Metodefrihet – idealer og realiteter

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget har også stått på trykk og inngår i en debatt på Utdanningsnytt.no.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Steffen Handal svarer på vår kritikk av Utdanningsforbundets opplegg for Barnehagedagen 2016 med å invitere til et seminar med barnehagelærere om metodemangfold. Dette er en strålende ide. Vi sier takk for invitasjonen og foreslår at seminaret tar utgangspunkt i det Handal sier om å være lystleser. Dessverre er det sjelden lesegleden er i fokus når metoder innenfor fagområdet kommunikasjon, språk og tekst får oppmerksomhet. I stedet omdefineres skjønnlitteratur for barn til læremidler, og lesingen reduseres til ferdighetsstimulerende tiltak for å øke barnas ordforråd. Slik som i metoden «dialogisk lesing» som presenteres som Utdanningsforbundets opplegg for Barnehagedagen. Dialogisk høytlesing er ikke det det gir seg ut for å være. «Dialogen» er ikke det vi vanligvis forbinder med dialog, men språkstimulering gjennom repetisjon og svært lite autentiske spørsmål om handlingen i boka. En metode som representerer det motsatte av å lese bøker slik Handal selv gjør; lystlesing av ren og skjær glede.

Handal har misforstått når han insinuerer at vi generelt er imot – eller vil bannlyse – metoder eller imot at barnehagelærere får innsikt i et bredt spekter av mulige arbeidsmåter for å fremme barns lek, læring og utvikling. Vi er ikke motstandere av at barnehagelærere får kunnskap om forskjellige metoder og om metodenes styrker og svakheter. Men vi er forundret over at Læringssenterets metodikk for høytlesning er blitt Utdanningsforbundets. At barnehagelærere bør ha mange metoder å velge mellom, betyr ikke at alle metoder er like egnede. Tendensen i dag er at metodikk som snevrer inn barnehagens vide mandat, og snevrer inn læringsbegrepet til læringsmål og læringsutbytte, får politisk og økonomisk støtte.

Å kalle dette for metodemangfold, er en omskriving som er like lite uskyldig som mange av metodene.  Her er det snakk om idealer og realiteter. Idealet er at barnehagelærere velger fritt. Realitetene er at de blir pålagt å anvende metodene kommune eller barnehageeier har bestemte at skal anvendes. I et pågående arbeid samler vi fortellinger om hvordan det er å motsette seg detaljstyring, blant annet i form av de mange konseptene og programmene som finnes. Fortellingene vitner om at dette koster, personlig og faglig, men at det likevel er verdt det.

Vi er, som sagt, klare til å bidra på seminaret om metodemangfold, metodefrihet og metodeansvar. Når det kommer til stykket, har vi mest sannsynlig sammenfallende interesser. Om vi har ulike oppfatninger av hvordan virkeligheten fortoner seg, fortjener dette å bli løftet fram og undersøkt nærmere.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.