Det ubrukelige mobbebegrepet

Av Jostein Alberti-Espenes

Ingen rektorer vil ha mobbing på skolen sin. Å forsøke å styre unna mobbing handler ikke først og fremst om kommunepolitisk farge, uttrykt som målstyringsprinsipper eller lojalitetskrav. Det handler om det ubrukelige mobbebegrepet. Absolutt alle er mot mobbing. Mobbeforskerne Olweus og Roland har gjort et vesentlig arbeid for å peke på mobbing som historisk problem i skolen. Fra å være en duo på 80-tallet har de blitt rivaliserende mobbeguruer, som begge søker definisjonsmakt over feltet mobbing i skolen. De har utarbeidet antimobbeprogrammer som markedsføres og selges til kommuner og skoler, og har selv fått gjøre evalueringer av programmenes effekt. Kombinert med de siste tiårenes norske og internasjonale forskning på blant annet klasseledelse og læringsmiljø, stå vi nå mye bedre rustet til å forebygge og håndtere problemet. Men resultatene fra Elevundersøkelsen 2015 viser at mobbingen ligger på samme nivå som for tre år siden, da spørsmålene i undersøkelsen ble endret. De samme antimobbeprogrammene foreskrives fortsatt, og mobbing har blitt fienden ingen klarer å overvinne. Mobbebegrepet er for uklart til at det i praksis fører noe godt med seg. Det sterke mobbefokuset tvinger rektorer og lærere inn i farlige vurderinger, som gjør at foreldre og elever må tenke taktisk i stedet for å ha tillit til skolen. Krenkelse er både mer egnet til å beskrive det elever opplever og bedre i samsvar med opplæringsloven kapittel 9a. Krenkelser er en naturlig og håndterbar del av livet og ikke noe som kan forbys.

Mobbefokuset i skolen og samfunnet flytter fokus vekk fra det daglige arbeidet med elevenes skolemiljø. NOVA har i en 2015-rapport vist at skoler er mer opptatt av mobbing og mobbedefinisjonen, enn av å oppfylle plikten de har til å gripe tak i og håndtere små og store opplevde enkeltkrenkelser. Antakelsene og overbevisningen knyttet til mobbing medfører at vi mister av syne det som er vesentlig, og gjennom den nasjonale kampen mot mobbing sørger vi for å vedlikeholde mobbeproblematikken.

Mobbedefinisjonen vanskeliggjør en felles forståelse av samme situasjon. Det som for en elev og foreldrene oppleves som gjentatte, bevisste krenkelser i et skjevt maktforhold (=mobbing), kan av skolen vurderes som enkeltstående hendelser mellom jevnbyrdige. For foreldre og elever blir utfordringen hvilke ord de skal bruke, for at skolens ansatte skal forstå at de må gripe inn. Hvis foreldrene unnlater å bruke mobbeordet tar skolen kanskje ikke tak i problemet. Dersom mobbeordet brukes, kan skolen avfeie dette med, «Vi har vurdert at dette ikke er mobbing».

Opplæringsloven pålegger de ansatte i skolen snarest «å undersøke saken og varsle skoleledelsen, og dersom det er nødvendig og mulig, selv gripe direkte inn», ved mistanke eller kunnskap om at elever opplever seg krenket. Dette er handlingsplikten. Skolefolk gjør dette hver dag og realiserer slik en viktig forebyggingskomponent. Samtidig trues forebyggingsarbeidet av følgende: Mobbeforskerne og politikerne ber lærere og rektorer om å vurdere om meldte krenkelser er mobbing eller ikke. Slike vurderinger er både en konsekvens av mobbefokuset og en årsak til tragediene der mennesker går til grunne. Hvis skolefolkene bruker mobbeordet risikerer de medieoppslag, dårlig rykte, stigmatisering av elever og konflikt mellom skole og hjem. Dersom de avviser at det er mobbing, avfeier de krenkelsene som opplæringsloven pålegger dem å gripe inn overfor. Å vurdere om elevsaker eller henvendelser fra foreldre dreier seg om mobbing eller ikke, er å kommunisere at skolen ikke griper inn før skolen mener det er alvorlig nok. Det er å se bort fra handlingsplikten. Utfallet er en ny krenkelse av eleven. Dette er et farlig paradoks som må løses, for at foreldre og elever skal oppleve seg hørt, sett og ivaretatt, og for at skolen skal slippe å låses i lovbrytende vurderinger.

Djupedalutvalgets utredning Å høre til krever nulltoleranse mot krenkelser. Dette kan forstås som det neste tunge skytset i kampen mot mobbing, men er fullstendig skivebom. Vi kan ikke forby naturlige følelser i det sosiale samspillet. Å være sammen, å høre til, er å være sårbar i noen situasjoner, trygg og robust i andre. Ingen kan gå gjennom et liv uten å oppleve seg krenket eller med/uten vilje krenke andre. En skole uten krenkelser er like utopisk som Skinners Walden Two og Hakkebakkeskogen der rovdyrene blir vegetarianere. Det sentrale er at den voksne i skolen griper klokt inn når hun ser at et barn er krenket. Uansett intensjon, uansett hvor mange som har utført krenkende handlinger og uansett antall handlinger, vil et krenket barn være synlig for den som vil og klarer å se barnet. Det handler om å erkjenne at barn i enkelte situasjoner er like krenkbare og sårbare som du og jeg. Krenkede barn gir, som du og jeg, synlige tegn på at noe er galt. De kan «gå i svart», bli stille, gråte, stikke av, unngå å møte andres blikk, slutte å prestere faglig. Mobbing skjer når ansvarlige voksne ikke vil eller klarer å se tegnene, ikke griper inn, ikke spør om hva som er galt.

Mobbing kan både forebygges, stoppes og reduseres, men da må skolen få bruke et språk som peker mot løsninger. Krenkelsesbegrepet gjør ikke at krenkelser forsvinner, men det kan gjøre skolene i stand til bedre å se elever som opplever seg krenket. Slik kan vi styrke skolene i å håndtere små og store krenkelser godt, så disse ikke utvikler seg til mobbing.

Jostein Alberti-Espenes er lærer, rådgiver og medforfatter av En for alle – hvordan håndtere konflikt, krenkelse og mobbing i skolen. Cappelen Damm 2015. Innlegget hans om det ubrukelige mobbebegrepet sto opprinnelige på trykk i Dagsavisen 10. februar 2016.

Illustrasjonen er laget av Arild Julius Østrem.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.