Hvordan fremme en god akademisk skrivekultur?

Av Solveig Østrem 

Dette innlegget er også publisert som kronikk i Forskerforum.

Forskere har et felles ansvar for å utvikle en akademisk skrivekultur preget av presist språk og etterrettelig kildebruk. De siste månedenes avsløringer av og debatt om plagiat, slurv og akademisk «hviskelek» (jf. Forskerforum nr. 7/15) har vist at denne kulturen er for svakt utviklet. Jeg stiller i denne kronikken spørsmål ved om dagens publiseringspraksis hemmer utviklingen av gode skrivekulturer snarere enn å fremme dem. Problemet ligger i at en vitenskapelig publikasjon ikke betraktes som utgangspunkt for kritisk etterprøving, men som et sluttprodukt.

Tellekantsystemet, som har til hensikt å stimulere til økt vitenskapelig publisering, har den svakheten at det vektlegger kvantitet framfor kvalitet. Det er ikke gitt at et tidsskrift som ifølge norsk vitenskapsindeks er poenggivende, løfter kvaliteten på vitenskapelige tekster. Det kan hende det forholder seg motsatt, at dagens insentivordning bidrar til å svekke kvaliteten på tekstene som publiseres.

De økonomiske og karrieremessige gevinstene ved å få artikler på trykk i anerkjente tidsskrifter kan føre til at forskningens egentlige formål mistes av syne. Hvis hensikten med en forskningspublikasjon ikke er å bidra til økt erkjennelse, men å sikre forskeren opprykk og institusjonen publiseringspoeng, åpnes det for både slurv og fusk og servilitet overfor tidsskriftenes sjekklister. Torill Christine Lindstrøm sier det slik i et innlegg i Forskerforum nr. 8/15: «Når universiteter og høyskoler forsterker (les: belønner) med stillingsopprykk, lønnsopprykk, tildeling av forskningspoeng og derved de årlige midler til videre forskning og faglige reiser, osv. […] er det innlysende at det blir om å gjøre å publisere mye. For å klare det, må det skje fort!»

Jeg er enig med Lindstrøm når hun sier at det er viktigere å se kritisk på rammebetingelser og «objektivt tidspress», enn å lete etter årsakene til at det går «fort og gale» i «individuell dårlig tidsdisponering» eller «moralsk brist hos den enkelte forsker». Men verken rammevilkår eller insentivordninger fritar forskeren for ansvar. Som enkeltpersoner er vi med på å skape systemene vi inngår i. Hvis alle nektet å være med på et meningsløst kappløp om publiseringspoeng, ville også det «objektive tidspresset» blitt mindre.

Dersom vi som forskere fratas eller frasier oss ansvar, mister vi også tillit, troverdighet og autoritet. Et av dilemmaene med tellekantsystemet er at ansvar flyttes fra forskerne og institusjonene til tidsskriftredaksjonene og organisasjonene som autoriserer referansestiler.

Vi er flere som har pekt på at det ofte fires på forskningsetikkens krav om nøyaktige kildehenvisninger. I forskningsetiske retningslinjer¹ heter det at «alle er forpliktet til å gi mest mulig nøyaktige henvisninger til den litteratur som brukes», og at det vanligvis bør refereres til bestemte sider, avsnitt og kapitler (s. 26). Samtidig har man i en del fagmiljøer utviklet en praksis der man, med henvisning til APA-stilen, ikke oppgir sidetall annet enn ved direkte sitat. Jeg mener dette er en feiltolkning av manualen for denne referansestilen, utviklet av American Psycological Association (APA)². Men problemet ligger ikke i forskjellige tolkninger av manualer, men i at henvisning til referansestil erstatter forskerens egne faglige og forskningsetiske begrunnelser. Spørsmålet er om det er for liten bevissthet om hva kildehenvisninger skal tjene til.

Både APA-manualen og forskningsetiske retningslinjer forutsetter en aktiv leser som er interessert i å kunne gå til kildene. APA-manualen oppfordrer til å oppgi sidetall for å hjelpe leseren å finne fram i lange og komplekse tekster (s. 171). I forskningsetiske retningslinjer er kravet om mest mulig nøyaktige referanser blant annet begrunnet med at «det forenkler etterprøving av påstander og argumentasjon» (s. 26). Når forholdet mellom forfatter, kilde og leser beskrives på denne måten, blir teksten egentlig ikke egentlig å forstå som et sluttprodukt, men som et startpunkt for nye faglige diskusjoner.

Tellekantsystemet har gjort det å få en artikkel på trykk i et vitenskapelig tidsskrift til et mål i seg selv. Artikkelen er blitt et sluttprodukt, ikke et bidrag til en kontinuerlig faglig dialog. På denne måten blir en vitenskapelig publikasjon dels redusert til et delmål i forskerens karrierebygging, altså til noe om egentlig ikke spiller noen rolle. Dels gjøres publikasjonen til noe større enn den er. At noe er publisert, blir et argument i seg selv. En forskningsartikkel som er kommet gjennom nåløyet hos et anerkjent tidsskrift, kan brukes til å støtte opp om politikernes «forskning viser at»-argumentasjon. Det er en kjent sak at det kan lønne seg for forskeren å være en slik støttespiller, men om det hever forskningens kvalitet, er en helt annen sak.

La meg gi et eksempel: I juni 2012 kunne vi lese i VG at forskere ved Universitetet i Stavanger hadde funnet ut at matematikkferdighetene til norske 2-åringer er for svake. Forskerne bak prosjektet uttalte at det «er litt nedslående at barn i norske barnehager er dårligere til å telle enn andre barn». Morten Solheim, Mari Pettersvold og undertegnede skrev 1. juli 2012 et innlegg i samme avis der vi problematiserte Stavanger-forskernes funn. Vi viste til at telling er av sekundær betydning for en toåring, og at ensidig fokus på formell læring i barnehagen, trenger den betydningsfulle leken til side. Svaret fra Elin Reikerås, Trond Egil Toft og Åse Kari Hansen Wagner, publisert 7. juli 2012, var at funnet var udiskutabelt, fordi resultatene av undersøkelsen var publisert i et anerkjent internasjonalt tidsskrift. De satte sin egen forskning (publisert i et vitenskapelig tidsskrift) opp mot vår «synsing» (publisert i avis). At artikkelen var publisert, ble brukt som argument i seg selv. Interessant nok ble innvendingene våre ikke omtalt som kritikk, men som angrep.

Funnene som ble presentert i den vitenskapelige artikkelen om 2-åringers telleferdigheter³ kan opplagt diskuteres. I vårt tilsvar 16. juli 2012 problematiserte vi både undersøkelsens metodiske design og de normative premissene som ble lagt til grunn. Det samme burde kanskje fagfeller og tidsskriftredaktør gjort. Men mitt poeng er ikke at tekster som presenterer forskning med metodiske eller teoretiske svakheter, ikke bør publiseres. Problemet oppstår når forskningsfunn presentert i et vitenskapelig tidsskrift framstilles som ubestridte fakta.

Skal det bli mulig å utvikle en akademisk skrivekultur som tilfredsstiller kravene til sannferdighet og etterrettelighet, er det nødvendig å stille spørsmål ved forestillingen om forskningspublikasjonen som sluttresultat. Et alternativ er å se den som en invitasjon til kritisk lesning og nye diskusjoner. At en artikkel er fagfellevurdert og dermed anerkjent av forskerfellesskapet, betyr ikke at den er hevet over kritikk. Det betyr tvert imot at den er kritiserbar i egentlig forstand ved at premissene gjort kjent, grunnleggende sjangerkrav er oppfylt, og det er mulig å gå i dialog med forfatteren.

Å ytre seg offentlig og utsette seg for andres kritiske lesning, innebærer alltid en risiko.

Diskusjonen om slurv og «hviskelek» kan ha skapt en viss uro blant forskere: Har jeg slurvet? Har jeg framstilt andres forskning på en feilaktig måte? Vil mine unøyaktigheter bli avslørt?

Jeg tror diskusjonen om kildehenvisninger spesielt og akademisk skriving generelt blir mer konstruktiv hvis vi legger til grunn at alle gjør feil, og at enhver tekst er et ufullkomment bidrag til en åpen og uavsluttet faglig samtale. Vi gjør både feil vi burde ha unngått, og feil som først blir synlige i etterpåklokskapens lys. Det kan opplagt kjennes urimelig hvis man har skrevet en hel avhandling uten sidehenvisninger – etter å ha fulgt høgskolebibliotekets råd – og i ettertid får kritikk, fordi bevisstheten om viktigheten av nøyaktige kildehenvisninger har økt.

Det som ble gjort i går, vurderes ut fra det vi vet i dag, for at vi skal kunne gjøre det bedre i morgen. Denne kjensgjerningen fordrer at vi møter andres tekster på en respektfull måte, også når vi kritiserer dem. Dagens forskere forholder seg til en helt annen publiseringspraksis og et helt annet tempo i informasjonsflyten enn gårsdagens forskere. Diskusjonen om hvilke krav som bør stilles til etterrettelighet og nøyaktighet i akademisk skriving, bør føres ut fra et håp om at morgendagens forskere blir klokere enn oss.

¹ Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (2006). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteene.

² American Psychological Association (2010). Publication Manual of the American Psykological Association (6.utg). Washington: American Psychological Association.

³ Reikerås, E., Løge, I.,og Knivsberg, A.-M. (2012). The Mathematical Competencies of Toddlers Expressed in Their Play and Daily Life Activities in Norwegian Kindergartens. International Journal of Early Childhood, 44(1), 91-114. doi: 10.1007/s13158-011-0050-x

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.