggjøres, kan mobbing
finne sted. Nylig avdøde Nils Christie sa en gang i et intervju at mennesker
som nesten ikke kan bestemme noen ting, blir fremmedgjort og frustrerte. De
blir også tilbøyelige til å synes det er rimelig at avvikere som kriminelle
skal straffes. Christie hevdet at de blir hevnlystne, og det går utover dem det
er mulig å hevne seg på. Slik forklarte han at det vi tenker om kriminalitet og
straff bare er et speilbilde av samfunnet. Jeg tror denne tankegangen kan
overføres til ekskluderingsprosesser i barnehager og skoler. Rangeringen mellom
barn er et speilbilde av voksnes rangeringssystem.
Barn som blir regnet med og lyttet til, og som opplever at
det er slik voksne forholder seg til alle barn, trenger ikke ekskludere andre
barn. Det forutsetter at det å bli hørt ikke er et knapt gode man kjemper om,
med en visshet om at det er forbeholdt noen få - de som er «innenfor». At barn
har reelle innflytelsesmuligheter kan med andre ord bidra til å gjøre dem mer
inkluderende, kanskje også mer ansvarlige. Det vil si at det er en sammenheng
mellom mobbing og demokratiske prosesser i barnehager og skoler. Så vidt jeg
vet er dette uutforsket, det betraktes vel heller som to adskilte fagfelt.
Det er definitivt et behov for et paradigmeskifte på dette
fagområdet.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Utrolig bra!
SvarSlettHer stiller jeg meg undrende til kritikken dere gir til prosjektet Hele barnet - hele løpet. I rapporten påpekes nettopp systemperspektivet og den voksnes ansvar. I deres definisjon av mobbing ansvarliggjøres den voksnes ansvar: "Mobbing av barn i barnehagen er handlinger fra voksne og/eller andre barn som krenker barnets opplevelse av å høre til og være en betydningsfull person for fellesskapet".
SvarSlett