Av Solveig Østrem
Lærere og barnehagelærere møter ofte kravet om at pedagogisk
praksis skal være forskningsbasert. Begrepene forskningsbasert, kunnskapsbasert
eller evidensbasert brukes om hverandre. Når det sies kunnskapsbasert, sies det implisitt at visse former for kunnskap er
mer verdt enn andre. Begrepet evidensbasert
brukes gjerne av dem som ønsker å innføre et program som, ifølge de som står
bak programmet, har dokumentert effekt. Kravet om at barnehagen og skolens
praksis må være forskningsbasert,
fremmes spesielt forbindelse med at nye forskningsresultater presenteres.
Implisitt i kravene ligger en kritikk av lærerprofesjonen:
pedagogikken må bli mer kunnskapsbasert,
mer evidensbasert, mer forskningsbasert. Kritikken kommer
både utenfra og fra profesjonen selv, som en profesjonaliseringsstrategi og som
et svar på at man oppfyller samfunnsmandatet.
Kravet om forskningsbasert profesjonsutøvelse synes å være unisont.
Hva forskningen viser, er derimot ikke entydig. Forskningsprosjekter om samme
tema, men med forskjellig innretning, kan komme til helt motsatte konklusjoner.
Noen eksempler fra de siste ukenes forskningsformidling til offentligheten kan
illustrere dette.
På forskningsrådets
hjemmeside presenteres funn fra prosjektet «Barns sosiale utvikling». Forskningen
viser at barn fra barnehager som jobber strukturert med læring, gjør det bedre
på språktester som fireåringer og har bedre ferdigheter i lesing og skriving første
klasse enn andre barn.
Ifølge Dagsavisen
slår landets fremste barnehageforskere
fast at det beste barnehagen kan gjøre for å stimulere barnas språk, er å skape gode vilkår for frilek. Voksenstyrt språkopplæring stimulerer
ikke like godt. Dette er funn fra det prosjektet «Gode barnehager for barn i
Norge» (GoBaN), finansiert av Norges Forskningsråd.
Spørsmålet blir hvilke forskningsresultater skal
barnehagelærere navigere etter, og hvordan. Forskningsbasert profesjonsutøvelse
forutsetter at profesjonsutøvere har grunnleggende innsikt i hva forskning er,
slik at de kan vurdere forskningsresultatene de får presentert. Dette handler
også om å være bevisst på at det er forskjell på forskning utført av forskere
uten kontakt med feltet, og forskning som aktivt inkluderer aktørene det
forskes på.
Forskning er viktig for å utvikle god praksis, men
forestillingen om at forskning skal foreskrive praksis er likevel problematisk.
Blant annet derfor er det komplekse forholdet mellom teori og praksis et tilbakevendende
tema i forskningslitteratur om pedagogikk.
Kompleksiteten som kjennetegner pedagogisk arbeid, har ofte svak
appell til politikere. De vil helst ha enkle svar. De vil ha forskere som –
uten forbehold – kan si: «Forskning viser at …». Derfor er det de siste årene bevilget
enorme summer til forskning som ikke handler om å få mer kunnskap om det komplekse
hverdagslivet i barnehage og skole, men om å finne ut hvilke pedagogiske metoder
som er mest effektive.
Det er mange skjær i sjøen for en slik tilnærming til
forskning. For det første er forskningsresultater aldri uten forbehold. Det som
kjennetegner god forskning, er at forskeren åpent redegjør for premissene
resultatene hviler på. Kravet om ydmykhet, som er en av vitenskapssamfunnets
normer, ikke alltid forenlig med politikeres ønsker om sikre svar. For det
andre knytter det seg rekke metodiske problemer til å måle effekten av
handlinger som har til hensikt å påvirke mennesker i en bestemt retning.
Kompleksiteten i pedagogisk arbeid handler blant annet om at mennesker er
uforutsigbare. For det tredje kan de etiske spørsmålene aldri kan ignores når
det er snakk om å gripe aktivt inn i andre menneskers liv: Virker – ja vel, men
i forhold til hva?
Et kriterium for at noe kan kalles forskning, er at påstander
og argumenter kan etterprøves og funn kan diskuteres. Selv ikke
forskningsresultater som er publisert i anerkjente internasjonale tidsskrifter,
er det samme som ubestridte fakta. Dette betyr ikke at alle forskningsbaserte
sannheter er relative, eller at alt er like gyldig – og likegyldig. Det betyr
heller ikke at man som lærer eller barnehagelærer står fritt til å «mene hva
man vil» om den kunnskapen man får presentert. Jo mer kritisk man er, jo bedre
argumenter bør man ha. Men forskningsrapporter kan leses kritisk, og forskningsresultater
kan og bør bli gjenstand for diskusjon. I denne diskusjonen er
profesjonsutøvernes erfaringer verdifulle.
Lærerprofesjonens
etiske plattform inneholder et punkt om at lærere og barnehagelærere
arbeider for å være faglig oppdatert. Det inngår altså i det profesjonelle
ansvaret å sette seg inn i ny forskning. Lærere og barnehagelæreres alminnelige
klokskap kan samtidig gi nødvendige korrektiver til hva «forskning viser». Når
et fagmiljø med liten nærhet til barnehagen presenterer forskning som gir liten
gjenkjennelse hos dem som tilbringer hver eneste arbeidsdag sammen med barna i
barnehagen, kan det være god grunn til å stille spørsmål ved denne forskningens
relevans.
Med millionsatsing på barnehageforskning vet vi at nye forskningsfunn vil komme på
løpende bånd. Med dem kommer også flere krav om forskningsbasert praksis. Det
betyr at profesjonens kritiske beredskap trengs som aldri før – også i møte med
forskning.
Pedagogisk arbeid i
skole og barnehage krever følsomhet for det unike i situasjonen og respekt for det
enkelte barnet og for den enkelte eleven. Forskning som ikke tar høyde for
dette, er lite relevant som «base» for profesjonsutøvelse. Alle dyktige
lærere og barnehagelærere vet at pedagogisk praksis er mye, mye mer enn å
«bruke metoder». Å navigere ukritisk etter de nyeste forskningsresultatene, er derfor
noe annet enn forskningsbasert profesjonsutøvelse. Det barnehagen og skolen
trenger, er faglig sterke profesjonsutøvere som både er ydmyke i møte med ny
kunnskap som rokker ved etablerte «sannheter» i praksisfeltet, og har tiltro
til egen erfaring og vurderingsevne.
Flott, problemet er at kunnskapsbegrepet forstås så snevert. Selv om forskere sikkert gjør så godt de kan, vil de jo også være påvirket av sitt ønske om å gjøre en forskjell og bli sett av andre forskere. Forskningsformidling krever også spissformuleringer og forenklinger. Det er sikkert gøy å kunne si: gjør mer av det og mindre av det! Forskningsformidling og ydmykhet er vanskelig å forene, later det til.
SvarSlett