Bekymringsindustrien

Av Solveig Østrem

Innlegget er også publisert i Klassekampen 3. desember 2016.

Medieoppslag om alle som sliter, kommer nesten ukentlig. Det blir mer og mer av angst, depresjon, ensomhet, spiseforstyrrelser og ensomhet, skal vi tro alle oppslagene. De følger et ganske fast mønster: Først presenteres foruroligende høye tall fra en ny undersøkelse. Deretter kommer ekspertuttalelsene fra bekymrede fagpersoner, ofte med påstander om at mørketallene er høye. Og til slutt etterlyses tiltak i form av mer penger til behandling og enda mer til forebygging. At alle potensielle problemer kan forebygges, og at nøkkelen ligger i mer kunnskap, synes alle å være enige om.

Sist ut er Klassekampen som med førstesideoppslag 1. desember kan fortelle at over 20 prosent av jentene på videregående skole sliter med emosjonelle vansker. Det er ingen grunn til å tvile på at mange unge jenter er misfornøyd med seg selv, slik det framgår av reportasjen. Det kan likevel være grunn til å stille spørsmål ved premissene for både undersøkelsene og medieoppslagene.

Kritikken av slike studier og bruken av dem er kanskje ikke så egnet for førstesideoppslag. Men den finnes. Blant annet i en artikkel av Gunn Engelsrud og Birgit Nordtug i siste utgave av Tidsskrift for Kjønnsforskning. Engelsrud og Nordtug viser hvordan alminnelige problemer, som at mange av og til er misfornøyd med kroppen sin, forveksles med diagnoser, slik at forekomsten av spiseforstyrrelser blir urovekkende høy.

«Mer kunnskap» betyr at visse måter å snakke om et fenomen på, får forrang framfor andre måter. Hvordan spørsmålene stilles, får betydning for hvilke svar man får. Engelsrud og Nordtug får fram hvordan ekspertenes språk og fortolkninger blir en del av ungdommens språk om seg selv. Som eksempel viser de til at unge jenter kan snakke om egen slanking ved å si at de har «et snev av» anoreksi eller bulimi, selv om de ikke har spiseforstyrrelser.

De som tjener på at vi ser vansker overalt, er neppe de som faktisk er syke eller har store problemer. Det som virkelig er urovekkende, er at et ukritisk fokus på vansker av alle slag skaper en bekymringsindustri uten magemål. For jo høyre tall man kan vise til, jo større er behovet for mer forskning, mer kunnskap og flere tiltak.

Les også innleggene En voksende bekymringsindustri og Presset på kroppspresset.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

En trist og vanskelig sak

Av Solveig Østrem

Boka Angelica – en varslet tragedie av Jon Gangdal tegner et sterkt, men samtidig lavmælt og usentimentalt bilde av trettenåringen som døde under tragiske omstendigheter på nyttårsaften. Gangdal mener alle de ansvarlige voksne jenta hadde rundt seg, sviktet.

Selve saken er bare trist. Medienes håndtering av den har til dels vært opprørende. Jeg mener reportasjen i Asker og Bærum budstikke 19. november er svært problematisk. Det kan se ut til at avisa har villet framstille jentas mor på en verst mulig måte, slik at alle andre kan fritas for ansvar. Et spørsmål som melder seg, er hvem som har løst skolen fra taushetsplikten. Gjennom intervju med rektor og inspektør på skolen der jenta gikk, gis offentligheten innsyn i sensitive opplysninger om både mor og datter og andre elever. Om det skulle vise seg at skolen ikke er løst fra taushetsplikten, kan dette dreie seg om lovbrudd.

Det forundrer meg hvordan andre journalister uten forbehold har akseptert Budstikkas skråsikre konklusjon. At påstandene om mobbing er uriktige, tas for gitt i Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen 23. november. Ikke dermed sagt at Ulstein tar hele Budstikkas framstilling for gitt, men hun kaller den for «et glimrende stykke journalistisk arbeid der de nøkternt og detaljert går gjennom denne uutholdelige saken». Saken er detaljert, men svært ensidig. Ensidigheten kan oppsummeres med Ulsteins ord: «Reportasjen tegner et bilde av en engasjert mor med stort kontrollbehov og et miljø rundt som forsøker å hjelpe, støtte og involvere ei lita jente i lek og aktiviteter».

Budstikka og Ulstein retter berettiget kritikk mot medier som var raskt ute med å hevde at dødsfallet skyldtes mobbing. Å si at dette handler om enkle årsak–virkning-sammenhenger, er like feilaktig som det er egnet til å skape oppmerksomhet. At framstillingen ble belastende for familiene som indirekte ble berørt, er ikke vanskelig å forstå. Desto viktigere blir det å understreke, slik Gangdal gjør i sin bok, at ingen barn har skyld i det som har skjedd.

Det er også verdt å minne om at det ikke er en fortvilet mor, men sentrale og lokale myndigheter som – med støtte fra en rekke andre aktører – har bestemt at barn helt ned i barnehagealder kan defineres som mobbere. De som har forsøkt å stille spørsmål ved om begrepet mobbing er egnet til å beskrive det som skjer mellom små barn, er i liten grad blitt lyttet til.

Mobbebegrepet er blitt problematisert av både barnehage- og skolefolk. Blant annet skrev Morten Solheim i 2012 et innlegg med tittelen Barnehagebarn er ikke mobbere! Han retter et kritisk søkelys mot kampanjer der uønsket atferd gjøres synonymt med mobbing:

«Problemet med mobbebegrepet er at blikket rettes mot mobberen/mobberne, i stedet for mot prosessen som gjør at barn føler seg plaget og utestengt. Ved å skulle gå ut å ‘avdekke mobbing’, er vi farlig nær å identifisere mobbere i stedet for å problematisere voksnes ansvar og praksis.»

Kritisk til bruken av mobbebegrepet er også Jostein Alberti-Espenes. I boka Krenkelse i skolen – mobbingens bakteppe fra 2012 argumenterer han for at krenkelse er et mer hensiktsmessig begrep for å forstå konflikter i skolen, fordi begrepet ivaretar elevenes egen opplevelse og gjør det enklere å forstå det sosiale samspillet.

Å erstatte et diffust og altomfattende mobbebegrep med mer presise begreper, kan være nødvendig i arbeidet med å skape gode leke- og læringsmiljøer for barn. Men framfor alt er det grunn til å minne om at voksnes holdninger til barn er avgjørende for hvilke holdninger barn har til hverandre. Det viktigste er at det finnes voksne som viser respekt for barns opplevelsesverden, og som bistår dem i deres bestrebelser på finne ut av alt det fine og alt det vanskelige som følger av å tilhøre et sosialt fellesskap.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Virkeligheten i litteraturen

Av Solveig Østrem

Innlegget er tidligere publisert i Morgenbladet 18. november 2016.

Debatten om kunstens frihet og kunstnerens grenser er ikke ny. Men tidligere fikk nok forfattere være mer i fred. Dagens forfattere må leve med at personer som opplever å bli utlevert i romaner, både er skriveføre og har tilgang til det offentlige ordskifte.

Likevel legges det ofte som premiss at maktforholdet mellom den som skriver, og den som opplever seg utlevert, er symmetrisk og endimensjonalt. Det kan være smertefullt, sårende og pinlig å finne en annens versjon av felles historie i en roman. Det er ikke noe man suverent hever seg over. Men ofte brukes det altfor store ord om slike erfaringer. Det er som om det ikke er verdt å ta debatten hvis ikke den som er blitt brukt som romanstoff, passer inn i en offerrolle.

Men i det vidåpne offentlige rom møtes makt med motmakt, for å bruke Foucaults begreper. Forfatterens definisjonsmakt er ikke absolutt, og Marit K. Slotnæs har et poeng når hun skriver: «Modellenes intervensjoner i offentligheten rammer også forfatterne. Når eksen griper ordet, blir forfatteren trukket inn i en virkelighet han eller hun har brukt år av sitt liv og hele sitt talent på å skrive seg ut av» (Morgenbladet 28. oktober). Slike intervensjoner blir forstyrrende fordi de bryter autonomiestetikkens regler (den tekstinterne lesemåten) for hvem som kan utlevere hvem og i hvilken form.

Da Geir Gulliksens ekskone skrev om det å bli utlevert i hans roman, svarte han: «Jeg vil rett og slett ikke være med og diskutere litteratur på den måten». Å se etter forbindelser mellom romanen og det virkelige livet, er ifølge Gulliksen ikke «slik en roman skal leses» (Morgenbladet 28. oktober). Problemet med Gulliksens posisjon er at han ikke er alene om å definere premissene, og at debatten oppstår til tross for at han ikke liker at den finnes.

Gulliksen synes å tilhøre en generasjon som, da de ble forfattere, lærte at all kritikk av utleverende litteratur, kan avvises med at «dette er fiksjon». Hvorfor ikke heller forberede unge debutanter på at debatten finnes og bistå dem i å finne et språk for å ta del i den? Reaksjonene på en roman må kunne møtes med noe mer enn at «dette er kunst». Det må da kunne finnes argumenter for at romanen var viktig nok til at den var verdt omkostningene?

Ved å avvise debatten om forholdet mellom litteratur og virkelighet, stenger man også muligheten for å få fram at det kan være gode grunner – både litterære og moralske – til å skrive virkelighetsnært.

 «Er det greit at forfattere utleverer sine nærmeste i romaner?» spør Aftenposten på sin samleside om debatten. Det tas gjerne for gitt at svaret blir nei hvis det er et etisk spørsmål som stilles, mens det blir ja hvis litteratene definerer premissene. Som om kunstneren er skruppelløs, mens den etisk bevisste forfatteren ikke skriver utleverende. Så enkelt er det ikke.

Vigdis Hjorths bok Arv og miljø er brukt som eksempel på hvordan de etiske spørsmålene kan bli påtrengende når man leser en roman. Ingunn Økland har «betenkeligheter fordi den svakt fiksjonaliserte fortellingen peker rett mot faktiske personer» (Aftenposten 13. november). Hun refererer til Arne Borge og Erik Bjerck Hagen som begge – i likhet med Økland – tolker Arv og miljø som en selvbiografisk roman. Til forskjell fra Økland forsvarer Borge og Bjerck Hagen forfatterens valg.

Øklands påpekning av at forfattere faktisk kan fiksjonalisere og skape et tykkere lag mellom tekst og virkelighet, er viktig. Ellers er jeg tilbøyelig til å være enig med Borge og Bjerck Hagen. Mitt poeng er imidlertid ikke å forsvare eller fordømme den utleverende litteraturen, men å vise at den kan forsvares – også om man legger til grunn at kunsten ikke er fristilt fra etikkens krav.

Borge refererer til Håvard Syvertsen som kritiserer Økland for at hun ved å se Arv og miljø som fordekt virkelighetslitteratur, sår tvil om «noe av det mest hudløst ærlige som er skrevet om tematikken». Her stiller Borge et høyst betimelig spørsmål: «Hva mener Syvertsen med at Hjorths roman er hudløst ærlig, når det er irrelevant hva som er hentet fra virkeligheten og ikke?» (Vagant 11. oktober)

Det finnes krenkelser og overgrep som det er vanskelig å tematisere med tilstrekkelig følsomhet og respekt. Her har litteraturen et potensial. Uten Herbjørg Wassmos bøker ville vi ikke visst det vi i dag vet om overgrep mot barn. Slike fortellinger har bidratt til å skape en kollektiv moralsk refleks: Dette må ikke skje igjen!

Likevel skjer det igjen og igjen. Og vi spør oss hvordan vi kan kjenne annet enn avmakt, hvordan den utsatte kan få oppreisning. Kan et mulig svar ligge i litteraturen?

Økland skriver i sin anmeldelse: «Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er» (Aftenposten 11. september). Mari Skurdal kommenterer utsagnet slik: «Dette har blitt kritisert, men jeg syns det er godt sett» (Klassekampen 5. oktober). Her er jeg på linje med Skurdal. Kanskje trenger vi litteratur som hjelper oss til å forstå at overgripere er vanlige mennesker fra tilsynelatende velfungerende familier. Dette kan i det minste være ett av Hjorths motiver for å skrive som hun gjør.

Hjorth har valgt å legge en begravelse til nesten samme dato som en virkelig begravelse, og hun har brukt et begravelsesprogram som finnes i virkeligheten. Uavhengig av om Aftenposten skriver om det eller ikke, er det nok mange som vet at programmet finnes, og som vil gjenkjenne andre biografiske detaljer. Hjorth kunne lett ha funnet på noe annet. Det ville neppe svekket romanens litterære kvalitet. Etiske overveielser kan ha spilt en rolle for at hun ikke valgte annerledes.

Etikk handler om å veie motstridende hensyn opp mot hverandre og vurdere hvilke verdier som må prioriteres framfor andre. Å ta hensyn til personer som vil føle seg krenket, er en verdi det er grunn til å ta hensyn til. Men det er ikke den eneste verdien. Kanskje er det heller ikke den viktigste.

Hjorths fortelling blir sterkere og mer troverdig dersom vi aner at den er basert på faktiske hendelser. Kanskje blir den også viktigere. Nå vet vi at slike bøker skrives. Hvis vissheten om at alt vil kunne komme for en dag – i romans form – kan forhindre at overgrep skjer, ja, da trengs kanskje noen slike bøker.

Et slikt standpunkt kan selvsagt diskuteres, men hvis forfattere avviser selve diskusjonen, blir det heller ikke mulig å forsvare det. Hvis forfattere insisterer på at kunsten er et frirom, og at litteratur ikke kan vurderes ut fra moralske standarder, frasier de seg samtidig muligheten for å forsvare utleverende litteratur med bedre argumenter enn at «dette er kunst».

Vigdis Hjort: Arv og Miljø

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.