Av Solveig Østrem
Forskere har et felles ansvar for å utvikle en akademisk skrivekultur preget av presist språk og etterrettelig kildebruk. De siste månedenes avsløringer av og debatt om plagiat, slurv og akademisk «hviskelek» (jf. Forskerforum nr. 7/15) har vist at denne kulturen er for svakt utviklet. Jeg stiller i denne kronikken spørsmål ved om dagens publiseringspraksis hemmer utviklingen av gode skrivekulturer snarere enn å fremme dem. Problemet ligger i at en vitenskapelig publikasjon ikke betraktes som utgangspunkt for kritisk etterprøving, men som et sluttprodukt.
De økonomiske og karrieremessige gevinstene ved å få
artikler på trykk i anerkjente tidsskrifter kan føre til at forskningens
egentlige formål mistes av syne. Hvis hensikten med en forskningspublikasjon
ikke er å bidra til økt erkjennelse, men å sikre forskeren opprykk og
institusjonen publiseringspoeng, åpnes det for både slurv og fusk og servilitet
overfor tidsskriftenes sjekklister. Torill Christine Lindstrøm sier det slik i
et innlegg
i Forskerforum nr. 8/15: «Når universiteter og høyskoler forsterker (les:
belønner) med stillingsopprykk, lønnsopprykk, tildeling av forskningspoeng og
derved de årlige midler til videre forskning og faglige reiser, osv. […] er det
innlysende at det blir om å gjøre å publisere mye. For å klare det, må det skje
fort!»
Jeg er enig med Lindstrøm når hun sier at det er viktigere å
se kritisk på rammebetingelser og «objektivt tidspress», enn å lete etter
årsakene til at det går «fort og gale» i «individuell dårlig tidsdisponering»
eller «moralsk brist hos den enkelte forsker». Men verken rammevilkår eller
insentivordninger fritar forskeren for ansvar. Som enkeltpersoner er vi med på
å skape systemene vi inngår i. Hvis alle nektet å være med på et meningsløst
kappløp om publiseringspoeng, ville også det «objektive tidspresset» blitt
mindre.
Dersom vi som forskere fratas eller frasier oss ansvar,
mister vi også tillit, troverdighet og autoritet. Et av dilemmaene med
tellekantsystemet er at ansvar flyttes fra forskerne og institusjonene til
tidsskriftredaksjonene og organisasjonene som autoriserer referansestiler.
Vi er flere som har pekt på at det ofte fires på
forskningsetikkens krav om nøyaktige
kildehenvisninger. I forskningsetiske retningslinjer1 heter det
at «alle er forpliktet til å gi mest mulig nøyaktige henvisninger til den
litteratur som brukes», og at det vanligvis bør refereres til bestemte sider,
avsnitt og kapitler (s. 26). Samtidig har man i en del fagmiljøer utviklet en
praksis der man, med henvisning til APA-stilen, ikke oppgir sidetall annet enn
ved direkte sitat. Jeg mener dette er en feiltolkning av manualen for denne
referansestilen, utviklet av American Psycological Association (APA)2.
Men problemet ligger ikke i forskjellige tolkninger av manualer, men i at
henvisning til referansestil erstatter forskerens egne faglige og forskningsetiske
begrunnelser. Spørsmålet er om det er for liten bevissthet om hva
kildehenvisninger skal tjene til.
Både APA-manualen og forskningsetiske retningslinjer
forutsetter en aktiv leser som er interessert i å kunne gå til kildene.
APA-manualen oppfordrer til å oppgi sidetall for å hjelpe leseren å finne fram
i lange og komplekse tekster (s. 171). I forskningsetiske retningslinjer er
kravet om mest mulig nøyaktige referanser blant annet begrunnet med at «det
forenkler etterprøving av påstander og argumentasjon» (s. 26). Når forholdet
mellom forfatter, kilde og leser beskrives på denne måten, blir teksten
egentlig ikke egentlig å forstå som et sluttprodukt, men som et startpunkt for
nye faglige diskusjoner.
Tellekantsystemet har gjort det å få en artikkel på trykk i
et vitenskapelig tidsskrift til et mål i seg selv. Artikkelen er blitt et
sluttprodukt, ikke et bidrag til en kontinuerlig faglig dialog. På denne måten
blir en vitenskapelig publikasjon dels redusert til et delmål i forskerens
karrierebygging, altså til noe om egentlig ikke spiller noen rolle. Dels gjøres
publikasjonen til noe større enn den er. At noe er publisert, blir et argument
i seg selv. En forskningsartikkel som er kommet gjennom nåløyet hos et
anerkjent tidsskrift, kan brukes til å støtte opp om politikernes «forskning
viser at»-argumentasjon. Det er en kjent sak at det kan lønne seg for forskeren
å være en slik støttespiller, men om det hever forskningens kvalitet, er en
helt annen sak.
La meg gi et eksempel: I juni 2012 kunne vi lese i VG at
forskere ved Universitetet i Stavanger hadde funnet ut at
matematikkferdighetene til norske 2-åringer er for svake. Forskerne bak
prosjektet uttalte at det «er litt nedslående at barn i norske barnehager er
dårligere til å telle enn andre barn». Morten Solheim, Mari Pettersvold og
undertegnede skrev 1. juli 2012 et innlegg i samme avis der vi problematiserte
Stavanger-forskernes funn. Vi viste til at telling er av sekundær betydning for
en toåring, og at ensidig fokus på formell læring i barnehagen, trenger den
betydningsfulle leken til side. Svaret fra Elin Reikerås, Trond Egil Toft og
Åse Kari Hansen Wagner, publisert 7. juli 2012, var at funnet var udiskutabelt,
fordi resultatene av undersøkelsen var publisert i et anerkjent internasjonalt
tidsskrift. De satte sin egen forskning (publisert i et vitenskapelig
tidsskrift) opp mot vår «synsing» (publisert i avis). At artikkelen var
publisert, ble brukt som argument i seg selv. Interessant nok ble innvendingene
våre ikke omtalt som kritikk, men som angrep.
Funnene som ble presentert i den vitenskapelige artikkelen
om 2-åringers telleferdigheter3 kan opplagt diskuteres. I vårt
tilsvar 16. juli 2012 problematiserte vi både undersøkelsens metodiske design
og de normative premissene som ble lagt til grunn. Det samme burde kanskje
fagfeller og tidsskriftredaktør gjort. Men mitt poeng er ikke at tekster som
presenterer forskning med metodiske eller teoretiske svakheter, ikke bør
publiseres. Problemet oppstår når forskningsfunn presentert i et vitenskapelig
tidsskrift framstilles som ubestridte fakta.
Skal det bli mulig å utvikle en akademisk skrivekultur som
tilfredsstiller kravene til sannferdighet og etterrettelighet, er det nødvendig
å stille spørsmål ved forestillingen om forskningspublikasjonen som sluttresultat.
Et alternativ er å se den som en invitasjon til kritisk lesning og nye
diskusjoner. At en artikkel er fagfellevurdert og dermed anerkjent av
forskerfellesskapet, betyr ikke at den er hevet over kritikk. Det betyr tvert
imot at den er kritiserbar i egentlig
forstand ved at premissene gjort kjent, grunnleggende sjangerkrav er oppfylt,
og det er mulig å gå i dialog med forfatteren.
Å ytre seg offentlig og utsette seg for andres kritiske
lesning, innebærer alltid en risiko.
Diskusjonen om slurv og «hviskelek» kan ha skapt en viss uro
blant forskere: Har jeg slurvet? Har jeg framstilt andres forskning på en
feilaktig måte? Vil mine unøyaktigheter bli avslørt?
Jeg tror diskusjonen om kildehenvisninger spesielt og
akademisk skriving generelt blir mer konstruktiv hvis vi legger til grunn at
alle gjør feil, og at enhver tekst er et ufullkomment bidrag til en åpen og
uavsluttet faglig samtale. Vi gjør både feil vi burde ha unngått, og feil som
først blir synlige i etterpåklokskapens lys. Det kan opplagt kjennes urimelig
hvis man har skrevet en hel avhandling uten sidehenvisninger – etter å ha fulgt
høgskolebibliotekets råd – og i ettertid får kritikk, fordi bevisstheten om
viktigheten av nøyaktige kildehenvisninger har økt.
Det som ble gjort i går, vurderes ut fra det vi vet i dag,
for at vi skal kunne gjøre det bedre i morgen. Denne kjensgjerningen fordrer at
vi møter andres tekster på en respektfull måte, også når vi kritiserer dem.
Dagens forskere forholder seg til en helt annen publiseringspraksis og et helt
annet tempo i informasjonsflyten enn gårsdagens forskere. Diskusjonen om hvilke
krav som bør stilles til etterrettelighet og nøyaktighet i akademisk skriving,
bør føres ut fra et håp om at morgendagens forskere blir klokere enn oss.
1 Den nasjonale forskningsetiske komité for
samfunnsvitenskap og humaniora (2006). Forskningsetiske
retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Oslo: De
nasjonale forskningsetiske komiteene.
2 American Psychological Association
(2010). Publication Manual of the
American Psykological Association (6.utg). Washington: American
Psychological Association.
3 Reikerås, E., Løge, I.,og Knivsberg, A.-M.
(2012). The Mathematical Competencies of Toddlers
Expressed in Their Play and Daily Life Activities in Norwegian Kindergartens. International Journal of Early
Childhood, 44(1), 91-114. doi: 10.1007/s13158-011-0050-x
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar