Av Mari Pettersvold
Torsdag sist uke, den 29. oktober, ble årets masterstudenter
på Fakultet for Humaniora og utdanningsvitenskap feiret på den årlige
masterkreeringen. Fagansvarlige for hvert masterstudium holdt en kort tale til
«sine» studenter. Studentene på master i barnehagepedagogikk og
profesjonskunnskap ble takket for tre fine år. Som fagansvarlig trakk jeg fram
at det som kjennetegner denne gruppa er en forbilledlig seriøsitet.
Det studentene har tilegnet seg av kompetanse og som de nå
forhåpentligvis skal møte anerkjennelse for, ble satt inn i en tid da mange vil
mye med barnehagen. Ikke alle ønsker om tidlig innsats og forebygging av mange
slag er til barns beste. Med Andrè
Bjerkes dikt Det haster fra 1966 ble studentene utfordret til å fortelle
politikere, og kanskje også foreldre, at det ikke haster så mye som de tror.
Eller at det er noe annet som haster, som en visjon for en barndom der det å
leke ikke regnes som bortkastet tid.
Det haster er minst like aktuell i dag, som for snart femti
år siden. Det gjengis her:
Les leksene, barn!
Det er stor konkurranse
i verden idag. Du
må lese på spreng!
Hvis landet skal
bedre sin handelsbalanse,
må din karakterbok
ha mange poeng.
Bli nyttig for
samfunnet! Barndommen kaster
jo svært lite av
seg. Så skynd deg! Det haster!
Ja, se å få
barndommen unnagjort
fort, fort!
Og så ble du stor?
Men er stadig for fattig.
Det haster med
høyere levestandard,
for hva er din
knallert mot Meyers Bugatti
og din kones rev
mot fru Steens leopard?
Du ble disponent?
Men du får ikke fred i
din sjel før
Hopp-Gundersens stilling blir ledig,
så du kan få satt
DIREKTØR på din port
fort, fort!
Det haster! Det
haster! Hør hurtigtogstonen
fra hjulene: Godt
at din fart er så stor!
Du må komme
tidsnok til endestasjonen
med skilt i
granitt over seks fot jord!
Hva rakk du å se?
Dette landskap der ute,
ditt liv, hva var
dét? Noen blink mot en rute.
Som stolper langs
linjen fløy dagene bort
fort, fort!
Det haster! – med at du går utfor i svingen
og kjører i
grøften. Du mister et fly,
men rekker isteden
sommerfuglvingen,
et gresshoppegniss
og en drivende sky.
Den driver så
langsomt… Så legg deg til rette
i gresset. Det ene
som haster, er dette
å vite: du lever –
og livet er
Nu. Her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar