Nattåpne barnehager er en faglig relevant problemstilling

Av Dag Øystein Nome

Nylig publiserte vi en kronikk fra 2006 der vi kaller ideen om nattbarnehager en avsporing. Vi mener argumentene fra den gangen fortsatt holder, til tross for at mye har forandret seg på et tiår. Men fordi barnehagens helhetlige pedagogikk er under press fra et snevert og instrumentelt syn på læring, trengs det en nyansert debatt om hvordan barnehagen kan ivareta sitt mangfoldige samfunnsmandat. I dette innlegget argumenterer gjesteblogger Dag Øystein Nome for nattåpne barnehager med utgangspunkt i barnehagens omsorgsdimensjon.

Einar Øverenget tok på kronikkplass i Aftenposten til orde mot ideen om døgnåpne barnehager. Han har nok mange innen sektoren med seg i sin skepsis, men argumentasjonen hans halter på flere punkt.

Øverenget tar utgangspunkt i at både skole og barnehage nå defineres som utdanningsinstitusjoner og derfor bør sidestilles med tanke på hvilket samfunnsmandat de skal ivareta og hvilke oppgaver de pålegges. Men mandatet til barnehagen skiller seg på vesentlige punkter fra skolens. Barnehagen er også et omsorgstilbud. I rammeplanen for barnehagene sidestilles begrepene omsorg, lek og læring. Og omsorgsbegrepet presenteres som en forutsetning for at de andre sidene av innholdet kan realiseres.

Hverdagssituasjoner hvor omsorg utøves er gjerne ansett som naturlige rammer også for det pedagogiske arbeidet. Det betyr at omsorgsevne er en vesentlig egenskap ved profesjonsutøvelsen, ikke bare for assistenter og fagarbeidere, men også for barnehagelærerne. Som rammeplanen slår fast: «Omsorg skal prege alle situasjoner i hverdagslivet og komme til uttrykk når barn leker og lærer, i stell, måltider og påkledning».

Jeg underviser barnehagelærerstudenter til daglig og omsorgsevne slik rammeplanen definerer det, er noe av det første jeg ser etter når jeg møter dem i praksis. Evne til å yte god omsorg bør ligge i bunn for god profesjonsutøvelse som barnehagelærer.

Barnehagen er en av velferdsstatens viktigste omsorgsinstitusjoner. Til sammenligning med skolen innebærer det at barnehagen har en tilleggsdimensjon som ikke må glemmes når barnehagen defineres som en del av utdanningsløpet. Og denne tilleggsdimensjonen inneholder langt mer enn oppbevaring.

Skolen og barnehagen vil derfor forbli ulike, ikke bare i metodisk tilnærming til opplæring, men også i sitt innhold. Øverenget har derfor rett i at skolen aldri ville ha godtatt et krav om å holde nattåpent av hensyn til turnus-arbeidende aleneforsørgere. Men lærere ville heller ikke ha faglig grunnlag eller rammer for å skifte bleier eller organisere soving for alle elevene midt på dagen. Dette er imidlertid sider ved livet i en barnehage som ikke forsvinner om man aldri så mye definerer den som en utdanningsinstitusjon.

Derfor er ønsket om forsøk med nattåpne barnehager rent barnehage-faglig en relevant problemstilling. Er det mindre naturlig for barnehagene å ha rammer for tannpuss som for bleieskift? Det er mulig å mene at et slikt utvidet omsorgstilbud for den lille gruppen barn og foreldre vi her snakker om, kan inngå i barnehagens mandat som omsorgsinstitusjon.

Men det er naturligvis mange ting som gjør det problematisk og som gjør at jeg pr i dag synes det er en dårlig ide. Det handler om hvilke arbeidsliv vi vil ha. Bør institusjonene våre i enda større grad skal gi arbeidsgivere mulighet til å se bort fra folks livssituasjon når arbeidstiden skal planlegges? Dette er viktige diskusjoner, men de må basere seg på bredere kunnskap om hva barnehager som institusjon faktisk er enn det Øverenget viser. 

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.