Av Mari Pettersvold
Av og til tar jeg en pause midt i en travel
hverdagsettermiddag på stamkafeen. En liten time med en kopp kaffe eller te,
kanskje noe å spise. Leser en avis, en bok eller skribler litt på noe. Dette
var en sånn ettermiddag, og Erlend (9) var også med.
Det pleier å være ganske fredelig, men denne gangen skjønte
vi fort at det ble det ikke. På bordet ved siden av oss kom en mor og to barn.
En gutt på 11-12 år og en jente på 13-14. De hadde bare rukket å bestille noe å
drikke da det begynte. Jeg tror det startet omtrent slik: Gutten reiste seg fra
stolen, raskt sa moren at det kunne han ikke bare gjøre uten videre. Han måtte
si hva han skulle, og spørre om lov. Ærendet gikk ut på å hente noen brosjyrer
lenger bort i lokalet. Det var greit, men han måtte vente i to minutter siden
han ikke hadde spurt.
Han slapp fra seg et lite sukk, men innfant seg med
instruksen. Storesøsteren sa han kunne gjøre som han pleide, å telle til 120.
Mens han telte, ble morens cappucino klar, som hun (ironisk nok) hentet uten å
spørre først. Så hørte vi gutten spørre om de to minuttene snart hadde gått,
svaret var at det hadde de om litt. Derfor reiste han seg kort tid etterpå,
angivelig for å hente brosjyrene. Men så enkelt var det ikke. Han måtte spørre,
sa moren. Siden han ikke hadde spurt, ble det nye ti sekunder å vente. Nytt
sukk, og ny venting. Så husket han heldigvis å spørre, og omsider fikk han
brosjyrene sine.
Hvordan resten av besøket fortonet seg, vet jeg ikke. Mens
dette pågikk, lot vi som om vi ikke fulgte for godt med, samtidig la ikke moren
skjul på noen av sine instrukser og strafferegimer. De ble gitt høylytt,
nærmest som en del av regimet. Synlig og hørbart for alle ble feilene påpekt. Det
gjorde at det nærmest ble uunngåelig å ikke sende et lite blikk (som ikke var
spesielt anerkjennende) mot nabobordet. Kanskje det var derfor de flyttet seg
til et annet bord.
Vel hjemme tullet vi utover kvelden med at «da blir det to
minutter på deg», og «ooops der ble det jammen ti tilleggssekunder» også. Men
da Erlend skulle legge seg, tok alvoret over. Han lurte på om det kunne være
sånn at gutten ikke fikk nattaklem før han har gjort alt riktig. Og at da var
det ikke så fint å få den klemmen. Kanskje ikke gi den heller. Kanskje ikke de
var så glad i hverandre, mente Erlend. Men han trodde at de kunne ha vært det
før.
For alt jeg vet fantes det et problem. Men om så og uansett
problemets art, kunne dette umulig være løsningen. De to minuttene hadde også
tydeligvis vært i bruk mange ganger, uten resultat. Jeg vil tro dette kunne
være en del av PMTO (Parent Management Training Oregon). Slik jeg kjenner programmet,
kan det passe.
Som navnet sier, er det amerikansk, i Norge drives det i
regi av Atferdssenteret. Det retter seg mot familier med barn med
atferdsproblemer som fører til såkalt negativ samhandling. PMTO retter seg mot
alle foreldre. Selv har jeg fått det presentert
på foreldremøte i barnehagen som noe alle kan trenge under parolen at intet
problem er for lite, og at det er de små problemene som bør bekjempes før det
er for sent. Det kan bli både frafall på videregående skole og verre ting av å
ikke henge opp jakka på knaggen eller sette skoene ved siden av hverandre, fikk
vi vite.
Symptomatisk nok er det barnet som er problemet, i hvert
fall dersom en skal tro presentasjonen av behandlingen på Atferdsenterets
nettside. Det står: «Barnets
symptomer utspiller seg ofte i form av konstant opposisjon, med liten vilje til
samarbeid, mangelfull sinnekontroll, uvanlig stor trassighet og svake sosiale
ferdigheter.» I den samme presentasjonen kan man lese at behandlingen går blant
annet ut på at foreldre trenes i hvordan de kan opptre konsekvent i forhold til
å følge opp hvilke regler og normer som gjelder i deres familie. Foreldre
trenes også i å være oppmuntrende når barnet trener inn nye ferdighetsområder
og følger de forventinger og krav som på forhånd er formidlet til barnet. Et
punkt til er at foreldre trenes i hvordan de skal følge opp med milde negative
konsekvenser når barnet ikke følger de forventninger eller regler som er
formidlet til barnet på forhånd. Dette var det jeg synes virket velkjent. Her
var det milde konsekvenser, og kafébesøket kunne være en del av treningen. En
belønning for noe gutten hadde fått til. At de var der for å ha det hyggelig
sammen, har jeg vanskelig for å tro.
Uansett hva dette var, gjorde det inntrykk. Å lese om slike
regimer er ille nok. Jeg tror jeg aldri før har sett dem omsatt i praksis. Det
var bare nitrist og krenkende, for alle parter. Først og fremst for gutten, men
også for moren. Dels også storesøsteren. Det handler om at foreldre blir ofre
for eksperter som gjør dem blinde for å stole på egne vurderinger, og
overtaler dem til å betrakte oppdragelse som en kamp det er om å gjøre å ikke
tape. Som vi skriver i innlegget Rampunger
eller englebarn? vil en betraktningsmåte som gjør relasjonen mellom barn og
foreldre til en maktkamp, ikke kunne ende godt.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.