Forskning viser at …

Av Solveig Østrem

Lærere og barnehagelærere møter ofte kravet om at pedagogisk praksis skal være forskningsbasert. Begrepene forskningsbasert, kunnskapsbasert eller evidensbasert brukes om hverandre. Når det sies kunnskapsbasert, sies det implisitt at visse former for kunnskap er mer verdt enn andre. Begrepet evidensbasert brukes gjerne av dem som ønsker å innføre et program som, ifølge de som står bak programmet, har dokumentert effekt. Kravet om at barnehagen og skolens praksis må være forskningsbasert, fremmes spesielt forbindelse med at nye forskningsresultater presenteres.

Implisitt i kravene ligger en kritikk av lærerprofesjonen: pedagogikken må bli mer kunnskapsbasert, mer evidensbasert, mer forskningsbasert. Kritikken kommer både utenfra og fra profesjonen selv, som en profesjonaliseringsstrategi og som et svar på at man oppfyller samfunnsmandatet.

Kravet om forskningsbasert profesjonsutøvelse synes å være unisont. Hva forskningen viser, er derimot ikke entydig. Forskningsprosjekter om samme tema, men med forskjellig innretning, kan komme til helt motsatte konklusjoner. Noen eksempler fra de siste ukenes forskningsformidling til offentligheten kan illustrere dette.

På forskningsrådets hjemmeside presenteres funn fra prosjektet «Barns sosiale utvikling». Forskningen viser at barn fra barnehager som jobber strukturert med læring, gjør det bedre på språktester som fireåringer og har bedre ferdigheter i lesing og skriving første klasse enn andre barn.

Ifølge Dagsavisen slår landets fremste barnehageforskere fast at det beste barnehagen kan gjøre for å stimulere barnas språk, er å skape gode vilkår for frilek. Voksenstyrt språkopplæring stimulerer ikke like godt. Dette er funn fra det prosjektet «Gode barnehager for barn i Norge» (GoBaN), finansiert av Norges Forskningsråd.

Spørsmålet blir hvilke forskningsresultater skal barnehagelærere navigere etter, og hvordan. Forskningsbasert profesjonsutøvelse forutsetter at profesjonsutøvere har grunnleggende innsikt i hva forskning er, slik at de kan vurdere forskningsresultatene de får presentert. Dette handler også om å være bevisst på at det er forskjell på forskning utført av forskere uten kontakt med feltet, og forskning som aktivt inkluderer aktørene det forskes på.

Forskning er viktig for å utvikle god praksis, men forestillingen om at forskning skal foreskrive praksis er likevel problematisk. Blant annet derfor er det komplekse forholdet mellom teori og praksis et tilbakevendende tema i forskningslitteratur om pedagogikk.

Kompleksiteten som kjennetegner pedagogisk arbeid, har ofte svak appell til politikere. De vil helst ha enkle svar. De vil ha forskere som – uten forbehold – kan si: «Forskning viser at …». Derfor er det de siste årene bevilget enorme summer til forskning som ikke handler om å få mer kunnskap om det komplekse hverdagslivet i barnehage og skole, men om å finne ut hvilke pedagogiske metoder som er mest effektive.

Det er mange skjær i sjøen for en slik tilnærming til forskning. For det første er forskningsresultater aldri uten forbehold. Det som kjennetegner god forskning, er at forskeren åpent redegjør for premissene resultatene hviler på. Kravet om ydmykhet, som er en av vitenskapssamfunnets normer, ikke alltid forenlig med politikeres ønsker om sikre svar. For det andre knytter det seg rekke metodiske problemer til å måle effekten av handlinger som har til hensikt å påvirke mennesker i en bestemt retning. Kompleksiteten i pedagogisk arbeid handler blant annet om at mennesker er uforutsigbare. For det tredje kan de etiske spørsmålene aldri kan ignores når det er snakk om å gripe aktivt inn i andre menneskers liv: Virker – ja vel, men i forhold til hva?

Et kriterium for at noe kan kalles forskning, er at påstander og argumenter kan etterprøves og funn kan diskuteres. Selv ikke forskningsresultater som er publisert i anerkjente internasjonale tidsskrifter, er det samme som ubestridte fakta. Dette betyr ikke at alle forskningsbaserte sannheter er relative, eller at alt er like gyldig – og likegyldig. Det betyr heller ikke at man som lærer eller barnehagelærer står fritt til å «mene hva man vil» om den kunnskapen man får presentert. Jo mer kritisk man er, jo bedre argumenter bør man ha. Men forskningsrapporter kan leses kritisk, og forskningsresultater kan og bør bli gjenstand for diskusjon. I denne diskusjonen er profesjonsutøvernes erfaringer verdifulle.

Lærerprofesjonens etiske plattform inneholder et punkt om at lærere og barnehagelærere arbeider for å være faglig oppdatert. Det inngår altså i det profesjonelle ansvaret å sette seg inn i ny forskning. Lærere og barnehagelæreres alminnelige klokskap kan samtidig gi nødvendige korrektiver til hva «forskning viser». Når et fagmiljø med liten nærhet til barnehagen presenterer forskning som gir liten gjenkjennelse hos dem som tilbringer hver eneste arbeidsdag sammen med barna i barnehagen, kan det være god grunn til å stille spørsmål ved denne forskningens relevans.

Med millionsatsing på barnehageforskning vet vi at nye forskningsfunn vil komme på løpende bånd. Med dem kommer også flere krav om forskningsbasert praksis. Det betyr at profesjonens kritiske beredskap trengs som aldri før – også i møte med forskning.

Pedagogisk arbeid i skole og barnehage krever følsomhet for det unike i situasjonen og respekt for det enkelte barnet og for den enkelte eleven. Forskning som ikke tar høyde for dette, er lite relevant som «base» for profesjonsutøvelse. Alle dyktige lærere og barnehagelærere vet at pedagogisk praksis er mye, mye mer enn å «bruke metoder». Å navigere ukritisk etter de nyeste forskningsresultatene, er derfor noe annet enn forskningsbasert profesjonsutøvelse. Det barnehagen og skolen trenger, er faglig sterke profesjonsutøvere som både er ydmyke i møte med ny kunnskap som rokker ved etablerte «sannheter» i praksisfeltet, og har tiltro til egen erfaring og vurderingsevne.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.