På kafe

Av Mari Pettersvold

Av og til tar jeg en pause midt i en travel hverdagsettermiddag på stamkafeen. En liten time med en kopp kaffe eller te, kanskje noe å spise. Leser en avis, en bok eller skribler litt på noe. Dette var en sånn ettermiddag, og Erlend (9) var også med.

Det pleier å være ganske fredelig, men denne gangen skjønte vi fort at det ble det ikke. På bordet ved siden av oss kom en mor og to barn. En gutt på 11-12 år og en jente på 13-14. De hadde bare rukket å bestille noe å drikke da det begynte. Jeg tror det startet omtrent slik: Gutten reiste seg fra stolen, raskt sa moren at det kunne han ikke bare gjøre uten videre. Han måtte si hva han skulle, og spørre om lov. Ærendet gikk ut på å hente noen brosjyrer lenger bort i lokalet. Det var greit, men han måtte vente i to minutter siden han ikke hadde spurt.

Han slapp fra seg et lite sukk, men innfant seg med instruksen. Storesøsteren sa han kunne gjøre som han pleide, å telle til 120. Mens han telte, ble morens cappucino klar, som hun (ironisk nok) hentet uten å spørre først. Så hørte vi gutten spørre om de to minuttene snart hadde gått, svaret var at det hadde de om litt. Derfor reiste han seg kort tid etterpå, angivelig for å hente brosjyrene. Men så enkelt var det ikke. Han måtte spørre, sa moren. Siden han ikke hadde spurt, ble det nye ti sekunder å vente. Nytt sukk, og ny venting. Så husket han heldigvis å spørre, og omsider fikk han brosjyrene sine.

Hvordan resten av besøket fortonet seg, vet jeg ikke. Mens dette pågikk, lot vi som om vi ikke fulgte for godt med, samtidig la ikke moren skjul på noen av sine instrukser og strafferegimer. De ble gitt høylytt, nærmest som en del av regimet. Synlig og hørbart for alle ble feilene påpekt. Det gjorde at det nærmest ble uunngåelig å ikke sende et lite blikk (som ikke var spesielt anerkjennende) mot nabobordet. Kanskje det var derfor de flyttet seg til et annet bord.

Vel hjemme tullet vi utover kvelden med at «da blir det to minutter på deg», og «ooops der ble det jammen ti tilleggssekunder» også. Men da Erlend skulle legge seg, tok alvoret over. Han lurte på om det kunne være sånn at gutten ikke fikk nattaklem før han har gjort alt riktig. Og at da var det ikke så fint å få den klemmen. Kanskje ikke gi den heller. Kanskje ikke de var så glad i hverandre, mente Erlend. Men han trodde at de kunne ha vært det før.

For alt jeg vet fantes det et problem. Men om så og uansett problemets art, kunne dette umulig være løsningen. De to minuttene hadde også tydeligvis vært i bruk mange ganger, uten resultat. Jeg vil tro dette kunne være en del av PMTO (Parent Management Training Oregon). Slik jeg kjenner programmet, kan det passe.

Som navnet sier, er det amerikansk, i Norge drives det i regi av Atferdssenteret. Det retter seg mot familier med barn med atferdsproblemer som fører til såkalt negativ samhandling. PMTO retter seg mot alle foreldre. Selv har jeg fått det presentert på foreldremøte i barnehagen som noe alle kan trenge under parolen at intet problem er for lite, og at det er de små problemene som bør bekjempes før det er for sent. Det kan bli både frafall på videregående skole og verre ting av å ikke henge opp jakka på knaggen eller sette skoene ved siden av hverandre, fikk vi vite.

Symptomatisk nok er det barnet som er problemet, i hvert fall dersom en skal tro presentasjonen av behandlingen på Atferdsenterets nettside.  Det står: «Barnets symptomer utspiller seg ofte i form av konstant opposisjon, med liten vilje til samarbeid, mangelfull sinnekontroll, uvanlig stor trassighet og svake sosiale ferdigheter.» I den samme presentasjonen kan man lese at behandlingen går blant annet ut på at foreldre trenes i hvordan de kan opptre konsekvent i forhold til å følge opp hvilke regler og normer som gjelder i deres familie. Foreldre trenes også i å være oppmuntrende når barnet trener inn nye ferdighetsområder og følger de forventinger og krav som på forhånd er formidlet til barnet. Et punkt til er at foreldre trenes i hvordan de skal følge opp med milde negative konsekvenser når barnet ikke følger de forventninger eller regler som er formidlet til barnet på forhånd. Dette var det jeg synes virket velkjent. Her var det milde konsekvenser, og kafébesøket kunne være en del av treningen. En belønning for noe gutten hadde fått til. At de var der for å ha det hyggelig sammen, har jeg vanskelig for å tro. 

Uansett hva dette var, gjorde det inntrykk. Å lese om slike regimer er ille nok. Jeg tror jeg aldri før har sett dem omsatt i praksis. Det var bare nitrist og krenkende, for alle parter. Først og fremst for gutten, men også for moren. Dels også storesøsteren. Det handler om at foreldre blir ofre for eksperter som gjør dem blinde for å stole på egne vurderinger, og overtaler dem til å betrakte oppdragelse som en kamp det er om å gjøre å ikke tape. Som vi skriver i innlegget Rampunger eller englebarn? vil en betraktningsmåte som gjør relasjonen mellom barn og foreldre til en maktkamp, ikke kunne ende godt.

To minutter. Illustrasjon: Erlend Aagre Pttersvold.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Metodefrihet – idealer og realiteter

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget har også stått på trykk og inngår i en debatt på Utdanningsnytt.no.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Steffen Handal svarer på vår kritikk av Utdanningsforbundets opplegg for Barnehagedagen 2016 med å invitere til et seminar med barnehagelærere om metodemangfold. Dette er en strålende ide. Vi sier takk for invitasjonen og foreslår at seminaret tar utgangspunkt i det Handal sier om å være lystleser. Dessverre er det sjelden lesegleden er i fokus når metoder innenfor fagområdet kommunikasjon, språk og tekst får oppmerksomhet. I stedet omdefineres skjønnlitteratur for barn til læremidler, og lesingen reduseres til ferdighetsstimulerende tiltak for å øke barnas ordforråd. Slik som i metoden «dialogisk lesing» som presenteres som Utdanningsforbundets opplegg for Barnehagedagen. Dialogisk høytlesing er ikke det det gir seg ut for å være. «Dialogen» er ikke det vi vanligvis forbinder med dialog, men språkstimulering gjennom repetisjon og svært lite autentiske spørsmål om handlingen i boka. En metode som representerer det motsatte av å lese bøker slik Handal selv gjør; lystlesing av ren og skjær glede.

Handal har misforstått når han insinuerer at vi generelt er imot – eller vil bannlyse – metoder eller imot at barnehagelærere får innsikt i et bredt spekter av mulige arbeidsmåter for å fremme barns lek, læring og utvikling. Vi er ikke motstandere av at barnehagelærere får kunnskap om forskjellige metoder og om metodenes styrker og svakheter. Men vi er forundret over at Læringssenterets metodikk for høytlesning er blitt Utdanningsforbundets. At barnehagelærere bør ha mange metoder å velge mellom, betyr ikke at alle metoder er like egnede. Tendensen i dag er at metodikk som snevrer inn barnehagens vide mandat, og snevrer inn læringsbegrepet til læringsmål og læringsutbytte, får politisk og økonomisk støtte.

Å kalle dette for metodemangfold, er en omskriving som er like lite uskyldig som mange av metodene.  Her er det snakk om idealer og realiteter. Idealet er at barnehagelærere velger fritt. Realitetene er at de blir pålagt å anvende metodene kommune eller barnehageeier har bestemte at skal anvendes. I et pågående arbeid samler vi fortellinger om hvordan det er å motsette seg detaljstyring, blant annet i form av de mange konseptene og programmene som finnes. Fortellingene vitner om at dette koster, personlig og faglig, men at det likevel er verdt det.

Vi er, som sagt, klare til å bidra på seminaret om metodemangfold, metodefrihet og metodeansvar. Når det kommer til stykket, har vi mest sannsynlig sammenfallende interesser. Om vi har ulike oppfatninger av hvordan virkeligheten fortoner seg, fortjener dette å bli løftet fram og undersøkt nærmere.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Barnehagedagen 2016

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget, skrevet som et brev til Utdanningsforbundets leder, er også publisert på Utdanningsnytt.no.

Kjære Steffen Handal

Sist du leste en roman, hadde du da som mål å utvikle din begrepsforståelse og få et rikt ordforråd? Tenkte du mest på å få et positivt forhold til tekst? Kanskje var du mer opptatt av å få forståelse for verdien av å kunne lese og skrive? Eller leste du for å utvikle dine kommunikasjonsferdigheter?

Hvorfor i all verden er det dette Utdanningsforbundet legger vekt på i presentasjonen av temaet for Barnehagedagen 2016? På nettsidene er disse punktene listet opp som «forslag til mål» for barnehagens arbeid med høytlesning. Her kan barnehager finne forslag til pedagogiske opplegg i form av «plukk og velg»-lister. Det er lister med forslag til arrangementer, lister med forslag til aktiviteter i forkant av dagen og huskeregler for høytlesning.

Vi lurer på hvordan alle disse listene rimer med alt det du som leder for Utdanningsforbundet har sagt om å ha tillit til barnehagelæreres kunnskap og kompetanse. Er det lister og pedagogiske opplegg barnehagen trenger?

Vi lurer også på om Utdanningsforbundet sover i timen når dere uten et eneste forbehold anbefaler å benytte metoden «dialogisk høytlesning». Metoden, slik den er beskrevet i opplegget for Barnehagedagen, går ut på følgende: En bok leses minst tre ganger. Første gang uten stopp og uten avbrytelser. Den andre gangen, noen dager senere, er avbrytelser ønskelig. De voksne velger ut «de ti gode ordene» som det skal snakkes om. Den tredje gangen boka leses, skal barna gi et resymé av boka.

Denne metoden går helt på tvers av ny forskning om hva som gjør at barn finner mening i høytlesning. Trine Solstad viser i sin doktoravhandling Snakk om bildebøker! En studie av barnehagebarns resepsjon fra 2015 at det ikke er om å gjøre å lese uten stopp og avbrytelser.  Barnehagelærerne (som vi ikke omtaler som de voksne) kan ikke velge ut ti gode ord eller planlegge hva det skal snakkes om. Det avgjørende er heller ikke å lage et resymé av boka, men å skape ny mening gjennom å samtale underveis i lesingen. Les denne avhandlingen! Den presenterer ingen lister eller pedagogiske opplegg, men gir vesentlig kunnskap for å forstå hvorfor høytlesning i barnehagen er viktig.

Det kan kanskje virke urimelig å spørre Utdanningsforbundets leder om han selv leser bøker ut fra det samme opplegget som skisseres for barnehager. Vi gjør det for å demonstrere hvilken undervurdering av barn og feilaktige kunnskap om språk listene er uttrykk for. Voksne leser ikke skjønnlitteratur på denne måten, og omtrent slik er det for barn også. Det er ikke slik at man leser for å utvikle språket. Det kan godt tenkes at det skjer, men det er i så fall en hyggelig bieffekt. Barn utvikler språk ved å bruke språket innenfor et sosialt fellesskap, ikke gjennom å lese høyt etter den metoden som anbefales her. Den kjedelige systematikken kan tvert imot drepe all glede forbundet med en spennende fortelling, undertekster, rare karakterer og finurlige ord.

Listene og tipsene på Utdanningsforbundets nettsider er hentet fra Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Dette er i seg selv verdt en kommentar: En ting er alle aktørene og ekspertene utenfor barnehagen som vil prakke sine konsepter på barnehagelærerne, men her får de det fra den organisasjonen som argumenterer for at barnehagelærere er profesjonsutøvere som kan sitt fag.

Kjære Steffen Handal, vi håper dette var en glipp. Du vet jo at barnehagelærere ikke trenger lister, at det de trenger snarere er din støtte til å stole på sin egen kunnskap og erfaring og si nei takk til lister, opplegg, pakkeløsninger og ferdige programmer.

Det er fortsatt litt tid igjen til barnehagedagen går av stabelen. Du rekker å fjerne opplegget før 1. mars.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.